bok 2

opprøret

Sally Green

bok 2

opprøret

Oversatt avHeidi Sævareid

Sally GreenOriginalens tittel: Half WildOversatt av Heidi Sævareid

Text copyright © Sally Green 2015Half Bad Books Ltd.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-47398-31. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Tim Green, Faceout StudioOmslagsillustrasjon: Triggerfish at Debut Art

Sats: Type-it as, Trondheim 2015Trykk og innbinding: UAB-PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i sabon og trykt på 70 g Ensolux crfeam.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

del en

rød

en ny dag

en korsnebb sender ut et varselrop

en annen fugl svarer, ikke en korsnebb

den første fuglen overtar igjen

og igjen

korsnebben –

faen, det er morgen

jeg har sovet

det er morgen, veldig tidlig

7

faen, faen, faen

må våkne må våkne

fatter ikke at jeg har so…

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchchchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchchhcchchchchchchhchchchchchhchchchchhchhhchchchchccchchchchchhchchchchhchchchhchchchchhchchchhchhchchchchchchchchchhchhhchchc

FAEN!lyden er her. HER!

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchchchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchchhcchchchchchchhchchchchchhchchchchhchhhchchchchccchchchchchhchchchchhchchchhchchchchhchchchhchhchchchchchchchchchhchhhchchcc

lydnivået betyr at, å faen, det betyr at noen med mo-biltelefon er i nærheten. like i nærheten. jeg kan ikkefatte at jeg har sovet nå som jeg har jegere hakk ihæl. og henne. den raske. hun kom veldig nær i gårkveld.

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchchchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchchhcchchchccchhchccchhhhchcchhchc

8

TENK! TENK!

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchchchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchchhcchchchccchchhhcchchhccchhhhcc

det er en mobiltelefon, det er garantert en mobil-telefon. lyden er i hodet mitt, ikke i ørene, den erøverst til høyre, på innsiden, hele tiden, som en elekt-risk forstyrrelse, ren hvesing, mobilhvesing, høy,tre-eller-fire-meter-unna-høy.

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchchchhhchchhchchchchchhchchchchhchhhchchchchccchchccchchchchchcchchchcchch

ok, det er jo mange som har mobiler. hvis det er enjeger, hvis det er den jegeren og hun kunne se meg,så ville jeg vært død nå.jeg er ikke død.hun kan ikke se meg.

chchchchchhchchchhhhchchchchhchchchchchchchchchhchchchhchchchchhchchchhchchchhchcchchchchhchchchchchccchchccchhh

lyden blir ikke noe høyere. hun kommer ikke nær-mere. men hun er ikke på vei vekk heller.er jeg skjult av noe?jeg ligger på siden med ansiktet presset mot bakken.helt urørlig.kan ikke se noe annet enn jord. er nødt til å røre meglitt.

9

men ikke ennå. tenke først.bevare roen og finne ut av det.

chchchchchchchhchhhchchchccchchchhchchcchchccchhchchhhhc

det er ingen vind, ikke noe sol, bare et svakt lys. deter tidlig. solen må være bak fjellene fremdeles. bak-ken er kjølig, men tørr, det er ikke noe dugg. jegkjenner lukten av jord og furu og … det er enda enlukt.hva er den lukten?og det er en smak.en vond smak.det smaker som … å nei –

ikke tenk på detikke tenk på det

ikke tenk på detikke tenk på det

tenk på noe annetTenk på hvor du er.

chchchchhchchhchchchcchchhchhchchchchhhchchchcchhhccchhc

Du ligger på bakken, det er tidlig på morgenen, ogluften er kjølig. Du er kald. Du er kald fordi … duer naken. Du er naken, og øverste halvdel av deg ervåt. Armene er våte … brystet og ansiktet er vått.Og med ørsmå bevegelser rører du på fingrene påvenstre hånd, og de er klissete. Kleber seg til hver-andre. Som om de er dekket av søt saft i ferd med åtørke. Men det er ikke saft –

10

ikke tenk på det ikke tenk på det ikketenk på det ikke tenk på det

IKKE TENK PÅ DET!TENK PÅ NOE ANNET!

