Fru Sinclairs kof fert

Loui se Walters

Fru Sinclairs kof fert

Over satt av Ast rid Mar ti nus sen Alm aas

Ori gi nal tit tel: Mrs Sin clair’s Suit ca seCo py right © ori gi nal ut ga ve Louise Walters 2014

Co py right © norsk ut ga ve Vig mo stad & Bjør ke AS 2014

Gra fisk pro duk sjon: John Grieg AS, Ber genOm slags de sign: Wil Immink Design

Forsidefoto: LAN27283©Lee Avison / Trevillion Images

Pa pir: 80g Munken Print Bo ken er satt med 11,2/13,5 pkt. Sabon

1. opp lag 2014ISBN: 978-82-419-1046-3

Spørs mål om den ne bo ken kan ret tes tilVig mo stad & Bjør ke

Ka nal vei en 515068 Ber gen

Te le fon 55 38 88 00El ler e-post til

post@vigmostadbjorke.nowww.vigmostadbjorke.no

Det må ikke ko pi e res fra den ne bo ken i strid med ånds verk lo ven el ler av ta ler om ko pi er ing som er

inn gått med Ko pi nor.

5

1

8. feb ruar 1941

Min kjæ re Do rot hea,I krig blir men nes ker des pe ra te. Vi gjør ting vi el lers

ald ri vil le gjort. Sann he ten er at jeg els ker deg, og jeg er lei for at jeg først nå vå ger å inn røm me det. Og du els ker meg. Jeg kom mer ald ri til å glem me fø lel sen av hån den din som strøk meg over ho det og nak ken mens du trod de jeg sov. Et tegn på din kjær lig het, som ikke len ger var noe jeg bare inn bil te meg. In gen vil noen­sin ne røre ved meg på den må ten igjen. Det te vet jeg. Det te er min sorg.

Til gi meg, Do rot hea, for jeg kan ikke til gi deg. Det du gjør mot det te bar net, mot bar nets mor, er galt. Det har hav net på feil sted, som jeg, som ble tvun get til å for la te mitt hjem land for kan skje ald ri å ven de til ba ke. Du vil hel ler ald ri ven de til ba ke hvis du hol­der fast ved den ne pla nen. Og du vil hol de fast ved den. Det kan ennå gjø res ugjort. Men jeg vet at du vil føl ge den kur sen du har sta ket ut. Gjør du det, er sje­len din for tapt. Vær snill og tro meg. Der som du tar imot den ene med åpne ar mer, må du mis te en an nen. Jeg kan ikke leve med noe slikt. Du vet hvor for.

Jeg li ker ikke å skri ve dis se or de ne til deg. Jeg grå­ter fak tisk. Så snart den ne kri gen er over – for en gang må den ta slutt – kun ne vi ha skapt et liv sam men. Å dele li vet med deg er blitt den ene, sto re drøm men

6

min, mitt stør ste øns ke. Al le re de et ter det før s te mø­tet vårt, da jeg syk let bort fra deg, viss te jeg at du var like vik tig for meg som vann. Jeg viss te at du var for all tid, selv om ti den ikke len ger fin nes. Bare mi nut ter et ter at jeg møt te deg, tenk te jeg på ek te skap. Men slik kan det ikke bli. Du er en he der lig kvin ne, men det du gjør nå, er uhe der lig. Du an stren ger deg sånn for å være god, men så svik ter du deg selv, in vi te rer ure­de lig he ten inn. Jeg kan ikke skri ve det ty de li ge re, men du vil for stå. Min vak re Do rot hea, til tross for alt må venn ska pet vårt ta slutt her. Jeg øns ker deg all mu lig lyk ke i den ne ver den.

DinJan Pietrykowski

(Jeg fant det te bre vet i en 1910-ut ga ve av The Infant’s Pro gress: From the Val ley of Destruction to Everlasting Glo ry. Jeg la bo ken på Phi lips skri ve bord for at han skul le pri se den, og den hav net i ska pet med an tik va-ris ke bø ker med en pris lapp på be skjed ne fem ten pund.)

Jeg ren gjør bø ker. Jeg tør ker støv av bok ryg ge ne og bok-si de ne, noen gan ger ett og ett ark – det er en møy som-me lig, ån de løst spen nen de jobb. Jeg fin ner ting gjemt i bø ke ne: tør ke de bloms ter, hår lok ker, bil let ter, mer ke-lap per, kvit te rin ger, reg nin ger, fo to gra fi er, post kort, alle slags kort. Jeg fin ner også brev – upub li ser te verk av gjen nom snitts men nes ker, av for tvil te men nes ker, av an al fa be ter. Bre ve ne kan være klø ne te for mu lert el ler vel skrev ne, og det kan være kjær lig hets brev, dag lig dag se brev, hem me li ge brev og helt enk le brev som hand ler om frukt og sped barn og ten nis kam per, fra folk som un der-skri ver med Marjorie el ler Jean. Sje fen min, Phi lip, som for lengst har vent seg til sli ke funn, er blitt bla sert, og når han fin ner noe, leg ger han det til side for at jeg skal

7

se på det. Du kan ikke be hol de alt, på pe ker han. Han har selv sagt rett. Men jeg kla rer ikke å kas te dis se brudd-styk ke ne og bildeutsnittene av liv som en gang be tyd de (el ler fort satt be tyr) så mye.

For el le ve år si den rus let jeg inn i Old & New Book-shop som kun de, og nes te dag vend te jeg til ba ke som bok han de lens før s te med ar bei der. Phi lip, som er både eier og dag lig le der, ba meg ro lig, men di rek te om å job-be for ham. Som han sa, skul le vi snart gå inn i et nytt mil len ni um, så det var på tide med en for andr ing, på tide å hol de va re opp tel ling, bok sta ve lig talt. Han lik te at jeg be hand let bø ke ne med kjær lig het, og at jeg var om gjen ge lig. Selv på sto han at han syn tes folk var «van-ske li ge».

