vurderingsinnlevering - core.ac.uk and unwillingness to see the patient as ... which attitudes...
TRANSCRIPT
VURDERINGSINNLEVERING
Emnekode: SYKSB3001
Emnenamn: Sjukepleie, fagutvikling og forsking
(bacheloroppgåve)
Vurderingsform: Heimeeksamen
Kandidatnr: 360
Leveringsfrist: 26.02.16 kl. 14.00
Ordinær eksamen
Rettleiar: Astrid Solheim
Likeverdig sjukepleie – men ikkje til deg.
Om haldningar og sjukepleie til den rusavhengige pasienten.
Bacheloroppgåve i sjukepleie, avdeling Stord 2016. Kull 2013.
Antall ord: 9000
Forord
Om jeg faller
hån meg ikke
synes heller ikke
synd på meg
Jeg er her
for å vise deg noe
så se bak
min ynkelige figur
Om jeg lever
som et offer
i din og min
bevissthet
forblir jeg et offer
Om du ønsker
å gi meg en hånd
til hjelp
gi meg din respekt
og kjærlighet
gi meg verdighet
for det løfter meg opp
(Kristin Linde, 2009)
Samandrag
Tittel: Likeverdig sjukepleie – men ikkje til deg.
Bakgrunn for val av tema: Eg har erfart at rusavhengige pasientar ikkje mottek den same
omsorgen hjå sjukepleiarar som andre pasientgrupper, og at sjukepleiarens haldning til disse
ber preg av negative stereotypiske1 oppfatningar og lite villighet til å sjå pasienten som eit
likeverdig menneske. Eg ynskjer å belyse dette, finne ut kvifor det er slik og kva ein kan gjere
for å endre det.
Problemstilling: Kva haldningar pregar sjukepleiarens møte med rusavhengige pasientar i
somatiske sjukehusavdelingar, kva konsekvensar har disse for pasientane og korleis kan ein
oppnå likeverdig sjukepleie til denne pasientgruppa?
Oppgåvas hensikt: Å belyse kva som pregar sjukepleiarens haldning til denne pasientgruppa
og kva konsekvensar dette har, samt få meir kunnskap om bakgrunnen og kva tiltak som kan
bidra til at pasienten får likeverdig sjukepleie.
Metode: Oppgåva er ei litteraturstudie, med hovudvekt på forskningsartiklar som er funnet
gjennom CINAHL og sykepleien.no. Eg har nytta søkeorda «Nurse attitudes», «Substance
abuse», «Health care», «Drug users», «Generic health care», «Nurses perception», «Health
services», «Drug addicts», «Equality», «Nursing», «Nurse», «Medical wards» og «rus». Ut
frå desse fann eg fire forskningsartiklar som eg, saman med teori og eigne erfaringar, belys og
drøftar temaet mitt opp mot.
Resultat: Litteraturen visar at sjukepleiaren er prega av ei negativ haldning til den
rusavhengige pasienten og at denne påverkar sjukepleien ho gir. Haldningane bunnar i for
dårleg kunnskap og forståelse hjå sjukepleiaren. Det er viktig å auke kunnskapen og
forståelsen for rusavhengighet samt å vektlegge den mellommenneskelege relasjonen mellom
pleiar og pasient for å oppnå likeverdig sjukepleie til denne pasientgruppa.
Nøkkelord: rus, rusavhengighet, haldningar, likeverdig sjukepleie
Summary
Title: Equality in nursing – but not for you
Background: My experience is that drug addicts do not receive the same care from nurses
that other patients do, and that nurses` attitude towards these are coloured by stereotypical
1 Stereotypi, inngrodd, vanemessig, unyansert innstilling, oppfatning eller handling.
perceptions and unwillingness to see the patient as an equal humanbeing. I wish to shed light
on this, explore why this is the case and find out what measurements that can be taken to
change it.
Question: Which attitudes colours nurses` interaction with drug addicted patients in generic
health care wards in hospitals, what are the consequences of these and how can we achieve
equality in nursing for these patients?
Purpose: To shed light on nurses` attitudes toward drug addicted patients and the
consequence of these, and also gain more knowledge about the background and what we can
do to change said attitudes so the patient gains equality in the nursing they receive.
Method: This is a literature study, focusing on research articles that I have found through
CINAHL and sykepleien.no. The search was conducted using the terms «Nurse attitudes»,
«Substance abuse», «Health care», «Drug users», «Generic health care», «Nurses perception»,
«Health services», «Drug addicts», «Equality», «Nursing», «Nurse», «Medical wards» and
“drugs”. This resulted in four research articles that I have used, along with theory and my own
experiences, to shed light upon and discuss my subject.
Findings: Literature show that nurses are coloured by a negative attitude towards drug
addicted patients and that this inflicts upon the care they provide. Negative attitudes stem
from lack of knowledge and poor understanding, and it is important to increase these factors
and the interpersonal factors of nursing to achieve equality in nursing for these patients.
Key words: Drugs, drug addiction, attitudes, equality in nursing.
Innhold 1.0 Innledning .....................................................................................................................................1
1.1 Bakgrunn for valg av tema ............................................................................................................1
1.2 Problemstilling ............................................................................................................................2
1.3 Omgrepsavklaring og avgrensingar ...............................................................................................3
2.0 Teori .............................................................................................................................................3
2.1 Rus og avhengighet .......................................................................................................................3
2.2 Rusavhengige pasientar på sjukehuset ...........................................................................................4
2.3 Likeverdig sjukepleie ....................................................................................................................5
2.4 Haldning .......................................................................................................................................6
2.5 Sjukepleieteoretisk perspektiv .......................................................................................................6
3.0 Metode..........................................................................................................................................7
3.1 Litteraturstudie ..............................................................................................................................7
3.2 Framgongsmåte .............................................................................................................................7
3.3 Kjeldekritikk .................................................................................................................................9
3.4 Metodekritikk ............................................................................................................................. 11
4.0 Resultat ....................................................................................................................................... 12
4.0.1 Forskningsartikkel 1: ................................................................................................................ 12
4.0.2 Forskningsartikkel 2: ................................................................................................................ 13
4.0.3 Forskningsartikkel 3: ................................................................................................................ 13
4.0.4 Forskningsartikkel 4: ................................................................................................................ 14
4.0.5 Oppsummering av hovudfunn................................................................................................... 16
5.0 Drøfting ...................................................................................................................................... 16
5.1 Kva haldningar pregar sjukepleiarens møte med rusavhengige pasientar i somatiske
sjukehusavdelingar, og kva er bakgrunnen for disse? ......................................................................... 16
5.2 Kva konsekvensar har disse haldningane for pasienten?............................................................... 18
5.3 Kva skal til for å oppnå likeverdig sjukepleie til denne pasientgruppa? ........................................ 20
Referanseliste: .................................................................................................................................. 23
VEDLEGG 1 - Resultattabell
1
1.0 Innledning
1.1 Bakgrunn for valg av tema
Det er uvisst kor mange rusavhengige det fins i Noreg, men det anslås at det er mellom 8000-
12500 injiserande misbrukarar (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013). Desse er
overrepresentert i forhold til den øvrige befolkninga når det gjeld somatisk sjukeleghet (Skeie,
2012) og ein konsekvens er at dei har eit stort behov for helsetenester ved somatiske
sjukehusavdelingar. I henhold til rusreformen frå 2004 vert rusavhengighet vurdert som ein
lidelse og rusavhengige gis pasientstatus på lik linje med andre pasientgrupper
(Helsedepartementet, 2004).
Stoltenbergutvalget (2010) påpeikar at rusavhengighet for den det gjeld er forbundet med
kjensler som skam, skuld, sjølvforakt og fornedrelse, samt at mange lev liv prega av
fattigdom, psykisk sjukdom og fysiske plagar i tillegg til sjølve avhengigheta. Dei yrkesetiske
retningslinjene for sjukepleiarar vektlegg at sjukepleiarens meneskesyn og verdiar bør vernast
i praksis og at sjukepleiarens fundamentale plikt er å vise omsorg for mennesker som lider,
uavhengig av kva årsaken er (Norsk sykepleierforbund, 2008, s.5). Trass dette opplev
pasientar med rusavhengighet at dei vert stigmatisert og forskjellbehandla av sjukepleiarar og
dei gir uttrykk for at dei kjenner seg som ei utsett gruppe kor grunnleggande menneskesyn og
pasientrettighetar vert mindre viktig enn ovenfor pasientar med andre lidingar (Neale,
Tompkins & Sheard, 2006; Natan, Beyil & Neta, 2009; Monks, Topping & Newell, 2013; Li,
Undall, Andenær & Nåden, 2009). Fleire sjukepleiarar avfeiar dei rusavhengige si oppleving
av situasjonen (Natan et al., 2009), men mi oppfatning er at fordommar og
forskjellsbehandling faktisk forekommer. Forskning tydar og på at ein del sjukepleiarar er
bevisst dette problemet sjølv, men likevel er ei haldningsendring fråværande (Natan et al.,
2009; Li et al., 2009; Monks et al., 2013).
Ein rusavhengig eg møtte i psykiatripraksis var mykje innlagt på sjukehus for utredning av
ulike symptom som tyda på hjartesjukdom, og han fortalde at han kjende seg som eit utskudd
kvar gong han vart lagt inn. Ifølge han møtte sjukepleiarane han med kalde skuldre og mistru,
og det opplevdes urettvist å sjå korleis dei andre pasientane vert møtt med større omsorg og
varme enn han sjølv. Eg tok meg i å tvile på beretningane hans, fordi det høyrdes så lite
sannsynleg ut at sjukepleiarar skulle opptre på den måten. Seinare traff eg han att i praksis ved
2
ein somatisk sjukehusavdeling og fekk sjå sjølv at det han hadde fortalt diverre ikkje var
oppspinn. Mi oppfatning basert på måten pasienten vart omtalt på av sjukepleiarar var at
haldningane deira til rusavhengighet prega måten dei møtte han på. Noko av det mest
graverande eg observerte var at plagene hans ikkje vart teken på alvor, men avfeid som angst
og abstinensar, medan han sjølv var overbevist om at det var noko alvorleg i vegen med
hjartet hans. Som eit resultat av den mangelfulle behandlinga han mottok byrja han å vegre
seg for sjukehusinnleggelsar og stolte ikkje på helsepersonell. Før eg var ferdig i praksis rakk
eg å få med meg at dei avdekka både klaffefeil og hjarterytmeforstyrrelsar hjå pasienten, og at
symptoma han fortalde om difor var heilt reelle og ikkje stamma frå verken angst eller
abstinensar. Det gjorde inntrykk på meg at dei fleste andre pasientar mest sansynlig var blitt
trudd, medan han nærmast som ein refleks vart mistrudd.