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchchchhchhchchccch

TENK PÅ Å HOLDE DEG I LIVE!Du er nødt til å sette deg i bevegelse. Jegerne er i hæ-lene på deg. Den raske kom veldig nær. I går kveldkom hun veldig nær. Hva skjedde i går kveld?

Hva skjedde?

NEI! GLEM DET DER.

chchchhchchchchchhchchchchhchhhchchchchccchchchhhcchcchc

TENK PÅ Å HOLDE DEG I LIVE.FINN UT AV HVA DU SKAL GJØRE.Du kan kikke, bevege hodet litt for å se mer. Bakkenlike ved ansiktet ditt er dekket med furunåler. Brunefurunåler. Men det brune kommer ikke fra furuen.Det er fargen på det tørkede blodet ditt. Din venstrearm ligger utstrakt. Med render av blod. Størknet,brunt blod. Men hånden din har ikke render. Den erdekket av tykke lag.Rødt.

11

chchchchchchchhchhhchchccchchchchhchchchhhchhhhchcchhccc

Du kan finne en bekk og vaske deg. Vaske bort altsammen.

hchchhchchchchchhchchchchhchhhchchchchccchchchhcchhchhcc

Du må komme deg av sted. Du må komme deg vekk,komme deg i sikkerhet.Du må få fart på deg. Komme deg unna.

chchchchchchchhchhhchchccchchchchhchchchhhchhchchchccchh

Mobiltelefonen er like ved, det endrer seg ikke. Denkommer nok ikke nærmere.Men du er nødt til å kikke. Du er nødt til å sjekke.Snu hodet til den andre siden.Det klarer du.

Det ser litt ut som en tømmerstokk. Vær så snill ladet være en tømmerstokk vær så snill la det være entømmerstokk vær så

Det er ikke en tømmerstokk … Den er svart og rød.Svarte støvler. Svarte bukser. Ett bøyd ben, ett rettben. Svart jakke. Ansiktet hennes er bortvendt. Hunhar kort, lysebrunt hår.Det er vått av blod.Hun ligger stille som en stokk.Fortsatt våt

12

Fortsatt blør hun.Ikke like fort lenger.Mobiltelefonen er hennes.

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchchchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchchhcchchchchchchhchchchchchhchchchchhchhhchchchchccchchchccchhchchchchcccchhhchhchhhh

Og da du løfter hodet, ser du såret som er strupenhennes, og det er hakkete og blodig og dypt og

rødt

ventetid

Jeg er tilbake i Sveits, og befinner meg høyt oppe i en av-sidesliggende dal – ikke den hvor Mercurys hytte ligger,men ganske nær, omtrent en halv dagsmarsj.

Jeg har vært her i et par uker og har tatt meg et parturer til Mercurys dal. De første gangene fulgte jeg mineegne fotspor tilbake, på jakt etter elven hvor jeg mistetFairborn, den magiske kniven jeg stjal fra Jegerne. Denkniven Rose stjal. Det var lett å finne elven, og det varikke så altfor vanskelig å finne blod og noen gule flekkerpå bakken. Fairborn fant jeg likevel ikke. Jeg gikk opp ogned langs elven og lette, og rundt og rundt på stedet medflekkene, kikket inn i busker, sjekket under steiner. Detbegynte å bli latterlig – altså, sjekke under steiner! Etterto dagers leting måtte jeg sette en stopper for meg selv.Jeg hadde begynt å spørre meg selv om jeg virkelig haddehatt Fairborn i det hele tatt; om et dyr kunne ha stukketav med den; om den på magisk vis hadde forduftet. Detbegynte å slite på nervene mine. Jeg har ikke gått tilbakeog lett siden da.