– De fles te er tem me lig be drit ne, er de ikke? sa han, og jeg sa meg halv veis enig.

En gang kunn gjor de han også: – Bøker for tel ler man-ge his to rier ut over det som står skre vet i dem.

Om jeg viss te det? Å ja. Bøker luk ter, knir ker, snak-ker. Det du hol der i hån den din ak ku rat nå, er et le ven-de, pus ten de, hvis ken de ve sen, en bok.

Den da gen jeg be gyn te å job be i bok han de len, sa Phi lip til meg: – Se nøye på bø ke ne, lukt på dem, lytt til dem. Da vil du bli be løn net.

Jeg ryd der i hyl le ne. Jeg ser til at bø ke ne ikke står for tett. Jeg hol der va re opp tel ling hvert år, i mai, mens kir se bær trær ne blomst rer av og so len skin ner inn gjen-nom de frans ke vin d ue ne i det sto re rom met in nerst i bu tik ken – av de lin gen for bruk te fak ta bø ker og inn bun-det skjønn lit te ra tur – og den vår li ge var men fra sol ly set slyn ger seg rundt ryg gen min som en trøs ten de arm, og sva le ne flyr lavt over ha gen mens de slår høye tril ler og mes ker seg med fluer. Jeg la ger kaf fe om mor ge nen og te om et ter mid da gen. Jeg hjel per til med å in ter vj ue nye

8

med ar bei de re: den at ten år gam le stu den ten So phie, som bare skul le ha et års av brekk fra stu die ne, men som fort-satt er hos oss, på ube stemt tid, og det ny es te til skud-det, Jen na, som ble Phi lips kjæ res te bare to uker et ter at hun be gyn te i job ben. Jen na ble egent lig ald ri in ter vj uet. I lik het med meg spa ser te hun bare inn i Old & New som kun de, ble truk ket inn i en sam ta le og til budt en jobb.

Jeg vet ikke om noen som har et så li den ska pe lig for-hold til bø ker, til det tryk te ord, som sje fen min, Phi lip Old. Det som dri ver ham, er kjær lig he ten til bø ke ne, til bo ken i seg selv, luk ten, fø lel sen, al de ren, opp rin nel sen. Bu tikk lo ka let er stort, med stor tak høy de, klikk-klakke-te skiferfliser på gul ve ne og en la by rint av rom – til sam-men seks, pluss la ger i and re eta sje. Det hele er roms lig og lyst. Vi sel ger nye bø ker, gam le bø ker, an tik va ris ke bø ker, bar ne bø ker – hyl le på hyl le med bø ker dek ker de man ge veg ge ne i den ne sto re, ly sen de ka te dra len. Byg-nin gen lig ger litt til ba ke truk ket fra trav le Mar ket Squa-re og har en vel stelt, pen hage med la ven del og ros ma rin som står på ge ledd langs hel le ne frem til den kraf ti ge ho ved dø ren i eik. Om som me ren pyn ter vi smi jerns gjer-det med sno rer med vimp ler som en kun de har vært så snill å lage til oss, og et lite, hånd malt skilt hvor det står:

Vel kom men tilOld & New BookshopÅpen i dag fra 9 til 17

Du er hjer te lig vel kom men til å kik ke

Som be drift kan Old & New umu lig gå med over skudd. Vi har et knip pe tro fas te kun der, så klart – det har alle sli ke etab lis se men ter – men det er et lite knip pe. Der med må det fin nes pen ger et sted, som hol der for ret nin gen fly-ten de og be ta ler for den smak ful le inn red nin gen i Phi lips

9

lei lig het i tred je eta sje. Jeg har ikke spurt. Phi lip nev ner ald ri pen ger, ak ku rat som han ald ri nev ner pri vat li vet sitt.

Jeg har hatt mine ro man ser, hvis jeg kan kal le dem det. I alle fall til bud om ro man ser. Én ung mann, yng re enn meg, som hø rer til de ner de te kun de ne som all tid er her lør dag et ter mid dag (og som til sy ne la ten de le ver i en ver den som lig ger minst ti år et ter alle and re – han går all tid kledd i en svart og pur pur rød tre nings dress i ny-lon – har til budt meg faks num me ret sitt ved mer enn én an led ning. En an nen (rødt fjes, ikke helt utiltrekkende) sa ny lig at jeg var den «fi nes te» dama han had de sett «på må neds vis». Det var helt klart en løgn, og den vir ke lig vak re Jen na, som sto i nær he ten og lot som hun ryd det i hyl le ne, knis te. Jeg send te hen ne et blikk. Hun send te et i re tur. Og for et år si den var det en rek tor på en lo kal bar ne sko le (byen vår har tre), en stam kun de som had de for vane å set te alt mel lom him mel og jord på sko lens regn ing, som ble stå en de et ter at jeg had de eks pe dert ham og rakt ham den sti li ge Old & New-po sen, av ven-ten de. Så krem tet han og ba meg ut på mid dag tors dag kveld, hvis jeg had de an led ning. Hvis jeg var le dig. Han had de et sjar me ren de smil og tykt, svart hår som jeg had de mis tan ke om var far get.

Far kom med noen bø ker i mor ges, gam le bø ker som til hør te min Babunia, bes te mor. Hun har bodd på pleie-hjem i to år nå, men vi har brukt lang tid på å gå igjen-nom ei en de le ne hen nes. Det er ikke en gang sær lig man ge ting. Babunia li der hel dig vis ikke av sam le ma ni. Men fa ren min kla rer ikke å ar bei de fort for ti den. Jeg har al le re de gått igjen nom bø ke ne hen nes, så klart, og valgt ut noen til meg selv som jeg hus ker fra barn dom men. Da hun gikk med på å flyt te inn på pleie hjem met, sa hun at jeg måt te ta hva jeg vil le av tin ge ne hen nes. Hun had de ikke be hov for å lese len ger, sa hun, el ler for å sy. Det

10

var et usi ge lig trist øye blikk. Sam ti dig had de vi ikke noe valg. Pap pa klar te ikke å ta seg av hen ne len ger. Jeg til-bød meg å gå ned i stil lings pro sent hos Old & New, men det vil le in gen av dem høre snakk om.