Denne oppgåva tek sikte på å sjå nærare på kva haldningar som pregar sjukepleiarens syn på
rusavhengige pasientar i somatiske avdelingar i sjukehus og kva konsekvensar desse
haldningane har for utøvelsen av sjukepleie til denne pasientgruppa. Videre vil eg sjå på kva
som er bakgrunnen for sjukepleiarens haldning, for så å prøve å finne ut kva tiltak som skal til
for at denne pasientgruppa mottek likeverdig sjukepleie. For å finne ut dette kjem eg til å
studere og vurdere teori og forskning frå inn- og utland dei siste 15 åra. Oppgåva si
sjukepleieteoretiske forankring er Joyce Travelbee sine teoriar, då eg ynskjer å vektlegge
likeverdig sjukepleie til pasientar sjukepleiaren finn det vanskeleg å relatere til og finn hennar
tankar kring dette relevante.
Rusavhengige er ei gruppe i samfunnet eg alltid har kjend empati for, og i praksis har det vore
vondt å sjå den urettvise behandlinga dei tidvis får frå dei som er meint til å hjelpe. Slik eg ser
det står sjukepleiarens negative haldningar ovenfor rusavhengige pasientar i sterk kontrast til
grunnleggande og viktige verdiar ved yrket som likeverdighet, omsorg og respekt, og det er
med bakgrunn i dette eg synes det er eit viktig tema å belyse.
1.2 Problemstilling
Problemstillingen eg har vald er
Kva haldningar pregar sjukepleiarens møte med rusavhengige pasientar i somatiske
sjukehusavdelingar, kva konsekvensar har disse for pasienten og korleis kan ein oppnå
likeverdig sjukepleie til denne pasientgruppa?
3
1.3 Omgrepsavklaring og avgrensingar
Eg har teke utgongspunkt i at problemstillinga kan gjelde alle somatiske avdelingar i
sjukehus, samt pasientar i alle aldersgrupper, då problemet ikkje ser ut til å variere
nemneverdig ut frå forskjellar ved desse. Eg har vald å begrense oppgåva til å omhandle dei
me ofte ser på som «tunge» brukarar av illegale rusmidlar, då misbrukskulturen i Noreg
hovedsakeleg er prega av injeksjon av heroin og amfetamin (Skoglund og Biong, 2012,
s.192).
For å vise til kven av forfattarane som er sjukepleiarar brukar eg forkortinga RN (registered
nurse) i parantes bak namnet på forfattaren i oppsummering og kritikk av forskningsartiklar.
Med hensyn til flyt i teksten brukar eg jamnleg «ho» om sjukepleiaren og «han» om pasienten
i drøftingsdelen.
Eg har bevisst vald omgrepet «rusavhengig» framføre til dømes «rusmisbrukar» eller
«narkoman», då eg meinar det underbyggar mi oppfatning av rusavhengighet som ein lidelse
på lik linje med andre sjukdomar.
2.0 Teori
2.1 Rus og avhengighet
Med «rus» meinar ein i daglegtale inntak av stoffar som fører til påverknad av hjernen og
endra persepsjon (Biong & Ytrehus, 2012, s.18). Dei opprinnelege motiva for rusmiddelbruk
er ofte dei positive verknadane til stoffa eller å dempe ubehag ved til dømes fysiske eller
psykiske smerter. Mange eksperimenterar med rusmidlar, men forskning teiknar eit bilete av
at dei som utviklar avhengighet til stoffa i dei fleste tilfella har hatt problem av ulik art før dei
vart rusavhengige (Fekjær, 2009, s.95). Mellom anna har born med psykisk sjukdom,
relasjonsskadar, tilknyttingsproblem og vanskelege sosiale forhold større risiko for å utvikle
rusproblem enn andre (Lossius, 2010, s. 437). I diagnostisk samanheng refererar ein til eit
helseproblem (Biong & Ytrehus, 2012, s.19). I Noreg defineres rusdiagnosar ut frå ICD-10
(International Classification of Disease) og DSM-IV (Diagnostic and Statistical manual of
Mental disorders), og ein rusdiagnose settes når fylgjene av rusmiddelbruken påverkar
livssituasjonen eller livsførselen på ein negativ måte (Helsedirektoratet, 2011).
Rise (2010) visar til avhengighet som noko tvangsprega og at ein gjennom avhengighet mistar
evna til å ta frivillige val og tenke fornuftig når det gjeld inntaket av det aktuelle stoffet.
4
Vidare seier han at åtferda til den avhengige er basert på denne trongen til stoff og at han
ikkje er i stand til å handle på andre måtar enn han faktisk gjer, også i henhold til skadane han
påførar seg sjølv og andre. Dei fleste ynskjer ikkje eit slik liv for seg sjølv og ruslidingar
rammar som vist heller ikkje tilfeldig, likevel er samfunnet prega av ei gjennomgåande
haldning om at rusavhengighet er sjølvforskyldt. Dette kan skuldast at synet på
rusavhengighet som sjukdom er relativt nytt i Noreg. Før rusreforma i 2004 vert det vurdert
som eit sosialt problem og rusavhengige var klientar tilknytt sosialomsorgen og ikkje
pasientar knytt til helsevesenet. Med den nye reforma understreka sosialkomiteen at
rusavhengige skulle behandlast likt som alle andre borgerar med behov for helsehjelp
(Helsedepartementet, 2004).
2.2 Rusavhengige pasientar på sjukehuset
Det er ein allmenn klinisk erfaring at denne pasientgruppa ofte rammes av alvorleg sjukdom
(Skeie, 2012). Dårlege boforhold, mangelfull ernæring, dårleg hygiene, injisering av
rusmidler, ureint brukarutstyr og vald er risikofaktorar for mange rusavhengige og lista over
vanlege narkotikarelaterte helseskadar innebær mellom anna hjarte- og karsjukdomar,
lungesjukdomar, smertetilstandar, abcessar, infeksjonar, venetrombosar, lungeemboli,
underernæring og skadar etter vald og overgrep. Alvorlege komplikasjonar oppstår gjerne då
ein ser at mange av desse pasientane ventar lenge med å oppsøke hjelp, mellom anna fordi dei
lev eit liv der rus står i sentrum og er viktigare enn å ivareta eiga helse og forebygge sjukdom
(Skoglund & Biong, 2012, s.186-187). Skeie (2012) påpeikar at rusavhengighet også kan føre
til at pasientens somatiske sjukdom ikkje vert oppdaga fordi helsepersonell for raskt og
lettvint konkluderar med at symptoma skuldast rus og ikkje sjukdom.
Steigedal (2014) fann i si undersøking at sjukepleiarar opplev rusavhengige som ei krevande
pasientgruppe. Dei fortel om dårlege erfaringar med utagering, aggresjon og tidkrevande
«gjengangere». Det kom mellom anna fram frå enkelte informantar at «alle har nok en
profesjonell holdning til de og gir de på en måte det de skal ha, men ikke noe særlig mer
heller» og at «de har rett til pleie, men jeg kjenner det slik at de ikke har rett til min fulle
empati». Andre haldningar som kom fram var at pasientane gjer det dei gjer kun for å få
oppmerksomhet og at situasjonen deira i stor grad er sjølvforskyldt. Ein sjukepleiar beskreiv
sine tankar om oppegående rusavhengige pasienter slik:
du får skylde deg selv, du har selv satt deg i denne situasjonen. Nå har du fått rene
klær, du har fått vasket deg, du har fått mat. Jeg har sett dine grunnleggende behov,
5
men ring ikke på for femtende gangen og spør om jeg har en røyk, for det er ikke
aktuelt (Steigedal, 2014).
Skoglund og Biong (2012, s.188) hentar fram forskning som underbygger at vanskelege
forhold i oppveksten gir auka risiko for å utvikle rusavhengighet og seier at desse pasientane
på grunn av sine tidlegare traumar og vanskelege livserfaringar er særleg vare for krenkelsar.
Dei meinar difor at det er særleg viktig at helsepersonell møtar desse på ein venleg og ikkje-
dømmande måte, med tryggleik og respekt.
2.3 Likeverdig sjukepleie
Sjukepleiar Vigdis Lysne (2003) peikar på forskjellen mellom å vere likestilt og å vere
likeverdige. Med dette meinar ho at ein som sjukepleiar vil treffe pasientar som er heilt ulike
ein sjølv – med ulik bakgrunn, kunnskaps- og utviklingsnivå og andre tankar og behov. Sjølv
om dette betyr at ein ikkje er likestilte, så har ein alle den same verdien i kraft av den enkle
likhet at ein er menneske. Ho seier at respekten for menneskeverdet krev at alle, ulikhetar til
tross, vert behandla likeverdig, og ikkje som eit objekt for vurdering, bedømming eller forakt.
Som sjukepleiar må ein vere bevisst på at pasienten ikkje innehar sjukepleiarens personlege
kunnskapar og erfaringar, men at han har sine eigne erfaringar, måtar å takle ting på og
kunnskapar som ein må bruke for å kunne hjelpe han på hans ståsted, uten å presse sine eigne
innsiktar på han. Ho seier om relasjonen mellom sjukepleiar og pasient at «målet er ikkje
einighet – men likeverdig samhandling». Berhin, Lundgren & Theodoridis (2010) kartlegger
fleire strategiar sjukepleiarar kan ta i bruk som kan hjelpe dei å møte pasientar dei finn det
vanskeleg å kjenne empati med på ein likeverdig måte. Dei seier at ein mellom anna gjennom
å søke kunnskap om pasienten, forsøke å forstå hans oppleving av situasjonen, vere bevisst
sine eigne verdiar og haldningar og påminne seg si rolle som sjukepleiar vil vere betre i stand
til å kjenne empati med desse pasientane. Dei visar til at sjukepleiaren gjennom å tenke at det
var ein sjølv eller nokon ho var glad i som var i pasientens situasjon kan vere betre i stand til å
kjenne empati og få til ein likeverdig samhandling med han. Dei meinar og at ein viktig
strategi for at pasienten får likeverdig behandling er at ein er bevisst måten han vert omtalt på
på avdelinga. Når pasienten får negativ omtale, til dømes i rapport, påverkar ein sjukepleiaren
slik at pleien allerede før ho treff han er dømd til å ikkje vere likeverdig.