Nå sitter jeg i den andre dalen og venter, i hulen. Detvar det jeg og Gabriel ble enige om, så det er det jeg gjør– jeg venter på Gabriel. En dag viste han meg denne hulenog gjemte samtidig brevskrinet sitt her – det er fullt av

14

kjærlighetsbrev foreldrene hans sendte hverandre, og deter det eneste han eier. Nå ligger skrinet i ryggsekken min.Og jeg er her. Og jeg sier til meg selv at vi i det minste haren plan. Det er positivt.

Men det er ikke rare planen: ’Hvis noe går galt, ventved hulen.’

Og nå har det gått galt – veldig galt.Jeg trodde ikke vi noen gang kom til å få bruk for pla-

nen. Jeg hadde aldri trodd at situasjonen kunne bli så illesom dette. Bare døden ville vært verre. Men jeg er i live.Jeg er sytten, en fullbefaren heks som har fått tre gaver.Men jeg vet ikke hvem andre som er i live. Rose … Roseer død … det er jeg sikker på. Hun ble skutt av Jegerne.Annalise befinner seg i en dødslignende søvn som Mer-curys fange, og jeg vet at hun ikke kan bli værende iden tilstanden så altfor lenge, for da vil det som lignerpå død, bli til reell død. Og Gabriel er fortsatt borte,flere uker etter at vi stjal Fairborn. Det har gått fire ukerog fire dager. Hvis han var i live, ville han vært her, oghvis Jegerne har fanget Gabriel, må de ha torturert hamog –

Men dette er blant tingene jeg ikke gir meg selv lov tilå tenke på. Det er en av reglene jeg har mens jeg ven-ter: Ikke tenk på negative ting, hold deg til det positive.Problemet er bare at jeg ikke har noe annet å gjøre enn åsitte her, vente og tenke. Så hver dag tvinger jeg meg selvtil å gå igjennom alle de positive tankene jeg har, og hvergang sier jeg til meg selv at når jeg er ferdig med gjennom-gangen, kommer Gabriel tilbake. Og jeg er nødt til å sitil meg selv at dette er mulig. Han kan fortsatt klare det.Jeg må bare fokusere på det positive.

Ok, positive tanker, enda en gang …Først prøver jeg å legge merke til ting rundt meg. Det

15

er positive ting overalt, og jeg registrerer de samme posi-tive tingene hver eneste positive, jævla dag.

Trærne. Trær er positive. De fleste er høye og ganskerette og tykke, men et par av dem har veltet og er dekketav mose. De fleste trærne i området er bartrær, ikke løv-trær, og grønnfargene går fra nesten svart til lime, avhen-gig av sollyset og alderen på nålene. Jeg kjenner trærneher så godt at jeg kan lukke øynene og se hvert enkelt,men jeg forsøker å ikke lukke øynene så altfor mye – deter mye lettere å være positiv med åpne øyne.

Etter trærne beveger jeg meg over til himmelen. Den erogså positiv, lyseblå midt på dagen og lyst svart på nat-ten. Jeg synes himmelen er fin når den har de fargene.Noen ganger er det skyer, og så vidt jeg kan se er de storeog hvite, sjelden grå, og sjelden regntunge.

Hva kommer så? Å ja, fugler. Fugler er positive og grå-dige og bråkete – stadig skravler og spiser de. Noen spi-ser frø og andre spiser insekter. Kråker flyr høyt overskogen, men de dukker ikke inn i den, i alle fall ikke heltned til meg. De er svarte. Kullsvarte. Som om de er klip-pet ut av svart papir. Jeg speider etter ørner, men jeg harikke sett noen her, og jeg tenker på faren min og om hanvirkelig forkledde seg som en ørn og fulgte etter meg, ogdet virker så lenge siden –

Stopp!Tanker om faren min hører ikke hjemme her. Jeg må

være forsiktig når jeg tenker på ham. Jeg må være strengmed meg selv. Ellers er det så lett å bli negativ.