Jeg så far kom me gå en de opp over ha ge gan gen, og jeg vin ket, men han så meg ikke. Jeg løp bort til den tun ge yt ter dø ren og åp net den for ham.

Han for tal te at han had de med seg cir ka tjue bø ker. Han had de lagt dem i en gam mel, slitt kof fert.

– Den ne har også til hørt hen ne, sa pap pa. – Be hold den om du vil, Ro ber ta.

Jeg vil le be hol de den. Jeg els ker gam le kof fer ter. Og jeg viss te al le re de hva jeg kun ne bru ke den til.

– Hvor dan er det med deg i dag? spur te jeg og grans-ket an sik tet hans på jakt et ter et hint.

Han had de vært vel dig blek en stund nå, had de en skrek ke lig, grå bei ge far ge. Men han rø pet ald ri hvor dan han had de det. Nå trakk han bare på skuld re ne som for å si «Tja … du vet». For noen uker si den had de han vært i re mi sjon. Nå var han ikke det len ger. Endr in gen had de kom met gan ske brått den ne gan gen og skremt oss beg ge.

Phi lip kom ut fra kon to ret sitt og hånd hils te på pap-pa. De had de truf fet hver and re før – to gan ger – og beg ge had de be trodd meg at de syn tes den and re var en «he ders mann». Phi lip in sis ter te på å be ta le fa ren min for bø ke ne, mens far vil le gi dem til ham. Det end te med at pap pa tok imot tjue pund, som et kom pro miss. Han tak ket ja til en kopp te, og vi satt ute i bak ha gen i den ble ke vår so len. Så gikk han sin vei med sle pen de skritt, fra rø vet det ster ke, lang bein te gang la get. Jeg lot som jeg ikke mer ket det.

Jeg tøm te kof fer ten. Inni var det en gam mel, slitt mer ke lapp med på skrif ten «Fru D. Sin clair». Mens jeg sor ter te og ren gjor de bø ke ne, fun der te jeg litt do vent på

hvem hun kun ne ha vært. Pap pa sa at det var Babunias kof fert, men den måt te ha til hørt den ne fru Sin clair først. Bes te mo ren min har all tid vært spar som me lig av seg, med en sterk gjen bruks men ta li tet, glad for å kun ne over ta and res bruk te ting, som var nye for hen ne. Pap pa sier det var en vane hun la seg til un der og et ter kri gen, «for di alle gjor de det». På den ti den var det ikke bare en motedille.

Jeg tør ket støv av The Infant’s Pro gress: From the Val ley of Destruction to Everlasting Glo ry (en bok jeg ikke kun ne hus ke å ha sett i bes te mors hus), og to pent sam men bret te de ark flag ret ut. Et brev! Men in gen kon-vo lutt, det er all tid litt dumt. Jeg bret tet ut ar ke ne. Bre-vet, som var ad res sert til Do rot hea, min bes te mor, var skre vet med ly se blått blekk på blek blått pa pir, like tørt og skjørt som vin ge ne til et in sekt som had de vært dødt i lang tid, gul net i kan te ne og med små hull langs bret-te kan ten. Selv sagt lur te jeg på om jeg bur de lese det el ler ei. Men nys gjer rig he ten vant. Jeg klar te ikke å la være.

Si den har jeg lest bre vet om og om igjen, uten at jeg får inn hol det til å stem me. Først kjen te jeg et un der lig be hov for å set te meg. Jeg sank ned på den knir ken de fot skam me len, og hån den min skalv mens jeg les te bre-vet sak te og prøv de å for dø ye hvert enes te ord.

Do rot hea Pietrykowski er bes te mo ren min. Jan Pie- trykowski er bes te fa ren min, som ver ken jeg el ler fa ren min noen gang har kjent. Det te er de ube stri de li ge fak ta.

Men det te bre vet ri mer ikke med res ten.For det før s te var bes te for eld re ne mine lyk ke lig gift,

om enn bare en kort stund, men i det te bre vet vir ker det som han sier at han ikke kan gif te seg med hen-ne. For det and re er bre vet da tert 1941. Men den pols ke skvadronssjefen Jan Pietrykowski, min bes te far, døde mens han for svar te Lon don un der blits kri gen i no vem-ber 1940.

12

2

Do ro thy Sin clair svet tet i bryg ger hu set sitt, der luf ten var tung av damp. Fuk tig he ten kle bet seg til an sik tet, og hun tør ket sta dig pan nen med hånd ba ken. Ho de tør kle et had de for lengst glidd av, og hun had de ikke brydd seg med å ta en pau se i ar bei det for å knyt te det igjen, så hå ret klist ret seg til an sik tet lik ten tak le ne til et le ven de, rovdyrlignende ve sen. Det var vik tig å hol de seg i ak ti vi-tet på den ne da gen.

Vas ke kje len i den in ners te, mør ke kro ken hves te og put- ret som en hek se gry te mens den kok te Aggies og Ninas klær. Uni for me ne, som de had de fått på den mag re ra sjo-nen, ble sø le te og flek ke te nes ten hver dag. Men Do ro thy viss te at det min ste hun kun ne gjø re, var å for æ re jen te ne sine en sta bel ny vas ket, sti vet tøy én gang i uken. Og til tross for ube ha get els ket hun ar bei det, på sitt vis. Å vas-ke for klær, strøm per, un der trøyer, kof ter, ma me luk ker, skjor ter og tru ser, samt alt skit ten tø yet oppe fra hu set, var mer enn hus ar beid – det var le ve brø det hen nes nå. Skrub be, dyp pe, svet te, røre – alt sam men had de sin egen ryt me og ga da gen hen nes inn hold. Å dre ie på kles rul len om og om igjen, slik hun nå gjor de, og vris te li vet ut av klær, sen ge tøy og du ker. Og til slutt, det som for Do ro thy var da gens fi nes te øye blikk: å hen ge klær ne og lin tø yet ut på sno re ne og se hvor dan la ken, kles plagg og pu te var blaf ret og slo i vin den, som tri um fe ren de eng le vin ger.