6
2.4 Haldning
Ein haldning innebær at ein har teke eit standpunkt i positiv eller negativ retning. Haldningar
kan vere erfarings- eller kunnskapsbaserte, men er ofte erverva utan særleg refleksjon frå
miljøet rundt oss. Den mest anvendte haldningsmodellen er trekomponentmodellen, som går
ut på at haldningar består av tre delar; 1.Logisk tenking, det vil sei tankar, meiningar og tru
basert på kunnskap og erfaringar. 2.Emosjon, altså kjensla av å like eller mislike.
3.Åtferdsansynlighet, det vil sei intensjon og korleis me oppfører oss. Haldningar kjem altså
til uttrykk gjennom det me tenker, føler, seier og gjer (Sander, 2015).
Det er ei vanleg oppfatning at kunnskap fører til haldningsendring, som i sin tur fører til
åtferdsendring, samstundes som me veit at enkelte haldningar er motstandsdyktige mot
endring, kanskje i særleg grad unyanserte og dårleg begrunna haldningar, dei me gjerne kallar
fordommar (Teigen, 2012). Aasheim (1997, s.18) hevdar at haldningar reflekterer den
enkeltes kunnskap, og meinar difor at kunnskap er viktig, men at det åleine ikkje er nok:
Det gjelder å få følelsene med, nå ned til det sjikt i personligheten som kan være
behersket av fordommer og stereotypier. (Asheim 1997, s. 18).
Motpolen til negative haldningar, eller stereotypiar, er positive haldningar. I begrepet positiv
haldning ligg ”et grunnleggende ja til mennesker som medmennesker” (Asheim, 1997, s.
296). Når man i sykepleieetikk skal karakterisere forholdet til pasienten ved positive
haldningar, brukes omgrep som «respekt», «innlevelse», «ærlighet» og «omsorg» (Nordtvedt,
1993, s.89).
2.5 Sjukepleieteoretisk perspektiv
Eg har vald å støtte meg til Joyce Travelbee sin sjukepleieteori fordi ho i stor grad framhevar
at etkvart menneske er unikt og har verdi og verdighet, noko som unekteleg er ein motpol til
all form for stereotypiske haldningar. Ho vektlegg viktigheten av den mellommenneskelege
relasjonen mellom pasient og sjukepleiar kor sjukepleiar oppfattar, respekterar og responderar
på det unike i mennesket bak pasienten (1999, s.140).
Travelbee (1999, s.52) seier at kvaliteten på sjukepleien og omsorgen som vert gitt i størst
grad er basert på sjukepleiarens forståelse av den sjuke og av hennes menneskesyn. Ho hevdar
at mange uttrykker eit likeverdig og respektfullt menneskesyn verbalt, men at handlingane
deira og deira forhold til andre menneske tydar på noko anna.
7
I virkeligheten synes det å eksistere en skala for menneskers relative verdi, det vil si at
vi tildeler andre mennesker varierende verdi og verdighet ut fra visse kriterier eller
retningslinjer, som ligger til grunn for bedømmelser og rangeringer (Travelbee, 1999,
s.59).
Ho snakkar og om den menneskelege reduksjonsprosess, som oppstår ved at me
avhumaniserer enkeltindivider til dømes ved stereotypiar (1999, s.64). Ifølge Travelbee
(1999, s.68-69) er frustrasjon og sinne ein av dei vanlegaste reaksjonane på å kjenne seg
avhumanisert og ho påpeikar at enkeltindivid frå dei lågaste sosioøkonomiske gruppene har
særleg få ressursar for å konstruktivt handtere avhumanisering. Ho validerar sinnet til desse
individa, fordi ho meinar at sjukepleiaren gjennom den menneskelege reduksjonsprosessen
utslettar det menneskelege ved enkeltindividet og utsett dei for ein grov krenkelse (1999,
s.70). Ho seier at «det er den profesjonelle sykepleierens oppgave å oppfatte og forholde seg
til mennesket i «pasienten»» (1999, s.70). Det faktum at sjukepleiarar ser den uretten som ofte
vert begått ved å avhumanisere individer og likevel vel å oversjå det, kallar ho ein sørgeleg
kommentar til deira mangel på sosial bevisshet.
3.0 Metode
Ein metode er eit redskap som seier noko om korleis ein bør gå til verks for å fremskaffe
eller etterprøve kunnskap. Bakgrunnen for å velge en bestemt metode er fordi ein meinar
at den vil gje oss gode data og belyse spørsmålet på en god måte (Dalland 2007, s.83).
3.1 Litteraturstudie
Bacheloroppgåva skal i henhold til HSH sine retningslinjer vere ei litteraturstudie, og det er
difor den metoden som vert brukt i denne oppgåva. Ei litteraturstudie er ei studie og tolkning
av litteratur knytt til eit bestemt tema, i denne samanhengen hovudsakeleg sjukepleieteori og
vitskapelege forskningsartiklar. I ei litteraturstudie presenterer ein ikkje ny kunnskap, men
hensikta er å få oversikt over og oppsummere den kunnskapen som allereie fins, og trekke
eigne konklusjonar frå denne (Støren, 2013, s. 16-17).
3.2 Framgongsmåte
For å finne relevante artiklar til oppgåva søkte eg i CINAHL. Eg valde å avgrense alle søka til
«full text» då det har vist seg å luke ut mange treff som ikkje kan nyttast og gjer det enklare å
få oversikt over resultatlista. Eg nytta søkeorda «Nurse attitudes», «Substance abuse»,
8
«Health care», «Drug users», «Generic health care», «Nurses perception», «Health services»,
«Drug addicts», «Equality», «Nursing», «Nurse» og «Medical wards». Då eg fann fleire
relevante artiklar via CINAHL foretok eg ingen systematiske søk i nokre av dei andre
databasane til HSH, men eg gjorde og eit søk på sykepleien.no for å sjå om eg kunne finne
nokre norske forskningsartiklar.
Tabell 1: Søk i Cinahl 05/01/16:
Nummer Søkeord Avgrensingar Resultat
S1 Nurse attitudes Full text 12562
S2 Nurse AND
substance abuse
Full text 615
S3 Nurse attitudes
AND substance
abuse
Full text 100
S4 Health care
AND drug users
Full text 430
S5 Generic health
care AND drug
users
Full text 6
S6 Nurses
perception AND
drug users
Full text 10
S7 Health services
AND drug
addicts
Full text 10
S8 Equality AND
nursing OR
nurse
Full text
136 466
S9 Drug users
AND medical
wards
Full text 8
9
Eg har vald å ha med artikkel nr.13 frå S3 - “Nurses’ perception of the quality of the care they
provide to hospitalized drug addicts: Testing the theory of reasoned action”. Den same
artikkelen kom og opp I S6. Frå S5 valde eg ut treff nr.1 - “Barriers to accessing generic
health and social care services: a qualitative study of injecting drug users”. Frå S9 har eg vald
treff nr.1 – “The dissonant care management of illicit drug users in medical wards, the views
of nurses and patients: a grounded theory study”
Videre søkte eg på sykepleien.no. Eg har ikkje med tabell for denne databasen då eg berre
hadde eit søk. Eg brukte søkeordet «rus» og filteret «forskningsartikler» under «kategorier».
Dette genererte ingen resultater for valde søkeord, men eg fekk opp to sider med «treff i
innhold». Der fann eg artikkelen «Smertebehandling av rusmisbrukere innlagt i sykehus».
3.3 Kjeldekritikk
Eg har vurdert kvar enkel artikkel opp mot sjekklistene det er henvist til i høgskulens
bachelorvegleiar, men har vald å skrive eit samandrag av dei viktigaste punkta for kvar
artikkel i staden for å fylle ut og legge ved lister.
“Barriers to accessing generic health and social care services: a qualitative study of injecting
drug users” av Joanne Neale, Charlotte Tompkins og Laura Sheard. Forfattarane underbygger
funna deira med anna litteratur, samt redegjør godt for hensikt, metode og resultat. Dei 75
informantane er jamt fordelt over ein storby, ein mellomstor by og ei bygd, noko eg synes er
svært bra i forhold til at ein kan tenke seg at det her er forskjellar mellom by og bygd.
Artikkelen omhandlar all helsepersonell, men eg har trekt ut det som omhandlar sjukepleiarar
i somatisk avdeling på sjukehus. Trass at berre delar av artikkelen er relevant for meg, vel eg
å bruke den då det er relativt ny forskning frå eit europeisk land som spesifikt tek for seg det
eg ynskjer å finne ut av. Ei svakhet er at eg ikkje har greidd å finne ut om forfattarane er
sjukepleiarar, men det vert sagt i artikkelen at dei har trening og erfaring i å utføre intervju
med rusavhengige. Intervjua vart tatt opp på lydbånd for å sikre korrekt gjengivelse av
informasjonen som vart gitt. Forskninga er etisk godkjend av South east multi-centre research
ethics committee.
