sexisme på tv

KOMMENTARKLASSEKAMPENKLASSEKAMPEN 3 Mandag 2. april 2012

PÅ TEPPETRespektLørdagsspaltens sitat fra A-magasinets intervju medHanne Nabintu Herlandslo så godt an at vi bringerett til.

På spørsmål om hun girtil tiggere, er svaret: Aldri.Disse bandene burde værtfjernet fra landet. Ved et pussig paradoks

har Herlands debattbokfått navnet Respekt.

AlarmEuropabevegelsens leder,Paal Frisvold, har ifølge VG stiltsin plasstil disposi-sjon etterat NHOhar varsletstans ipengestøt-ten.

Dette har etter det dennespalte erfarer utløst storbekymring i nei-bevegel-sen, der kronerulling skal være i gang for å få Fris- vold til å fortsette.

FuskerEt av Dagbladets mangeopplysende oppslag omkroppen har overskriften:Den rumler, bråker, fuskerog vrir seg.

Dette handler, i motset-ning til det du tror, ommagen.

ByggverkParterapeuten JohnGottmann har i VGresepten for at parforhol-det skal vare: Bygg ditteget kjærlighetshus.

First House.

Lisens Aftenpos-ten kunnelørdag av-sløre omNRK atantallet li-sensbeta-lere er nå1948 millioner nordmenn.

Har våre europeiskenaboer endeligoppdaget«Beat for Beat»?

Gode navnSola er tilbake i nord ogunder Solfestuka i Long-yearbyen sto blant andre Jonas Alaska på scenen.Leder for solfestrevyen hetTorgeir Mørk.

teppet@klassekampen.no

Vil ikke mer

Ekspanderer

KRONIKK&DEBATT

debatt@klassekampen.no

DAGENS SUKK

De store vyer veltes  av bagatellveldet 

HAUK

Mandag 26. mars var Vestens ledendetv-serie igjen å se på USAs tv-skjermer.«Mad Men» har blitt hyllet for sin sværtdetaljerte og historisk presise skildringav amerikansk 1950- og 1960-tall, dettegjelder kanskje særlig seriens beskri- velse av maktforholdene mellom mennog kvinner. Mennene i serien sitter medall makt og alle rettigheter. Kvinnerseneste mulige livsvalg er familien, elleren svært kronglete ferd inn i usikrekarrierer som utelater alt håp om ålykkes på hjemmebane, omgitt av detsom i dag ser ut som parodisk sexisme.

I 2010 skrev den amerikanske familie-historikeren Stephanie Coontz enartikkel i Washington Post om serien, ogfortalte der hvordan en rekke kvinnerhun hadde intervjuet om denne histo-riske perioden alle sa at slik var det, og atde derfor ikke orket å se på «Mad Men».Seriens realisme viste forhold de ikkesto ut å minnes.

Denne reaksjonen er det lett å forstå.Behandlingen kvinner har blitt utsatt for iløpet av de re foregående sesongene kanfå det til å vrenge seg i ere av oss, detspenner fra seksuell trakassering tilinfantilisering av koner til voldtekt. Ingenkvinner slipper å bli utsatt for overgrep ien eller annen form. Ved å holde et speilopp mot vår nære historie viser serienhvor vanvittig undertrykkelsen avkvinner har vært. Og slik går den inn i en velkjent rolle for kunsten: Ved å avdekkesosiale forhold vi ikke ønsker å forholdeoss til, fyller den en kritisk funksjon.

Den kritiske kunsten har tradisjonelt vært kontroversiell og omdiskutert, i detstore og hele har dette ikke vært tilfellefor «Mad Men». Serien har blitt hyllet avlitterater som Toril Moi og sanket inn enrekke priser. Men det mest iøynefallende ved mottakelsen er hvordan serien harinngått i en slags stilmessig nostalgi somhar fremmant tradisjonelle uttrykk formannlig og kvinnelig identitet.

Samtidig med seriens økende popularitethar vi sett den klassiske 1950- og1960-tallsmotens tilbakekomst, ogplutselig sitter vi der alle mann medhornbriller og kule dresser. «Mad Men»har gått inn og spilt en sentral rolle ilivsstilsindustriens utvikling, densfremstilling av «en hel verden» harenkelt latt seg omsette i klær, bøker medcocktailoppskrifter og «Mad Men-fester»hvor vi forsøker å gjenskape det sammeuniverset serien har malt frem sålevende.

Denne graden av identisering vi sompublikum ønsker å skape, forklarer delerav den kritikken «Mad Men» har blittmøtt med fra feminister som har stilt segskeptisk til hvordan serien har blitt mot-tatt, og etter hvert også til hvordan serienselv har utviklet seg. Flere har sett seg leipå guttegjenger som syns det er «skikke-lig kult dette med kvinnelige sekretærerog drikking på jobb og sånt», jentegjen-ger som snakker klærne de kvinnelige

skuespillerne går med heller enn om un-dertrykkelsen personene utsettes for, ogseriens konsekvente fremvisning avdumme og/eller maktesløse kvinner.Som vanlig vil vi feminister at vi skalkunne identisere oss med det vi ser oghører. Det er den samme kritikken somreises mot en rekke kulturuttrykk: Hvor-for gloriseres sexisme? Hvorfor ingengode kvinnelige rollemodeller?

Jeg makter ikke å lese disse kritikernesangrep på denne serien som annet ennmisforståelser av hva det er serieska-perne forsøker å formidle, selv om detnnes en ambivalens i serien det alltid er vanskelig å forholde seg til, for eksempel

i den aller nyeste episoden hvor hoved-personen Don Draper nærmest tvingerseg på sin nye kone, og det viser seg atdet var det «hun egentlig ville».

Og heller ikke en fan som jeg kan se bortfra at kultusen rundt «Mad Men» i stadigstørre grad handler om konsum enn ompolitikk. Dette forholdet understreker etsvært viktig poeng i all diskusjonomkring kunstens forhold til det poli-

tiske: Det nnes ingengitt sammenhengmellom det en kunst-ner legger i et verk oghva tilskueren tar medseg fra opplevelsen avdet, det er ubestemt. Vi har som kunstfor-

tolkere ikke monopolpå hva som «egentlig» står i teksten.Tilskueren er i så måte fri. Samtidig må vi være bevisst at denne tilskueren leveri et samfunn, og dette samfunnet er medpå å forme våre kollektive reaksjoner.Slike reaksjoner er alltid under forhand-ling, men blir stadig oftere styrt inn ikonsumorienterte handlinger. Disse eraldri kritiske.

Kristoffer Jul-Larsen,stipendiat, Institutt for nordistikk og litteratur-

vitenskap, NTNU, og redaksjonsmedlem i Fett

kristoffer.jul@gmail.com

Feministene Kristoffer Jul-Larsen, Bodil Stenseth, AstaBeate Håland og Wencke Mühleisen skriver iKlassekampen mandager.

«Seriens realisme viste forhold de ikke sto ut åminnes»

HARD VIRKELIGHET: I «Mad Men» møter Peggy Olson (Elisabeth Moss) et mannsvelde i sinkamp for å bli anerkjent som reklamemaker. Her ser vi henne sammen med «creativedirector» Don Draper (Jon Hamm). FOTO: FRANK OCKENFELS /AMC

FEMINIST, JAVISST

Kristoffer Jul-Larsen

Fremstillingen av undertrykte kvinner i «Mad men» er mangetydig.

Sexisme på tv