Det var vik tig å hol de seg i ak ti vi tet på den ne da gen. På den ne da gen.

13

Hun måt te ikke ten ke. Ikke på noe. Helt si den den da-gen var hun blitt flink til ikke å ten ke. Nå hend te det ofte at hun tenk te i bil der. Ord var in ha bi le, tve ty di ge. Hun stol te ikke len ger på dem. Sam ti dig klar te hun ikke helt å snu ryg gen til dem. Hun lik te å skri ve, der med prøv de hun å skri ve. Hun skrev i det skjul te, ale ne, i no tis bo ken sin. Hun kun ne ikke teg ne, der for måt te det bli ord. Hun hå pet at hun klar te å for vand le fun de rin ge ne sine til en slags poe si. Men det var van ske lig å få frem noe for nuf-tig, van ske lig å skri ve godt.

Hun kik ket opp fra kles vas ken. Lyt tet og stir ret mot den åpne dø ren der til sy ne la ten de bare en brøk del av dam-pen for svant ut. Noe var galt. Et ter at hun mis tet … et ter Sid ney … had de hun ut vik let en sjet te sans, nær mest på lin-je med luk te san sen. Nå «snus te» hun ut i luf ten. Lot Ninas un der buk ser hen ge slapt ned på hver side av kles rul len, tør-ket hen de ne på for kle et og gikk bort til dør åp nin gen. Hun kik ket opp på den uskylds blå him me len, men ble blen det av so len, av ra de ne med hvi te la ke ner og pu te var og glin-sen de bord du ker. Hun mys te. Små sky dot ter drev for bi – lik barn som had de glemt ti den og pil te hjem til te.

Så hør te hun en dur, en lav brumm ing blan det med fres ing og knurr, om trent som ly den av en tr uet hund. Nes ten sam ti dig fikk hun øye på fl yet, en Hurricane, som snod de seg gjen nom luf ten. Det dal te da alt for raskt? Hun had de ald ri sett et fly lan de så fort. Hjer tet hen nes be gyn te å ham re, blo det brus te i øre ne, og hal sen snør te seg sam men. Lek te pi lo ten bare? Do ro thy stir ret. Nei. Det te var in gen lek. Pi lo ten var i van s ker, og det var han ikke ale ne om.

– Nei, vær så snill, sa hun høyt mens hun løp bort-over hel le gan gen av rød mur stein. For an hen ne flak set høn se ne til alle kan ter, opp ska ket og for nær met og full-sten dig uvi ten de om den nye ka ta stro fen som tr uet over ho det på dem.

14

Do ro thy nåd de frem til bak por ten, åp net den og tråd-te ut på The Long Acre, et jor de hun plei de å fore stil le seg var like uen de lig som en ara bisk ør ken. Hun had de vært redd for at noe som det te skul le skje. Hun had de sett pi lo te ne, pur un ge og skjø des lø se menn som fløy i loop og vis te seg frem. Det var bare et spørs mål om tid, had de hun all tid tenkt, og nå var ti den kom met. Hvor for hop pet han ikke ut i fall skjerm? Ja ger fl yet skjen te mot hen ne og kren get stygt, som en øde lagt pen del. Do ro thy snud de seg og kik ket for fer det på det ves le hu set sitt. Så snud de hun seg mot fl yet igjen og opp da get til sin let tel se at det drei de bort fra hen ne og hjem met hen nes og i ste-det styr te mot det sto re, åpne jor det. Hun gikk som for-hek set gjen nom åke ren av va i en de bygg som ris pet lett mot hu den og kle bet seg til de nak ne leg ge ne. Van lig vis els ket hun den fø lel sen, som fyl te hen ne med ro.

Nå var fl yet gan ske nær; det nær met seg en uunn gåe-lig og tem me lig ukon trol lert land ing like ved hen ne og de vin ken de korn ak se ne. Det sus te over ho det på hen ne som en kjem pe mes sig fugl og skyg get et øye blikk for den ubarm hjer ti ge so len.

– Do ro thy!Det var Aggie som rop te, lan gt bor te fra, tenk te Do-

ro thy. Hun så to flag ren de, ly se bru ne skjor ter i den and-re en den av The Long Acre. Jen te ne løp. Do ro thy over-hør te Aggies sking ren de stem me.

Det var bra. Det var pas sen de, på da gen ett år et-ter Sid ney. Stak kars, hjel pe lø se Sid ney. Hun bur de føl ge et ter ham, opp rik tig talt, og nå kun ne hun det, og et øye blikk lur te hun på hvor for hun ikke had de kom- met på det te før. Hun va det be slutt somt gjen nom korn-åke ren. Hun mar sjer te mot Hurricane-fl yet idet det over ga seg til jor den. Et tor den brak, en sky av svart, kve len de røyk, et kval men de dunk og ly den av ting som ble knust.

15

– Do ro thy? Send te kop pen til fru Lane, er du snill. Do-ro thy, send den ne til fru Hub bard. Og Do ro thy? Send rundt fa tet med genovakake. Rett deg opp, Do ro thy. Du sto re min, barn.