“Nurses’ perception of the quality of the care they provide to hospitalized drug addicts:
Testing the theory of reasoned action” av Merav Ben Natan(RN), Valery Beyil(RN) og Okev
Neta(RN). Artikkelen hadde første augnekast fleire signifikante svakhetar. Forskninga er for
det første gjennomført i Israel og eg er usikker på kor korrekt det vert å overføre desse funna
10
til norske forhold. Eg vurderte at dette ikkje ekskluderte artikkelen, både fordi fleire funn
tilsvarar andre europeiske studiar og fordi den foreslår fleire konkrete tiltak for at
rusavhengige pasientar skal få god sjukepleie, noko som var viktig for meg å finne. Det
styrste ankepunktet var at informantane oppgir inkonsekvente svar. Mykje teiknar eit bilete av
gode haldningar og likeverdig sjukepleie, noko som er i strid med anna forskning, og eg satt
difor spørsmåltegn ved om spørreskjemaene var ærleg utfylt. Dette spørsmålet stillar
forfattarane også, og dei oppgir som mogleg forklaring at nokre av påstandane i
spørreskjemaet er formulert slik at deltakarane rapporterar si eiga åtferd, og at moglegheita
for at sjukepleiarane vil rapportere eiga negativ åtferd er liten. Dei meinar dette kan kome av
frykt for at svara dei oppgir skal bli kjend for andre, liten evne til å objektivt vurdere seg
sjølv, og/eller indre konflikt i forhold til å støtte syn som går imot pasientrettighetane. Dette
kan ha ført til ei idealisering av den faktiske tilstanden. På bakgrunn av dette underbygger
artikkelen Joyce Travelbee si påstand om forskjellen mellom uttalte haldningar og faktiske
haldningar blant sjukepleiarar, som eg synes er viktig å belyse. Artikkelen er elles god i
forhold til sjekklista. Alle forfattarane er sjukepleiarar, hensikt, metode og resultat er tydeleg
beskrevet, dei har brukt omfattande spørreskjema og dei har henta informantar frå tre ulike
sjukehus. Deltakarane i studien er blitt informert om målet ved studien på førehand og
spørreskjemaet vart pilottesta. Forskninga er godkjend av research ethics committee of the
nursing department.
«Smertebehandling av rusmisbrukere innlagt i sykehus» av Rita Li(RN), Eva Undall(RN),
Randi Andenær og Dagfinn Nåden. Forfattarane visar til tidlegare forskning som forklarar
utfordringane denne pasientgruppa har i møte med helsevesenet samt underbyggar deira eigne
resultat. Dei har sikra eit representativt utval med å kartlegge kva avdelingar opioidavhengige
oftast er innlagd på og ved å distribuere spørreskjema til fire ulike sjukehus i fire ulike
helseregionar. 274 sjukepleiarar har besvart spørreundersøkinga og samtlige har jamnleg
erfaring med rusavhengige. Det vart utført ei pilotstudie for å kartlegge om spørsmåla var
klårt og konsist formulert. Anonymiteten til deltakarane er godt ivareteken og studien er meldt
og godkjend av personvernombudet for forskning. Forfattarane påpeikar sjølv at svakhetar
ved undersøkinga er variasjonar i kor ofte deltakarane har kontakt med rusavhengige
pasientar, samt at dei nyttar eit eigenutvikla spørreskjemaet, noko dei forsvarar med bruken av
pilottest. Ei anna svakhet var at det var vanskeleg å finne ut kva yrkesgrupper forfattarane
tilhøyrde, men gjennom søk på sykepleien.no kunne eg bekrefte at minst to av dei er
sjukepleiarar. Eg finn artikkelen relevant for mi oppgåve fordi den er godt gjennomført, fordi
11
den er utført i Noreg nyleg og fordi den besvarar nokre heilt sentrale spørsmål i forhold til
problemstillinga mi.
«The dissonant care management of illicit drug users in medical wards, the views of nurses
and patients: a grounded theory study» av Rob Monks(RN), Annie Topping(RN) og Rob
Newell(RN). Artikkelen gir eit godt innblikk i temaet då dei intervjuar både sjukepleiarar og
pasientar, samt underbyggar teoriane sine med anna forskning. Ei svakhet kan vere at det er
fleire sjukepleiarar (29) enn pasientar (12) som deltek. Ei anna svakhet er at alle deltakarane
er rekruttert ved det same sjukehuset, og ein kan ikkje vere sikker på at situasjonen er den
same andre stadar. Forskninga er utført i england og eit moment forfattarane påpeikar er
mangelfull opplæring om rusavhengige pasientar i den engelske sjukepleiarutdanninga. Mi
erfaring er at dette kan overførast til norske forhold. Dei nyttar analyserande intervju med
opne spørsmål samt med utforskande oppfylgjingsspørsmål som til dømes «Kva meinar du?»,
«Forklar videre» og «Kva fekk det deg til å føle?». Dette ser eg som ei styrke då det gir
grundige svar. Dei fleste sjukepleiarane i studien uttrykte negative syn på rusavhengige, men
kunne identifisere sjukepleiarar ved arbeidsstaden som var meir positive til desse pasientane.
Desse sjukepleiarane (3 stk) vart då rekruttert til studien for å få eit breiare
vurderingsgrunnlag. Sjukepleiedeltakarane dekkar eit bredt spekter av alder (21-58 år),
kjønn(24 kvinner og 5 menn) og sjukepleieerfaring (4mnd-37 år). Alle hadde jamnleg kontakt
med rusavhengige pasientar. Samtlege av pasientdeltakarane rapporterte at dei injiserte heroin
og var per definisjon tunge rusavhengige. Alle deltakarane fekk både skriftleg og muntleg
informasjon i forkant av studien og forskninga er etisk godkjend av tre ulike etiske komitéer.
Intervjua vart teken opp på lydbånd og der det var mogleg fekk deltakarane kontrollere
avskrift for nøyaktighet. Ingen av disse valde å trekke tilbake utsegna sine.
3.4 Metodekritikk
Fokus i oppgåva er lagt på å belyse dårlege haldningar hjå sjukepleiarar, noko som kan gje eit
unyansert bilete av situasjonen. Eg har tru på at det fins sjukepleiarar som bidreg til å gje
denne pasientgruppa god sjukepleie, men med omsyn til ordbegrensing i oppgåva vert det
naturleg å trekke fram problem og tiltak, og ikkje så mykje nyansane. Det kom og fram i
forskninga at dette er eit gjennomgåande problem, noko eg synes rettferdiggjer fokuset i
oppgåva. Tema i oppgåva var klart før eg byrja, men problemstillinga tok form etterkvart som
eg såg kva som fantes av forskning. Eg forsøkte så vidt å søke i andre databasar enn
CINAHL, men fann at dei ikkje var like gode samt at dei søka eg utførte i CINAHL gav
12
mange gode treff på artiklar som belyste temaet mitt godt. Eg har forsøkt å finne artiklar som
er skrevne av sjukepleiarar, og med unntak av ein kor eg ikkje greidde å finne ut av dette så
har alle fleire forfattarar med sjukepleieutdanning. Det var og viktig at artiklane var i tråd med
etiske retningslinjer og samtlege av artiklane eg har med er godkjende av etiske komitear. Eg
har berre nytta fire forskningsartiklar i oppgåva og kunne med fordel ha brukt fleire for å få
eit breiare grunnlag å drøfte problemstillinga mot. Eg har lest fleire relevante artiklar, men på
bakgrunn av størrelsen på oppgåva brukar eg berre fire, slik at eg kan ta med alt eg vurderar
som viktig frå dei artiklane eg har med. Pasientsituasjonane eg har med i innleiing og
drøftingsdel er anonymisert av etiske omsyn og eg har fulgt rettningslinjene for
kildehenvisning for å vise til kor eg hentar informasjon og for å unngå plagiat.
4.0 Resultat
4.0.1 Forskningsartikkel 1:
“Barriers to accessing generic health and social care services: a qualitative study of injecting
drug users” av Joanne Neale, Charlotte Tompkins og Laura Sheard. Dette er ein kvalitativ
forskningsartikkel med formål å finne ut korleis rusavhengige opplev å bli møtt når dei
oppsøkar helsevesenet for helseproblem som ikkje er direkte knytt til sin rusavhengighet.
Undersøkinga tok stad i England i 2006 og forfattarane intervjua 75 injiserande rusavhengige.
Eit tilbakevendande problem var stigmatisering og negative haldningar. Forfattarane påpeikar
at desse personane ofte får merkelappane «krevande» og «ufortjenande» av sjukepleiarar,
samt at helsepersonell kan vegre seg for å arbeide med dei fordi dei kjenner at dei har
utilstrekkeleg kunnskap og erfaring eller er fysisk redde. Deltakarane fortel at dei i stor grad
har hatt kontakt med sjukehus, og sjølv om nokre har god erfaring med helsepersonellet,
beskriv dei fleste negative erfaringar. Dei fortel om å få kjensla av at dei ikkje er verdig hjelp
og at dei kastar vekk verdifulle ressursar. Det kjem fram at sjukepleiarar behandlar
rusavhengige som søppel og møter dei med stor mistru og ein haldning om at dei kjem til å
gjere noko kriminelt på avdelinga. Forfattarane visar at ein konsekvens av dårlege haldningar
er at rusavhengige vegrar seg for å oppsøke hjelp på sjukehuset, samt at det bidreg til å auke
skamkjensla kring deira eiga åtferd. Dei konkluderar med at korleis relasjonen blir mellom
helsepersonell og den rusavhengige pasienten er basert på pasienten sin oppførsel og
framtreden, men også på helsepersonellet si kunnskap og forståing av rusavhengighet, og at
profesjonelle som evnar å forstå den omfattande kompleksiteten med denne pasientgruppa har
større sannsynleghet for å møte dei med sympati og å yte god hjelp.
13
4.0.2 Forskningsartikkel 2:
“Nurses’ perception of the quality of the care they provide to hospitalized drug addicts:
Testing the theory of reasoned action” av Merav Ben Natan(RN), Valery Beyil(RN) og Okev
Neta(RN). Hensikta er å finne ut korleis sjukepleiarar vurderar kvaliteten på sjukepleien dei
gir til rusavhengige. Det er kvantitativ forskning som omfattar 135 sjukepleiarar frå tre ulike
sjukehus og vart gjennomført i 2009. Forfattarane nyttar spørreskjema med 82 spørsmål med
graderte svaralternativ for å avdekke kva haldningar sjukepleiarane har ovenfor pasientane
samt både kor høg intensjonen er for å utøve god sjukepleie og om intensjonen samsvarar med
den faktiske pleien dei utøvar. Forfattarane visar til at sjukepleiarar finn dette ei vanskeleg
pasientgruppe å arbeide med og at haldningane deira er prega av pessimisme og stigmaer,
noko som påverkar sjukepleien dei yter. Funna i studien er noko motstridande. Dei fleste
oppgir at dei kjenner seg trygge på at dei har nok opplæring, kunnskapar og erfaring til å yte
tilfredsstillande sjukepleie til rusavhengige pasientar, men samstundes visar resultata at
mange ville følt det ukomfortabelt å måtte jobbe med disse og at dei er redde for vald og
manipulering. Forfattarane finn og at sjukepleiarar som har negative oppfatningar av
rusavhengige har lågare intensjonar for å yte god sjukepleie til desse og at positive haldningar
har motsatt effekt, samt at rusavhengige pasientar som er «vanskelege» å arbeide med, til
dømes dei som forstyrrar rutinen på avdelinga, kan påverke sjukepleiarens ynskje om å yte
pleie til pasienten i negativ retning. Forfattarane konkluderar med at ein haldningsendring og
betre opplæring til sjukepleiarar er svært viktig for å sikre god kvalitet i pleien til denne
pasientgruppa. Dei foreslår konkrete tiltak som går på å auke bevisshets- og kunnskapsnivået
til sjukepleiarar. Tiltak som vert nemd er dagskurs under utdanninga, gjerne med
gjesteforelesarar som har brukarerfaring men som ikkje passar den stereotypiske oppfatningen
av rusavhengige, vektlegging av pasientrettighetslova og pasientens rett til likeverdig
behandling, gjerne ved å distribuere postere, samt workshops for sjukepleiarar med formål å
identifisere vanskar med å arbeide med denne pasientgruppa, gi rom for å lufte frustrasjonar
og å diskutere måtar å forbetre arbeidet på.
4.0.3 Forskningsartikkel 3:
«Smertebehandling av rusmisbrukere innlagt i sykehus» av Rita Li(RN), Eva Undall(RN),
Randi Andenær og Dagfinn Nåden. Dette er ei norsk tverrsnittstudie frå 2009. Studien tek for
seg helsepersonell ved somatiske avdelingar på fire sjukehus og av 312 deltakarar er 274
sjukepleiarar. Hensikta er mellom anna å besvare «hvilke kunnskaper og holdninger har leger
og sykepleiere til opioidavhengige pasienter med smerte?». Forfattarane visar til forskning
14
som underbygger at opioidavhengige pasientar kan ha hyperalgesi2 og auka toleranse for
smertelindrande medikament, men at dei mottek dårlegare smertebehandling både på grunn av
mangelfull kunnskap kring dette og på grunn av stereotypiske haldningar som påverkar
handlingsvala til helsepersonell. Dei påpeikar og at disse pasientane i realiteten samarbeidar
godt og er ærlege om sitt misbruk dersom helsepersonell visar dei respekt og tillit. Resultata
visar at fleire enn halvparten av sjukepleiarane føler seg manipulert og lurt av
opioidavhengige pasientar og at færre enn halvparten trudde på pasientens smerteformidling.
Studien avdekkar og at berre 55, 7 % av sjukepleiarane er einig i påstanden om at
opioidavhengighet er ein sjukdom. Forfattarane peikar på at relasjonen mellom helsepersonell
og rusavhengige ser ut til å vere prega av ein vond sirkel, der helsepersonell er redd dei vert
manipulert og held tilbake smertelindrande medikament til pasientane, noko som fører til at
den smertepåverka pasienten vert abstinent, agressiv og «vanskeleg» og dermed oppfyller dei
stereotypiske forventningane helsepersonellet har til dei. I denne sirkelen vil pasienten utvikle
mistillit til helsevesenet og forfattarane understrekar at dette er ei pasientgruppe kor mange
har hatt ein skadelidande sosialiseringsprosess på grunn av omsorgssvikt som kan ha medført
at dei i utgongspunktet har mistillit til andre meneske. Artikkelen konkluderar med at det kan
vere behov for haldningsendrande tiltak, undervisning og klinisk integrert læring med hensikt
å auke kunnskapsnivået hjå helsepersonell, samt ein avdelingskultur som fremmer utvikling
av og refleksjon rundt personleg kompetanse. Dei meinar at kunnskap er essensielt for å
ivareta krevande pasientgrupper med komplekse hjelpebehov, slik som denne gruppa.
4.0.4 Forskningsartikkel 4:
«The dissonant care management of illicit drug users in medical wards, the views of nurses
and patients: a grounded theory study» av Rob Monks(RN), Annie Topping(RN) og Rob
Newell(RN). Dette er ei studie frå 2013 kor forfattarane intervjuar sjukepleiarar og
rusavhengige pasientar ved eit stort sjukehus i nordvest-england. Med analyserande
dybdeintervju vil dei finne ut korleis sjukepleiarane utøver pleie til tungt rusavhengige
pasientar samt belyse pasientanes erfaringar og synspunkt ift den pleien dei mottek. Dei visar
til at rusavhengige ofte vert dømd som problematiske, vanskelege å handtere, krevande og
forstyrrande og at dei difor kan bli nedprioritert. Dei påpeikar og at det er for lite fokus på
rusavhengighet i sjukepleiarutdanninga og at sjukepleiarane difor ikkje har kunnskapen som
trengs for å ivareta behova til denne pasientgruppa. Mellom anna peikar dei på forskning som
2 Auka sensitivitet for smerte.
15
visar at uttrykk for smerte kan bli tolka av sjukepleiaren som eit plott for å få eller auke dosen
av medikament med rusgjevande verknad, og at smerten til pasienten difor vert ignorert eller
underbehandla, samt at mange konfliktar oppstår som følgje av at pasienten er abstinent, noko
som kunne vore unngått dersom sjukepleiaren hadde meir kunnskap kring abstinenslindring.
Ein anna konsekvens er at mange rusavhengige unnlet å legge seg inn på sjukehus eller skriv
seg ut for tidleg då abstinensar framstår for dei som meir skremande enn den fysiske
sjukdomen dei treng behandling for. Sjukepleiarane bekreftar at dei kan for lite om
rusavhengighet og at det fører til mangelfull pleie. Dei fleste sjukepleiarane erkjenner og at
dei har negative haldningar til rusavhengige pasientar. Det kjem fram at enkelte ser dei som
«a waste of space» og «something we have to tolerate». Det kjem og fram at sjukepleiaren er
klår over at dette strir imot deira etiske retningslinjer, men at ein vanleg strategi mot dei
verdikonfliktane dette medfører er å distansere seg frå pasienten og å bruke lite tid på han.
Pasientdeltakarane fortel at dei er klår over sjukepleiaranes synspunkt og at det «fyrar dei
opp» og bidreg til negative konfrontasjonar. Ein pasient fortel om ein sjukepleiar som uttrykte
sine negative haldningar direkte til han og at han då var blitt både verbalt og fysisk valdeleg –
noko som i sin tur forsterkar sjukepleiaranes oppfatning om desse pasientane som aggressive
og vanskelege. Forfattarane fann at dei sjukepleiarane som hadde positive haldningar til
rusavhengige pasientar oftast hadde personleg erfaring med rusavhengige i venekrets eller
familie. Dette gav dei eit anna perspektiv og påverka måten dei møtte pasientane på i ein
positiv retning. Det kjem fram at i relasjonar kor sjukepleiaren visar interesse for pasienten,
lyttar og behandlar han som eit menneske og ikkje som ein problematisk rusmisbrukar, er
interaksjonen mellom pleiar og pasient prega av gjensidig respekt og vert mindre negativt
lada. Konklusjonen i artikkelen er å auke kunnskapsnivået til sjukepleiarane, både for å skape
ei haldningsendring slik at sjukepleiaren ynskjer å hjelpe rusavhengige pasientar, og for å syte
for at hjelpa dei gir er heilhetleg og god. For å gje sjukepleiarar betre kunnskap foreslår dei at
ein byggar opp kommunikasjonen mellom sjukehuspersonell og kommunens rusomsorg,
forbetrar sjukepleiarens grunnutdanning, samt brukar meneske med brukarerfaring i
undervisande initiativ slik at sjukepleiaren får sjå mennesket bak avhengigheten. I tillegg
foreslår dei at ein på sjukehusavdelingane går tidleg og sterkt inn for å lindre
abstinenssymptom, då dei definerar abstinensar og frykt for abstinensar som ein hovudårsak
til stereotypisk åtferd hjå pasientar og til avbrutt behandling.
16
4.0.5 Oppsummering av hovudfunn
Artiklane eg har lest underbyggar kvarandre. Hovudfunna er at negative haldningar blant
sjukepleiarar forekommer i stor grad og at dette spelar ei betydeleg rolle for korleis dei utfører
sjukepleie. Det ser ut som at problemet i stor grad skuldast mangel på kunnskap, noko enkelte
sjukepleiarar sjølv erkjenner. Det ser også ut til at relasjonen mellom sjukepleiarar og
rusavhengige pasientar er prega av ein vond sirkel, kor sjukepleiaren møter pasienten med
mistru og pessimisme, korpå pasienten reagerar med stereotypisk åtferd og såleis forsterkar
sjukepleiarens negative haldning. Samtlege av artiklane konkluderar med at ei
haldningsendring blant sjukepleiarar er naudsynt for at denne pasientgruppa skal få likeverdig
behandling og at ein må iverksette tiltak som går på kunnskapsauke. Fleire påpeikar at dette
mellom anna bør gjerast ved å nytte seg av personar med brukarerfaring i utdanning og
kursing av sjukepleiarar, for å bryte ned den stereotypiske oppfatningen dei har av
rusavhengige.
5.0 Drøfting
5.1 Kva haldningar pregar sjukepleiarens møte med rusavhengige pasientar i somatiske
sjukehusavdelingar, og kva er bakgrunnen for disse?