Do ro thy kun ne ikke ford ra fø lel sen av den nye hvi te kjo len, som var stivpresset og gnag de i nak ken. Mo ren hen nes, fru Ruth Honour, så på hen ne med den van li-ge bland in gen av stolt het og for akt mens Do ro thy plikt-opp fyl len de ad lød og send te rundt ka ken. Fru Lane og fru Hub bard smil te venn lig til hen ne, men Do ro thy nek-tet å se på dem, for hun viss te at blik ke ne de res rom met med li den het. Og med li den het vil le hun ikke ha, ald ri. Hvor for syn tes de synd på hen ne? und ret hun. Det måt te ha noe med mam ma å gjø re. El ler mest sann syn lig fa-rens døds fall. Sør ge ti den var over nå, og mor og dat ter bar ikke len ger svart. Men mam ma skul le egent lig være en som, skul le hun ikke?

Do ro thy sto helt stil le og så på at mo ren og sladre- venninnene hen nes tok små bi ter av ka ken og nip pet til teen. Det var en varm dag, og kjo len var så ube ha ge lig, og hun leng tet et ter å løpe ut, til en den av ha gen, un der det kro ke te ep le tre et, bar beint i gres set, mens hun sang for seg selv el ler skrev stor poe si i tan ke ne og drøm te om for ti den, nå ti den og frem tiden. I fan ta s ien had de hun seks søs ken, som het Ali ce, Sa rah, Pe ter, Gil bert, Hen ry og Vic to ria. Hun viss te at brød re ne og søst re ne ven tet på hen ne nå, i det kjø li ge gres set, oppe i tre et, der de skrav let sam men og er tet hver and re.

Do ro thy så på at ka ken for svant inn i de bab len de mun-ne ne til de tre da me ne, og be gyn te å sva ie. Hal sen snør te seg sam men, og hjer tet slo for te re. Hun mer ket at hun falt, falt, slapp ta ket og lan det med et dunk på tebrettet så rosemønstrete kop per og skå ler knus te og teen spru tet ut over den nye, sti ve, hvi te kjo len og gulv tep pet.

– Do ro thy? Do ro thy? Å, din klø ne te jent un ge!

16

Hun kjen te at noe varmt og skarpt traff hen ne i ma gen. Noe an net, varmt og mykt og vått, klas ket hen ne i an sik-tet. Rundt hen ne lå en kve len de røyk, svart og stø y en de.

– Do ro thy! Kom til ba ke! Stem men til Aggie var nær-me re nå.

Do ro thy så de kon tur lø se skik kel se ne til jen te ne på mot satt side av det bren nen de vra ket, som fyr lyk ter i en for ræ dersk tåke. – Jeg vil bli med ham, sa Do ro thy, men in gen hør te hen ne. Hun gned seg i nak ken. Den nye, hvi-te kjo len var for stiv, for ru.

Mo ren stir ret på hen ne.Do ro thy sva iet. Hun falt, lang somt, mens den hvi te

kjo len ble flek ke te av blod, ho det ble sugd inn i en mal-strøm av skam, og korn ak se ne tok av for fal let.

Si den skul le folk si at Do ro thy Sin clair var en hel tin-ne som prøv de å red de den unge Hurricane-pi lo ten som stup te i dø den på The Long Acre-jor det den ne var me et ter mid da gen i slut ten av mai 1940. En tap per og mo-dig kvin ne som ikke of ret sin egen sik ker het en tan ke. En kvin ne som bur de stå som et eks em pel til et ter føl gel-se, for det var sli ke kvin ner Stor bri tan nia treng te i den ne tun ge, red sels ful le ti den.

Do ro thy viss te bed re.Like fullt lot hun folk tro det te om hen ne, si den det

ikke kun ne ska de.Fru Comp ton kom for å be sø ke hen ne sent den et ter-

mid da gen, et ter at dok tor Soames had de vært inn om og ban da sjert Dorothys sår, som var von de, men over fla tis-ke: en flen ge i ma gen og brann sår i an sik tet. Det at hun be svim te og falt om i åke ren, had de utvil somt red det hen ne fra ver re ska der. Hun var en dame med tæl, kunn-gjor de le gen.

Fru Comp ton had de en ir ri te ren de evne til å få Do-ro thy til å skam me seg over seg selv. Kun ne det være

17

at hun viss te det? Do ro thy tenk te at det var mu lig. Fru Comp ton var en heks, inn så Do ro thy. Hun smil te ble kt til den eld re da men og fikk øye på et smalt, hvitt hår strå som voks te ut av en fø flekk på det venst re kin net hen-nes. El ler var det noe hun inn bil te seg? Kan skje det ikke fan tes noen fø flekk en gang? Do ro thy had de pro ble mer med å se folk klart, ja med å se klart i det hele tatt.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si, sa fru Comp ton. – Tenk å ut set te seg selv for noe slikt!

– Jeg tenk te bare …– Jeg for står, ven nen min. Jeg for står. Det er synd og

skam.– De har holdt på med å ryd de der ute i hele et ter mid-

dag. Do ro thy nik ket i ret ning av The Long Acre.– De er snart fer dig, tror jeg. Ikke tenk mer på det.

Du gjor de det du kun ne. Mer enn du bur de, kan skje.– Det var så lite.De tid de en stund og nip pet til teen. Klok ken tik ket

oppe på peis hyl len. Fjer ne manns stem mer kom dri ven de inn gjen nom det åpne vin d uet, stem me ne til menn som ryd det bort kropps de ler og vrak de ler fra The Long Acre. Hus ket fru Comp ton hva slags rol le hun had de spilt i dra m aet for et år si den? Viss te hun at de fei ret et sør ge-lig ettårsjubileum i dag? Do ro thy trod de ikke det. Des to stør re grunn til ikke å sto le på den ne kvin nen. Des to stør re grunn til å se for seg at hun lå på kne, med ho det på en blo dig blokk og det styg ge an sik tet for dreid av frykt, og ba tynt for sitt liv idet Do ro thy he vet en di ger øks og kunn gjor de at hun kun ne dra til …

– Han var polsk, sa fru Comp ton.– Jeg hør te at de var kom met. For et par uker si den,

ikke sant?– Jo. De sier at po lak ke ne ha ter na zis te ne enda ster-

ke re enn vi gjør. Fru Comp ton drakk sis te rest av teen sin med en slur pen de lyd. Så sat te hun kop pen og skå len

18

var somt på bor det, fol det hen de ne i fan get og stir ret på Do ro thy. Do ro thy flyt tet blik ket til vin d uet og så hvor-dan manns ho der dup pet opp og ned bak hag torn hek ken som skjul te krop pe ne de res. Hun tenk te på den pols ke pi lo ten, død, for brent og lem les tet. De ler av ham had de truf fet hen ne i an sik tet. Hun tok seg til kin net og kjen te ban da sjen. Hun så nok al de les gy se lig ut.

– Og hvor dan har du det for ti den? spur te fru Comp-ton og len te seg frem.

– Bare bra, sa Do ro thy, reis te seg for å kik ke ut av kjøk ken vin d uet og fikk øye på en høne som kraf set i jor-den og dro opp en mei te mark. Do ro thy be trak tet ro lig mei te mar kens få feng te kamp.

– Bra. Det er bra.Fru Comp ton vir ket ikke over be vist. Hun gløt tet på

klok ken. Hun måt te gå, sa hun. En ung dame i na bo-lands b yen ven tet sitt før s te barn og had de hatt veer si den halv fire sam me mor gen. Det var mu lig at man treng te fru Comptons hjelp nå.

Do ro thy stir ret på hen ne.Fru Comp ton gikk mot dø ren og løf tet opp sl åen.

Hun snud de seg mot Do ro thy, som sto urør lig med ryg-gen mot vin d uet.

– Jeg er lei for det, Do ro thy. Jeg bur de ha hus ket det. Det tar tid, vet du. Det var om trent på den ne ti den i fjor, var det ikke? Hvis jeg hus ker rett? Hvis du tren ger å snak ke om det, lyt ter jeg med gle de, når som helst. Du be hø ver ikke å sten ge det ute. Jeg vet at vi vand rer tap-pert vi de re i li vet, men ting kan hjem sø ke oss, Do ro thy.

Fru Comp ton gikk ut og luk ket dø ren et ter seg, og Do ro thy stir ret et ter hen ne.

Hvor dan vå get hun!Hun grep te kop pen fru Comp ton had de tømt så

uhøy ti de lig, og kyl te den mot dø ren, hardt og fort, før hun inn så hva hun holdt på med, slik at ly den av kop pen

19

som ble knust, kom som et sjokk på hen ne. Mens det sved i så ret der det glø den de me tal let had de bo ret seg gjen nom hu den, fei de hun opp skå re ne.

Ali ce, Sa rah, Pe ter, Gil bert, Hen ry og Vic to ria lev de og ån det i Dorothys en som me fan ta s ier. Pro ble met var at hun ald ri helt viss te hvor hun, Do ro thy, hør te hjem me i den ne fa mi lien av jen ter med lan gt, lyst hår og ster ke, stau te gut ter som lek te med spretterter og kjer re hjul, og der alle had de blå øyne og lan ge øyenvipper. De had de, dik tet hun, en helt per fekt barn dom. Var hun sto re søs-te ren de res? Streng, al vor lig, sterk og sje fe te? El ler var hun en av de mel loms te, glemt, over sett og ube ty de lig? El ler kan skje hun var lil le søs te ren, den av jen te ne som skil te seg ut, med det lan ge, pist re te bru ne hå ret og de grøn ne øy ne ne. En kje rub med kor te, tyk ke bein. Å nei, det gikk ikke. Lil le Vic to ria var minst – hun var en ge-len, med rosa kinn og lyse krøl ler og sto re, blå øyne. Kan skje Do ro thy var nest yngst? Hun fikk lov til å leke med Victorias duk ker og den lil le, svar te bar ne vog nen. Ja, der pas set hun inn, med to sto re søst re som kun ne klem me hen ne når hun falt, løf te hen ne opp og børs te av hen ne. Brød re nes al der var ube stem me lig, men alle var lan ge og høy røs te de. De en set ikke Do ro thy.

Den før s te man nen som la mer ke til hen ne – man-ge år et ter at fantasisøsknene bare var et fjernt min ne – gif tet seg med hen ne. Det var en kort kur ti se, og den mis bil li gen de mo ren hen nes had de kunn gjort: «Hvis du gif ter deg med den … man nen … kom mer jeg ald ri til å snak ke med deg igjen.»

Do ro thy traff ham i en be gra vel se i 1934. Tan te Jane, en im po ne ren de dame på åt ti to, had de dødd den som-me ren. Do ro thy had de bare møtt tan te Jane noen få gan ger, da hun var li ten, og viss te bare at mo rens opp-rørs ke søs ter had de gif tet seg un der sin stand og flyt tet

20

fra hjem met i Ox ford til det fjer ne nord, nær me re be-stemt Lin coln shi re. Da mo ren til Do ro thy mot tok bud-ska pet om at søs te ren var død, snur pet hun mun nen og ryn ket pan nen.

– Vi blir nødt til å be sø ke det fryk te li ge ste det. Sørg for at du pak ker pel sen min, Do ro thy. Jeg har ikke tenkt å bli døds syk på en kir ke gård i Lin coln shi re, ver ken for søs te ren min el ler for noen and re.

– Det er au gust, mor, og det er gan ske varmt. Selv i Lin coln shi re.

Selv sagt pak ket Do ro thy pel sen – samt en mas se and-re ting – og sam men tok de to get. Sto re de ler av tu ren satt Do ro thy og stir ret ut av vin d uet mens hun prøv-de å over hø re mo rens uav brut te for ma nin ger. Åkr ene var gyl ne i den var me au gust må ne den, og hun så menn som ar bei det der, og trak to rer og vog ner og hes ter og kornhøsting. Det så ut som et mis un nel ses ver dig liv, ute i fri luft, job be med jor den, på de gyl ne åkr ene, i den gyl-ne so len, med gyl len hud.