Mykje tydar på at negative haldningar i stor grad pregar sjukepleiarens møte med
rusavhengige pasientar. Med negative haldningar meinast her stereotypiske oppfatningar av
rusavhengige som kriminelle, vanskelege, krevande, manipulerande, uærlege og aggressive,
samt oppfatningar om at følgene av avhengigheten deira er sjølvforskyldt og at dei ikkje
fortenar den same omsorgen som andre pasientar. Studiar avdekkar at sjukepleiarar ikkje trur
på rusavhengige pasientars smerteformidling, at dei trur dei lyg om tilstanden sin for å lure til
seg medikament med rusgjevande verknad, at dei er gjengangarar på sjukehus for å oppnå
oppmerksomhet, samt at dei er uforutsigbare og tyr lett til vald og utagering (Neale et al.,
2006; Natan et al., 2009; Li et al., 2009; Monks et al., 2013; Steigedal, 2014). Forskning frå
Noreg (Li et al., 2009) tydar og på at berre litt over halvparten av sjukepleiarar ser
opioidavhengighet som ein sjukdom, og eg synes ikkje det er vanskeleg å tenke seg at
sjukepleiarens haldning kan vere forskjellig mot ein pasient ho vurderar som sjuk og ein ho
vurderar som ein manipulerande og løgnaktig person. Enkelte undersøkingar avdekkar nokså
bevisste negative haldningar frå sjukepleiaren si side og eg finn det oppsiktsvekkande og
skremande å sjå utsegn frå sjukepleiarar som seier at rusavhengige ikkje har rett på deira fulle
empati eller noko meir enn høgst naudsynte pleie (Steigedal, 2014) samt at dei vert omtalt
17
som «a waste of space» (Monks et al., 2013). Dette er haldningar som per definisjon går under
omgrepet fordommar (Teigen, 2012) og som på alle plan strir imot sjukepleiarens
grunnleggande funksjon og verdigrunnlag. Rusavhengige pasientar anerkjenner at enkelte
sjukepleiarar ser ut til å ha positive haldningar til dei (Monks et al., 2013; Neale et al., 2006),
men teiknar og eit bilete av å bli møtt med mangel på respekt og verdighet og seier at
sjukepleiaren ofte behandlar dei som søppel, som nokon som ikkje er verdig hjelp og som
kastar vekk ressursar (Monks et al., 2013; Neale et al., 2006).
Natan et al (2009) meinar at det kan vere vanskeleg å få sjukepleiarar til å vere ærlige om sine
eigentlege haldningar til rusavhengige pasientar fordi dei veit at dei kjenslene dei har står i
kontrast til etiske retningslinjer. Ved å distansere seg frå realiteten og skulde på at
haldningane spring ut frå pasientens oppførsel, slepp sjukepleiaren å forhalde seg til sine
eigne verdikonfliktar. Dette er i tråd med det Travelbee (1999, s.59) seier om at det er eit
vanleg fenomen at sjukepleiarar omtalar likeverdighet og eit respektfullt menneskesyn som
eigne verdiar, men at dei gir uttrykk for andre haldningar gjennom sine handlingar til enkelte
pasientar. Rusavhengige eg har snakka med fortel og at det ikkje nødvendigvis er det
sjukepleiaren seier som er galt, men at dei opplev at ho utvisar ein negativ haldning gjennom
måten ho opptrer på som dei ikkje ser i relasjonen ho har til andre pasientar. Eg har og
opplevd at pasienten blir omtalt i negative vendingar på vaktrommet, til dømes i rapport, noko
eg tenker bidreg til at negative haldningar vert overført til sjukepleiaren før ho i det heile har
møtt pasienten sjølv.
Eg skal ikkje hevde at rusavhengige pasientar aldri byr på utfordringar i forhold til si åtferd,
og det er noko dei også sjølv anerkjenner (Monks et al., 2013). Samstundes meinar eg at
sjukepleiaren har eit ansvar for å sjå ein større heilhet. Rise (2010) hevdar at åtferda til ein
rusavhengig vert styrt av avhengigheten og trongen til stoff og meinar at ein gjennom
avhengighet mistar evna til å tenke fornuftig og ikkje er i stand til å handle annerleis enn det
ein gjer. Sjukepleiarens haldningar ser ikkje ut til å ta høgd for dette, noko som kan tyde på at
haldningane deira stammar frå dårleg kunnskap. At nærare halvparten av sjukepleiarane i
studien til Li et al (2009) er ueinig i at opioidavhengighet er ein sjukdom, samt at fleire
studiar avdekkar manglande kunnskap om rusavhengighet hjå sjukepleiarar (Monks et al.,
2013; Neale et al., 2006; Natan et al., 2009; Li et al., 2009; Steigedal, 2014) støttar dette synet
og kan vere med på å forklare kvifor det er vanskeleg for sjukepleiaren å utvise forståelse for
kompleksiteten i den rusavhengiges åtferd. Manglande kunnskap vert trekt fram som eit viktig
moment i fleire studiar (Neale et al., 2006; Natan et al., 2009; Li et al., 2009; Monks et al.,
18
2013; Steigedal, 2014), men slik eg ser det kan ein anna bakgrunn for negative haldningar
vere det synet samfunnet gjennom mange år har hatt på rusavhengige som sosialt underlegne
(Helsedepartementet, 2004). Visst vart dei gitt pasientstatus for 12 år siden, men historien har
vist at menneske treng lang tid på å endre fastgrodde oppfatningar og Teigen (2012) påpeikar
og at negative haldningar – fordommar – er motstandsdyktige mot endring, noko
sjukepleiaren etter mi meining har eit ansvar for å vere bevisst på.
5.2 Kva konsekvensar har disse haldningane for pasienten?
Haldningar kjem til uttrykk gjennom det me tenker, føler, seier og gjer (Sander, 2015), og
korleis kan ein då utøve god sjukepleie til pasienten, når haldningane er gjennomgåande
negative? Travelbee (1999, s.52) svarar på dette når ho seier at kvaliteten på sjukepleien og
omsorgen som vert gitt er basert på sjukepleiarens menneskesyn og forståelse av den sjuke.
Når sjukepleiaren ikkje forstår den sjuke, men ser han som eit menneske med mindre verdi,
har det vist seg at ho både har lågare intensjonar for å yte god sjukepleie og at ho i realiteten
utøvar mindre omsorgsfull pleie enn til andre pasientar (Natan et al., 2009; Monks et al.,
2013). Slik eg forstår det kan ein altså ikkje gje god sjukepleie når haldningane er slik dei er,
og ein konsekvens er at ein utfører profesjonen i strid med dei yrkesetiske retningslinjene som
seier at sjukepleien skal vere kunnskapsbasert og basert på respekt for menneskerettighetene,
uavhengig av kven pasienten er (Norsk sjukepleierforbund, 2008, s.5).
Skeie (2012) seier at rusavhengige er ei utsett gruppe i forhold til sjukdom, men at mange
unngår å oppsøke hjelp eller skriv seg ut frå sjukehus før dei er ferdigbehandla. Monks et al
(2013) hevdar dette kan kome av at behovet for rus er så sterkt at ein fryktar
sjukehusinnleggelsar då ein vil oppleve fråvær av rus samt abstinensplagar. Eg stilte meg
spørsmålet om denne frykten også kunne vere ein konsekvens av sjukepleiarens haldningar,
og fann at det kan den då sjukepleiaren vegrar seg for å lindre abstinenssymptom fordi ho ser
pasientens uttrykk for smerter og abstinensar som eit manipulativt plott for å oppnå rus
(Monks et al., 2013; Li et al., 2009). Dette samsvarar og med eigne erfaringar med
rusavhengige som fortel at plagene deira ikkje vert teken på alvor og at dei får for dårleg
medikamentell oppfølging i sjukehus. Li et al (2009) visar til at opioidavhengige i tillegg til å
vere utsett for abstinenssymptom kan ha hyperalgesi og auka toleranse for smertelindrande
medikament. At sjukepleiaren hverken har god nok kunnskap om dette eller trur på pasientens
formidling av smerte fører til at pasienten ikkje får adekvat smertebehandling, noko som og
bidrar til å auke konfliktnivået då pasienten kan reagere med sinne og utagerande åtferd (Li et
19
al., 2009; Monks et al., 2013). I tillegg til abstinensplagar og smerter har eg funne at ein
alvorleg konsekvens av sjukepleiarens syn på rusavhengige kan vere at somatisk sjukdom
ikkje vert oppdaga, fordi symptoma vert oppfatta som rusrelaterte (Skeie, 2012). Dette såg eg
i praksis når ein pasient med hjartesjukdom fortalde om sine symptom og sjukepleiarane
konsekvent, og feilaktig, avfeide det som mellom anna abstinenssymptom.
Ifølge Fekjær (2009, s.88-89) og Lossius (2010, s.437) har dei fleste rusavhengige hatt ulike
problem før dei utvikla rusavhengighet, som psykisk sjukdom, relasjonsskadar og vanskelege
sosiale forhold i oppveksten. Dette gjer dei til ei særs sårbar gruppe og Skoglund og Biong
(2012, s.188) påpeikar og at denne pasientgruppa på bakgrunn av dette kan vere særleg vare
for krenkelsar og har behov for å bli møtt av helsepersonell på ein god måte. Når
sjukepleiaren utvisar negative haldningar voldar ho altså meir skade på eit allerede
skadelidande menneske. Me veit og at avhengighet for den det gjeld er forbundet med skam,
skuld, sjølvforakt og fornedrelse (Stoltenbergutvalget, 2010) og at den rusavhengige vegrar
seg for å oppsøke helsehjelp mellom anna fordi sjukepleiarens negative haldning forsterkar
desse kjenslene (Neale et al., 2006). Ved at pasienten unngår å oppsøke hjelp aukar og fåren
for at alvorlege komplikasjonar oppstår (Skoglund & Biong, 2012, s.186-187), noko eg
vurderar som ein svært alvorleg konsekvens.
Eit tilbakevendande fenomen eg finn er den vonde sirkelen den rusavhengige og sjukepleiaren
ser ut til å sitte fast i. Sjukepleiarens negative haldningar skin gjennom til pasienten samt
påverkar handlingsvala hennar på ein slik måte at ho yt dårlegare sjukepleie, pasienten
reagerar med stereotypisk åtferd, og sjukepleiarens negative haldning vert såleis forsterka (Li
et al., 2009; Neale et al, 2006; Monks et al., 2013; Steigedal, 2014). Travelbee (1999, s.64,
68-69) kallar det å berre sjå eit menneske som eit sett av stereotypiske oppfatningar for den
menneskelege reduksjonsprosess, og ho seier at ein av dei vanlegaste reaksjonane når ein vert
utsett for dette er frustrasjon og sinne, akkurat slik ein ser det hjå desse pasientane. Ho
påpeikar at dette sinnet er berettiga då det dei er utsett for er ein grov krenkelse.
Konsekvensane av sjukepleiarens haldning til denne pasientgruppa er altså omfattande. Det
skapar ein konfliktfylt relasjon mellom pleiar og pasient som er prega av mistillit begge veier
og fører til at pasienten både utagerar, vegrar seg for å oppsøke hjelp samt ikkje får den hjelpa
han treng.
20
5.3 Kva skal til for å oppnå likeverdig sjukepleie til denne pasientgruppa?
For at sjukepleiaren skal gje den rusavhengige pasienten likeverdig sjukepleie må ho i
utgongspunktet ha ein intensjon om det sjølv, og det har vist seg at intensjonen kan vere
fråverande når ho vurderar at desse menneskene ikkje er verdig den same omsorgen som
andre. Forskning visar og at ei positiv innstilling gir større sannsynlighet for at sjukepleiaren
utøvar likeverdig pleie (Natan et al., 2009; Monks et al., 2013; Li et al., 2009). Ei
haldningsendring er difor naudsynt, og mykje tydar på at det er auka kunnskap som skal til for
at ein oppnår dette (Monks et al., 2013; Neale et al., 2006; Natan et al., 2009; Li et al., 2009;
Steigedal, 2014; Behrin et al., 2014). Fleire studiar påpeikar behovet for meir undervisning
om temaet i sjukepleiarutdanninga samt å iverksette tiltak på arbeidsstaden (Li et al., 2009;
Natan et al., 2009; Monks et al., 2013). Mi erfaring er at me lærar lite om rusavhengighet i
utdanninga og såleis vert dårleg forberedt på å møte det i praksis, og eg er difor einig i at dette
krev endring. Reint medisinskfagleg treng sjukepleiaren mellom anna meir opplæring i
forhold til kva medikamentell pleie den rusavhengige pasienten har behov for i forhold til
hyperalgesi og abstinensproblematikk slik at ho kan ta han på alvor og ivareta disse behova,
noko som og har vist seg viktig i forhold til korleis relasjonen mellom dei blir (Li et al., 2009;
Monks et al., 2013). Tiltru til pasientens eiga formidling av korleis han har det er
grunnleggande, og kjem gjerne lettare dersom sjukepleiaren har kunnskap om dette på
førehand. Videre må ein auke kunnskapen om rusavhengighetens kompleksitet og innverknad
på den avhengiges liv. Eg har vore så heldig å vere i praksis i og å arbeidde ved avdelingar
som yt helsehjelp til rusavhengige og sett at fokus på å oppnå kunnskap om rusavhengighet
med mellom anna kursing og seminar kan vere nyttig for å auke sjukepleiarens forståelse for
emnet, noko som er i tråd med den forskninga eg har sett på (Natan et al., 2009; Li et al.,
2009;Monks et al., 2013). Natan et al (2009) foreslår bruk av refleksjonsgrupper på
arbeidsstaden, kor sjukepleiaren kan få rom til å lufte ut frustrasjonar på ein konstruktiv måte
samt diskutere måtar å forbetre arbeidet på i ein fagleg setting. Slike grupper har eg god
erfaring med sjølv og ser det som eit effektivt og lett gjennomførbart tiltak som burde nyttast i
alle avdelingar kor ein jamnleg treff rusavhengige pasientar.
Studiar visar at sjukepleiarar som har personleg kjennskap til rusavhengige og som har sett
dei som meir enn sin avhengighet har meir positive haldningar til dei (Monks et al., 2013;
Natan et al., 2009) og eg er einig i at noko av det viktigaste ein kan gjere for å skape positive
haldningar er å bryte ned stereotypiske oppfatningar og syte for at fleire ser mennesket bak
avhengigheten (Monks et al., 2013; Neale et al., 2006; Natan et al., 2009; Li et al., 2009;
21
Steigedal, 2014; Behrin et al., 2014). Aasheim (1997, s.18) påpeikar at opplysning ikkje er
nok for å endre fastgrodde haldningar, men at ein må få følelsane med hjå den som er
fordomsfull. Det er på bakgrunn av dette eg har tru på viktigheten av å involvere menneske
med brukarmedverknad i opplæringa av sjukepleiarar, noko fleire studiar og foreslår (Natan et
al., 2009; Monks et al., 2013).
For nokre år siden deltok eg på ein konferanse om rus kor temaet var brukarmedverknad.
Gjennom to dagar fekk me mellom anna høyre frå fleire rusavhengige og tidlegare
rusavhengige. Sjølv om eg på dåverande tidspunkt allereie hadde erfaring med rusavhengige
og visste at dette var ei gruppe eg kjende empati for og var oppteken av rettighetane til, så vart
eg tvungen til å reflektere kring nokre haldningar eg kanskje ikkje hadde vore heilt bevisst i
utgongspunktet. Mellom anna var dei ei svært modig rusavhengig kvinne som gjekk på
scenen og fortalde om si erfaring med å misbruke rus gjennom to svangerskap og følgene av
dette. Det kan vere vanskeleg å kjenne empati når ein høyrer om slike tilfelle og eg trur ein
lett tyr til fordømming av den det gjeld. Denne kvinna var open og ærleg, ho gret når ho
fortalde og gjennom at ho viste «normale» menneskelege kjensler, nådde ho nok ut til
kjenslene hjå mange i salen. Når ho var ferdig å snakke kjende eg ingen fordømming mot
henne; eg kjende omtanke, sympati og forståelse for kor vanskeleg opplevingane hennar må
ha vært for henne. Me har ikkje levd det same livet og tatt dei same vala, me er ikkje like,
men det var tydeleg for meg at hennar liv var komplekst, og at handlingane hennar ikkje var
svart/kvite. Slik eg forstår det er det dette det handlar om når Lysne (2003) snakkar om at
sjukepleiaren må vere i stand til å forstå at pasienten ikkje kjem frå den same bakgrunnen som
ho sjølv, ho må sette seg inn i hans situasjon og vere i stand til å sjå kompleksiteten i den for å
kunne kjenne empati og for å vere i stand til å utøve likeverdig sjukepleie på tross av at ein
ikkje er likestilte. Eg trur og det med å forstå bakgrunnen til avhengighet er ein viktig del av å
kunne sjå heilheten i mennesket. Fleire påpeikar at rusavhengige ofte kjem frå ein vanskeleg
bakgrunn (Skoglund & Biong, 2012, s.188; Lossius, 2010, s. 437; Fekjær, 2009, s.95) og dei
fleste sjukepleiarar eg kjenner er i stand til å kjenne empati og omsorg for dei borna dei
rusavhengige ein gong var. Å gjere henne bevisst på dette kan såleis bidra til å skape større
forståing for det vaksne mennesket han er blitt.
Mykje kan altså leggast til rette for å endre sjukepleiarens haldning gjennom å auke
kunnskapsnivået i utdanning og praksis, men til sjuande og sist ser eg som dei viktigaste
tiltaka dei som kan utrettast i måten sjukpleiaren samhandlar med pasienten på – ho må strebe
etter å oppnå ein mellommenneskeleg relasjon med fokus på å forstå pasienten. Berhin,
22
Lundgren & Theodoridis (2010) kartlegg fleire strategiar sjukepleiaren kan ta i bruk for å
møte pasientar ho finn det vanskeleg å kjenne empati med på ein likeverdig måte. Dei peikar
mellom anna på at ho sjølv må bli kjend med pasienten, sette seg inn i hans oppleving av
situasjonen – slik Lysne (2003) også visar til - samt bevisst tenke over sine verdiar og si rolle
som sjukepleiar. Travelbee (1999, s.140) påpeikar at sjukepleiaren på trass av at ho kanskje
ikkje evnar å sette seg inn i pasienten sin stad, må fokusere på å bli kjend med han på eit
djupare plan enn det ho les i rapportar og journalar. Studiar (Monks et al., 2013; Natan et al.,
2009) viser at sjukepleiaren distanserar seg frå den rusavhengige pasienten og brukar mindre
tid på han, noko som tilsynelatande er svært effektivt for å sleppe å forholde seg til det
problemet det er at han ikkje får likeverdig sjukepleie. Ved at ho brukar meir tid saman med
pasienten og lærer han å kjenne, vil det vere vanskelegare å forbli kjenslemessig distansert.
Dersom sjukepleiaren går aktivt inn for å sjå og lytte til pasienten, vil ho kanskje få den same
opplevinga som eg fekk på det seminaret om brukermedverknad. Ho vil forstå. Når ein
sjukepleiar er komt dit at ho kjenner empati med pasienten aukar og sannsynligheten for at ho
ikkje omtalar han i negative vendingar i samtale med andre ansatte på avdelinga, og ein kan
såleis tenke seg at færre vil møte han med ein negativ forhåndsinnstilling – ei positiv
ringverknad som vil bidra til å auke likeverdet mellom han og andre pasientar. Det har og vist
seg at rusavhengige pasientar samarbeidar godt og er ærlige om sitt misbruk når dei vert møtt
med tillit og respekt (Li et al., 2009) - moment som i følge Nordtvedt (1993, s.89) er
essensielt i omgrepet positive haldningar. Det tilseier at når sjukepleiarens eiga åtferd i
relasjonen dei imellom er prega av positive haldningar, kan dette vere ein av dei viktigaste
faktorane for å påverke dei aspekta ved den rusavhengiges åtferd ho ser som vanskelege å
forhalde seg til og dermed bryte den vonde sirkelen dei sit fast i.
Ifølge Travelbee (1999, s.70) har sjukepleiaren ei plikt for å sjå mennesket i pasienten. Som
nemnd tenker eg at det er først når sjukepleiaren greier å sjå det unike mennesket i den
rusavhengige pasienten at ho kan vere i stand til å sjå han som ein likeverdig og kjenne den
same omsorgen for han som ho kjenner for andre. Fokuset på den gode mellommenneskelege
relasjonen kokar ned til enkel, grunnleggande sjukepleie; sjukepleiaren må bruke tid på
pasienten, være open, sjå han, snakke med han, lytte til han, være intressert, gjere ein innsats
for å forstå, bry seg, og la den empatien og omsorgen som fylgjer med når ho ser mennesket
styre dei handlingsvala ho tek som sjukepleiar. Aasheim (1997, s.296) påpeikar at positive
haldningar vil sei «et grunnleggende ja til mennesker som medmennesker», og eit ved å sjå
23
alle pasientar som medmenneske vil haldningane altså ta ei positiv vending, og slik kan ein
oppnå likeverdig sjukepleie – også til den rusavhengige pasienten.