Da hun traff Al bert Sin clair, kjekk og gje ter ak tig, og han for tal te hen ne alt om li vet på går den sin, lyt tet hun opp merk somt. Hvor for del tok han i be gra vel sen?

– Søs te ren min var frø kens Janes ren gjø rings hjelp, og jeg gjor de noen strø job ber for hen ne, rens ket tak ren ne-ne el ler rak te løv. Vel dig hyg ge lig var hun, frø ken Jane. En ekte dame. Ikke godt likt av fa mi lien sin, sier de. Men gu de ne må vite hvor for, for man kun ne ikke ha truf fet et snil le re men nes ke.

– «Fa mi lien hen nes» var mo ren min og jeg.– Be kla ger, jeg men te ikke …– Ikke vær lei deg. Mo ren min gjor de hen ne ar ve løs.

Hun gjør alle ar ve lø se før el ler si den.To uker se ne re, vel hjem me i Ox ford, gjor de Ruth

sin enes te dat ter ar ve løs da hun hør te at hun had de til hen sikt å gif te seg med den ne Al bert – Bert? – Sin clair.

21

Do ro thy var glad til. Og hvis det in ne bar at hun vil le ende opp ak ku rat som tan te Jane – for latt og glemt, alt så – var hun enda gla de re. Hun reis te fra Ox ford med tog, ale ne den ne gan gen, med en teppepose fylt med «ei en de ler», mens mo rens sis te for man ing fort satt ring te i øre ne:

«Du kom mer til å ang re på det te! Det kom mer ikke noe godt ut av det! Han er ikke god nok for deg!» På den ne må ten fri gjor de Do ro thy seg fra sin for len ge de, mis trøs ti ge barn dom.

Do ro thy for ble jom fru til bryl lups nat ten, den 12. no-vem ber 1934. Det var hen nes tret ti fjer de burs dag. Al-bert, som fort satt var mer el ler mind re som en frem med for hen ne, prøv de å være var som og snill, men han var så iv rig og så vi ril at han gjor de hen ne litt vondt. Do ro-thy prøv de å skju le det, man han mer ket det, for han var ikke helt dum. Han ba om unn skyld ning. Hun god tok unn skyld nin gen hans. Det ble bed re, så klart. Han var en stor mann, sterk og mus ku løs, med lær ak tig hud, og Do ro thy lær te seg å nyte fø lel sen av ar me ne hans rundt seg, var men og styr ken hans. Fire må ne der et ter bryl-lu pet var hun gra vid, men ikke len ge et ter mis tet hun bar net.

Det sam me skjed de en gang til, og enda en gang.Til slutt, et ter nes ten fire års ek te skap og fem spon-

tan abor ter, ga Do ro thy opp, og leng se len et ter et barn ble byt tet ut med umu li ge, uut hol de li ge drøm mer idet hun be drø vet av fant seg med sin skjeb ne. Hun ble en gårds ar bei ders kone og lær te seg å bake, sy, stel le en li-ten grønn sak ha ge og pas se på en li ten flokk med hø ner. Fra mo ren hør te hun in gen ting, og et ter noen få opp styl-te de brev der Do ro thy for tal te om sin mann, sitt nye liv, svan ger ska pe ne, sat te hun et en de lig punk tum for for-hol det. Det kun ne like gjer ne vært mo ren hen nes, ikke tan te Jane, som lå un der jor den på Lodderston kirke-gård.

22

I au gust 1938 ble Do ro thy gra vid for sjet te gang, og det var på den ne ti den hun be gyn te å skri ve poe si «på or-dent lig». Fam len de i star ten, usik ker på hvor dan man skrev ord som kun ne bety noe. Men hun prøv de, og hun skrev, ale ne i lø pet av da gen, mens hun spis te mid dag el-ler nip pet til et ter mid dags t een. Hun gjem te no tis bo ken sin bak kruk ker og gry ter, in nerst i ska pet. Hun gjem te den i bordskuffen el ler un der sen gen. Hun gjem te den på ste der hvor Al bert ikke vil le fin ne den.

Det te svan ger ska pet var te i mer enn to må ne der. Hun var kvalm og kas tet opp, hvor som helst og når som helst. Brys te ne var ømme, og hun kun ne uten for var sel bris te i gråt. Fru Comp ton, som var ste dets liksteller og jord mor, kom på be søk da Do ro thy var fire må ne der på vei, og stir ret grans ken de på den bu len de ma gen hen nes.

– Er det en gutt, tror du? spur te hun.– Jeg aner ikke, sa Do ro thy.Kvin nen var al le re de utå le lig.– Og hvor dan fø ler du deg?– Bed re, takk. Nå som jeg ikke kas ter opp len ger.Fru Comp ton nik ket på en måte som hun an ta ke lig

trod de vir ket klok. Do ro thy så bort. Hun ha tet den eld re kvin nen. Hun tål te ikke blik ket som vir ket både hån lig og om sorgs fullt på én og sam me tid. Fru Comp ton, som var i slut ten av fem ti åre ne et sted, had de satt til ver den seks barn, og fem av dem had de vok st opp. Den eld ste søn nen hen nes had de dødd i før s te ver dens krig. De tre døt re ne hen nes, som var tjuk ke og frukt ba re, og den yng ste søn nen hen nes bod de alle i lands b yen, alle sam-men had de gif tet seg med and re lands by bo e re, og alle sam men bi dro re gel mes sig til fru Comptons vok sen de hær av bar ne barn.

Do ro thy trod de fak tisk bar net var en gutt. Hun had de al le re de fun net navn til ham: Sid ney. Men det te nevn te hun ikke for fru Comp ton. Al bert – som ar bei det hardt

23

og for ti den også drakk tett og var i ferd med å mis te ut-se en det sitt – had de al le re de sagt at hun kun ne kal le un-gen hva hun vil le, så len ge han ikke var «ånds svak». Han god kjen te Sid ney. Sid ney skul le det bli. Al bert var let tet over at kona om si der skul le føde ham et barn. Men ne ne på går den, i lands b yen og på pu ben had de kom met med små stikk om det barn lø se ek te ska pet hans. Han gjor-de det nok ikke rik tig. Viss te han hvor han skul le put te den? Ert in gen had de krø pet un der hu den på ham og fått ham til å ven de seg mot kona: et hardt an sikt, en so lid rygg, et skul der trekk, et for ak te lig blikk. Men en de lig var Al bert stolt av sin ko nes run de, har de mage og bre de smil. For ham ble hun vak ker – hun ble den kona han øns ket at hun skul le være.

Da Do ro thy var fem må ne der på vei, tok hun bus-sen inn til Lincoln for å kjø pe ting til ba b yen og føl te seg som den for tap te dat te ren som vend te hjem. Hun kjøp te en kof fert, der hun skul le opp be va re alle tin ge ne hun had de tenkt å sy og strik ke. Kof fer ten var kom pakt, at ten tom mer bred, åtte tom mer dyp og knapt tret ten tom mer lang. Den var rust brun, med et mør ke brunt bakelitthåndtak, to små lå ser og en nøk kel som så ut som et le ke tøy. Inn ven dig var kof fer ten truk ket med pa-pir i et ble kt ru te møns ter, og der lå også en li ten mer ke-lapp hun kun ne skri ve nav net sitt på, så hun skrev

Fru D. Sin clair

med den sto re, skrå stil te skrif ten sin. Hun slik ket på bak si den av lap pen og klist ret den inni kof fer ten.

Mens hun var i byen, kjøp te hun også stoff og ull garn og en ny for syn ing med nå ler og tråd. Det var på tide å be gyn ne å ska pe. Alt snak ket om den over hen gen de fa ren for krig var for hen ne like uhånd gri pe lig som en ak va rell ma lers før s te strek på det nak ne ler re tet. Kri gen

24

var noe fjernt, noe uklart, og kan skje på gikk den et sted lan gt unna, kan skje ikke i det hele tatt. Hun var gra-vid, hun var ikke len ger kvalm, og hun had de fått til ba-ke ener g ien. Det var det enes te hun viss te. Bar net vil le tren ge kof ter, dres ser, yt ter jak ker, sok ker, tep per, sjal. Bar net vil le tren ge en strå len de lyk ke lig mor, en dyk tig, krea tiv og fremsynt mor.

Kof fer ten pas set per fekt un der sen gen, og Do ro thy be gyn te straks ar bei det med å fyl le den. I lø pet av noen få hek tis ke uker had de hun la get to dres ser i myk bom-ull, tre kof ter med hatt og strøm per i sam me møns ter, et strik ket ull tep pe av myk, lys lam me ull og en hvit dåps-kjo le. Hun vis te ikke re sul ta tet av ar bei det sitt til noen, ikke en gang til Al bert, som fikk med seg den ustan se li ge klirr in gen av strik ke pin ner, ryn ke ne i pan nen, suk ke ne hen nes og et og an net stønn samt de for nøy de smi le ne når ar bei det gikk bra. Hver kveld syd de og strik ket hun nær mest i taus het i ly set fra ol je lam pen, mens han les te avi sen og for tal te hen ne om kri gen som han var helt sik-ker på at de vil le få opp le ve. Hun lyt tet bare med et halvt øre, så opp slukt var hun av den fo re stå en de fød se len, av at hun om si der skul le få lov til å bli mor. Hvert sting før-te hen ne nær me re det øye blik ket, den ne nye og my te om-spun ne til væ rel sen. Hvert sting be kref tet at bar net i liv-mo ren hen nes var ekte. Hvert sting før te hen ne nær me re den da gen da hun, en de lig, skul le leg ge barn dom men bak seg for godt. Alt hun noen sin ne had de hå pet på, lå i klirr in gen fra strik ke pin ne ne og de små stik ke ne mot fing re ne. Den vor den de mo ren var fylt til bris te punk tet med liv og kraft.

Når et plagg var fer dig, ble det vas ket og – om nød-ven dig – sti vet og pres set. En et ter en la hun de hånd lag-de skat te ne i kof fer ten, så var somt som om hver av dem skul le være sel ve bar net. Hun tok no tis bo ken ut av kjøk-ken ska pet og gjem te den un der ba by klær ne i bun nen av

kof fer ten. Det te var det nye gjem me ste det hen nes – hem-me lig, pri vat, ukren ke lig. Hun drys set over tør ket la ven-del som hun had de spart fra ha gen sin, til sy ne la ten de for å hind re møl len i å mes ke seg med ul len, men i vir ke lig-he ten for di hun els ket den for nuf ti ge, ed dik søte duf ten av la ven del, den tryg ges te luk ten i ver den. Da hun var klar til å føde, var set tet med ba by ut styr kom plett, og gav mild he ten had de gjort sitt inn tog i ek te ska pet. Al-bert had de spart til og kjøpt en bar ne vogn, stor og svart. Han had de også lyst på en vug ge og job bet ute i skju let et ter de lan ge ar beids da ge ne på går den. Han in sis ter te på at kona skul le leg ge bei na høyt om kvel de ne, og hen-tet te til hen ne som han selv had de bryg get.

Og kof fer ten lå un der sen gen og ven tet på å bli tømt for skat te ne sine, ven tet på at lok ket skul le bli slengt opp og inn hol det gre pet av iv ri ge, skjel ven de hen der. Hvis hun strak te ut hån den, kun ne hun ta på den, den ne drøm men som ikke len ger var noen drøm. Den ne gan-gen var den ekte og stor og usli te lig. Der som Do ro thy had de følt frykt, kun ne hun ikke hus ke det et ter på. Hun hus ket bare for vent nin gen, det dir ren de, kve len de, alt-opp slu ken de øns ket om at li vet som mor skul le be gyn ne.

For nå måt te det jo be gyn ne.