Avslutning:
Denne oppgåva har vist at sjukepleiarens haldning til rusavhengige pasientar er prega av eit
negativt syn, stereotypiske oppfatningar og pessimistiske forventningar. Konsekvensane av
dette er at rusavhengige pasientar ikkje mottek likeverdig sjukepleie, fordi sjukepleiarens
haldningar styrar både intensjonen og handlingane hennar. Eg har sett at mykje av
bakgrunnen er for lite kunnskapar og forståelse blant sjukepleiarar og at ein må auke desse for
at pasienten skal få likeverdig sjukepleie. Travelbee meinar at sjukepleiaren har eit ansvar for
å sjå mennesket i pasienten (1999, s.70), og mykje tydar på at sjukepleiarens haldning til den
rusavhengige pasienten kjem nettopp av at ho ikkje er i stand til å sjå han som noko anna enn
den rusavhengige. Det eg har funnet som dei viktigaste komponentane for å auke kunnskapen
til sjukepleiaren om rusavhengige menneske er at ein legg til rette for interaksjon med
rusavhengige og tidlegare rusavhengige i settingar som er meint til å undervise og opplyse
slik at ho utviklar større forståelse, samt at sjukepleiaren sjølv tek ansvar for å opprette ein
god mellommenneskeleg relasjon med pasienten slik at ho ser han som ein heilhet og utviklar
empati og eit ynskje om å behandle han likeverdig.
Referanseliste:
Asheim, I. (1997). Hva betyr holdninger? Studier i dydsetikk. Oslo, Aschehoug.
Berhin, I., Lundgren, M. & Theodoridis, K. (2014). Aktiv empati: Sjuksköterskors strategier
för att frammana empati i mötet med patienter som av sjuksköterskan upplevs vara
svårbemötta. Nordic Journal Of Nursing Research & Clinical Studies / Vård I Norden,
34(3), 28-32 5p.
Helsedirektoratet. (2011). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og
oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse – ROP-lidelser.
Henta 07.januar.2016 frå: http://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/rop/2-
definisjoner-metode/2.3-rusdiagnoser-icd-og-dsm#
24
Helsedepartementet. (2004). Rusreformen – pasientrettigheter og endringer i
spesialisthelsetjenesteloven. Henta frå:
https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/hd/rus/2004/0017/ddd/pdfv/205998
-runds067.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet. (2013, 26. juni). Rusmidler i Norge. Henta 06. januar 2016
frå: https://www.regjeringen.no/no/tema/helse-og-omsorg/psykisk-helse/rus/rusmidler-i-
norge/id439352/
Li, R., Undall, E., Andenær, R., & Nåden, D. (2009). Smertebehandling av rusmisbrukere
innlagt i sykehus. Sykepleien Forskning 2012 7 (3), 252-260.
DOI:10.4220/sykepleienf.2012.0131
Linde, K. (2009, 18.januar). Kjære medmenneske [Blogginnlegg]. Henta frå
http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=259910
Lysne, V.I. (2003). Likeverd i praksis – når etikken haltar. Sykepleien 2003 91 (11):39-42
DOI:10.4220/sykepleiens.2003.0032
Monks, R., Topping, A., & Newell, R. (2013). The dissonant care management of illicit drug
users in medical wards, the views of nurses and patients: a grounded theory study.
Journal Of Advanced Nursing, 69(4), 935-946 12p. doi:10.1111/j.1365-
2648.2012.06088.x
Natan, M., Beyil, V., & Neta, O. (2009). Nurses' perception of the quality of care they
provide to hospitalized drug addicts: testing the Theory of Reasoned Action.
International Journal Of Nursing Practice, 15(6), 566-573 8p. doi:10.1111/j.1440-
172X.2009.01799.x
Neale, J., Tompkins, C., & Sheard, L. (2008). Barriers to accessing generic health and social
care services: a qualitative study of injecting drug users. Health & Social Care In The
Community, 16(2), 147-154 8p.
Norsk sykepleierforbund. (2008). Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. ICNs etiske
regler. [Brosjyre]. Oslo: Sykepleierforbundet.
Sander, K. (2015, 23.mai). Trekomponentmodellen (holdninger). Henta frå:
http://kunnskapssenteret.com/trekomponentmodellen-holdninger/
25
Steigedal, K. (2014). Likeverdige helsetjenester til pasienter med rusproblematikk i
akuttmottak. En kvalitativ studie av sykepleiernes opplevelser (Mastergradoppgåve,
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet). Henta frå:
http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=1&ved=0ahUKEwiMvvC
M55fKAhXFFSwKHTffBfwQFggbMAA&url=http%3A%2F%2Fbrage.bibsys.no%2Fxmlui%2Fbitst
ream%2Fhandle%2F11250%2F217793%2FMasteroppgave%2520-
%2520Kristin%2520Steigedal.pdf%3Fsequence%3D1&usg=AFQjCNH6eghcY8LnVQCMcme_z8
5JCWQHtw&sig2=zGkilZJ5z6fmLzFYZPEBtg
Stoltenbergutvalget. (2010). Rapport om narkotika. Henta frå:
https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/hod/rappomnarkotika
Støren, I. (2013). Bare søk!. Oslo. Cappelen Damm Akademisk.
Teigen, K. H. (2012, 18.november). Holdning. Henta frå https://snl.no/holdning
Travelbee, J. (1999) Mellommenneskelige forhold i sykepleie. Oslo: Gyldendal Akademiske.
Oversatt til norsk ved Kari Marie Thorbjørnsen.
26
VEDLEGG 1 – Oversikt over artiklar
Artikkel: Hensikt: Metode og datasamling:
Utval: Resultat:
Neale, J.,
Tompkins, C. &
Sheard, L. (2006).
“Barriers to
accessing generic
health and social
care services: a
qualitative study
of injecting drug
users”
Hensikta er å
finne ut
korleis
injiserande
rusavhengige
opplev å bli
møtt og
ivaretekne når
dei oppsøkar
helsevesenet
for
helseproblem
som ikkje er
direkte knytt
til sin
rusavhengighe
t.
Dette er ei kvalitativ studie kor forfattarane nyttar seg av intervjumetodikk med lydbåndopptak.
75 injiserande rusavhengige vart rekruttert frå sprøyteutdelingsrom. 28 var frå ein storby, 25 frå ein mellomstor by og 22 frå ei lita bygd. 52 av deltakarane var menn og 23 kvinner. Aldersspennet på deltakarane var 19-48 år.
Studien viste at enkelte rusavhengige var positive til helsevesenet, men at eit tilbakevendande problem var stigmatisering og negative haldningar.
Natan, M. B.,
Beyil, V. & Neta,
O. (2009).
“Nurses’
perception of the
quality of the care
they provide to
hospitalized drug
addicts: Testing
the theory of
reasoned action”
Hensikta er å
finne ut
korleis
sjukepleiarar
sjølv vurderar
kvaliteten på
sjukepleien
dei gir til
rusavhengige,
samt om
intensjonen
om kva
sjukepleie ein
vil utføre
samsvarar
med faktisk
utførsel.
Dette er ein kvantitativ forskningsartikkel som nyttar spørreskjema med anonym utfylling av 82 lukka spørsmål med graderte svaralternativ.
135 sjukepleiarar frå tre ulike sjukehus sentralt i Israel deltok på undersøkinga. Disse var tilsett ved indremedisinske avdelingar kor det var stor sjanse for å treffe rusavhengige pasientar. 85,9% av deltakarane var kvinner og gjennomsnittsalderen var 38,6. Deltakarane hadde i gjennomsnitt 15,1
Resultata viste ein mogleg forskjell mellom sjukepleiaranes uttalte og faktiske haldning til rusavhengige pasientar, samt at kva haldningar sjukepleiarane hadde var med på å bestemme i kor stor grad dei ynskja å gje pasientane pleie og kva pleie dei gav.
27
års sjukepleieerfaring.
Li, R., Undal, E.,
Andenær, R. &
Nåden, D. (2009).
«Smertebehandlin
g av
rusmisbrukere
innlagt i sykehus»
Hensikta er å kartlegge helsepersonells handlingar, kunnskapar og haldningar til opioidavhengige med smerte innlagt i norske sjukehus.
Beskrivande tverrsnittstudie basert på spørreundersøking
274 sjukepleiarar og 38 legar tilsett ved seks medisinske, tre kirurgiske og tre intensiv- eller anestesiavdelingar ved fire norske sjukehus i fire ulike helseregioner.
Fleirtalet av sjukepleiarane (56,1%) følte seg manipulert av opioidavhengige pasientar. Eit mindretal av sjukepleiarane (20,8%) trudde på pasientens smerteformidling. Over halvparten av sjukepleiarane (55,7%) var einige i påstanden om at opioidavhengighet er ein sjukdom. Undersøkinga konkluderar med at helsepersonells haldningar til ein viss grad synes å trekke pasientanes truverdighet i tvil.
Monks, R., Topping, A. & Newell, R. (2013). ”The dissonant care management of illicit drug users in medical wards, the views of nurses and patients: a grounded theory study.”
Hensikta er å utforske korleis sjukepleiarar ved medisinske avdelingar utøver pleie til pasientar med rusvanskar, samt å få fram erfaringane og synspunkta til disse pasientane.
Dette er ei kvalitativ studie. Forfattarane nyttar grounded theory, ein metode kor dei startar med ”blanke ark” og utviklar teori basert på dei dataene ein får.
4 mannlige og 25 kvinnelege sjukepleiarar mellom 21-58 år samt 12 injiserande rusavhengige pasientar, alle rekruttert ved eit stort sjukehus i nord-vest england.
Forfattarane finn at sjukepleiarars negative haldningar og forventningar om konflikt i møte med pasientane har ein negativ innverknad på relasjonen mellom sjukepleiar og pasient.