Så … tilbake til tingene rundt meg. Hvor langt har jegkommet? Jeg har tatt trærne, himmelen, skyene, fuglene.Å ja, så er det jo stillheten … den er det mye av. Enormstillhet. Stillheten om natten kunne fylt hele Stillehavet.Jeg elsker stillhet. Her er det ingen summing, ingen elekt-

16

riske forstyrrelser. Ingenting. Jeg er klar i hodet. Egentligville jeg trodd at jeg skulle høre elven i dalbunnen, mentrærne sperrer for lyden.

Da er jeg altså ferdig med stillheten, og så kommer be-vegelser. Ting som hittil har beveget seg: små hjortedyr.Jeg har sett et par stykker – de er stille og brune og lik-som litt skjøre og nervøse. Så er det kaniner også, grå-brune og stille. Og jordrotter, gråbrune, og murmeldyr,som er grå og stille. Og så er det edderkoppene, svarte ogstille; fluer, svarte og stille helt til de er like ved, da er dehelt utrolig, urkomisk høylytte; en forvillet sommerfugl,kornblå og stille; kongler som faller, de er brune, menikke stille, de gir fra seg et forsiktig ord idet de lander påskogbunnen – ’thu’; fallende barnåler, brune, støyendesom snø.

Så dét er positivt: sommerfugler og trær og sånt.Jeg registrerer meg selv også. Jeg har på meg de gamle

støvlene mine. Tunge såler, og myke etter langvarig bruk.Det brune læret er slitt, og vannet siver inn gjennom denrevnede sømmen på høyrefoten. Jeansene mine er posete,behagelige, tynnslitte og opprevet på venstre kne og fryn-sete i kantene – før var de blå, men nå er de grå, tilskitnetav jord og grønskeflekker etter treklatring. Belte: tykt,svart lær, messingspenne. Det er et bra belte. T-skjorte:en gang hvit, nå er den grå, med hull i høyre side og småhuller på ermene, som om lopper har gnagd på den. Jeghar ikke lopper. Tror jeg, da. Det klør ingen steder. Jeg erlitt skitten. Men noen dager vasker jeg meg, og alltid der-som jeg våkner opp med blod på meg. Klærne mine harikke blod på seg, og det er da noe. Jeg våkner alltid oppnaken hvis jeg har –

Tilbake til klærne!Hvor langt var jeg kommet? T-skjorten. Og over

17

t-skjorten har jeg skjorten – den er varm og tykk og lagetav ull. Det rutete mønsteret er fortsatt synlig i grønt,svart og brunt. Jeg har igjen tre svarte knapper. Hull påhøyre side. Revne i venstre erme. Jeg har verken under-bukser eller sokker. Jeg hadde sokker en gang, men jegvet ikke hva som skjedde med dem. Og jeg hadde hans-ker. Skjerfet mitt ligger i ryggsekken, tror jeg. Jeg harikke sett i den på evigheter. Det burde jeg gjøre. Det ernoe å finne på. Jeg tror kanskje hanskene mine ligger derogså.

Og hva nå?Mer om meg.Hendene mine ser ikke ut. De ser virkelig ikke ut. De

er solbrune, rynkete, grove – arrene på høyre håndledder skrekkelige, det ser ut som om huden har smeltet, neg-lene mine er svarte og fullstendig nedbitte, og så er dettatoveringene. Tre tatoveringer på høyre lillefinger, plussden store på venstre håndbak. S 0,5. En halvkode-tato-vering. Bare så alle vet akkurat hva jeg er: en halvt svartheks. Og i tilfelle folk ikke får øye på de tatoveringene,så har jeg også en på ankelen og en på halsen (min per-sonlige favoritt).

Men dette er mer enn bare tatoveringer, mer enn mer-ker – de rommer en slags magi også. Hvis Jegerne får fatti meg, hvis Mr. Wallend får fatt i meg, kutter de av megfingeren og putter den i en hekseflaske, og da vil jeg værei deres makt. De kan bruke den til å torturere meg, ellerdrepe meg når som helst ved å brenne flasken. Det er detjeg tror de ville gjort. Tatoveringene er deres måte å kont-rollere meg på. De ville brukt dem til å tvinge meg til ådrepe faren min.

Det er bare det at jeg aldri kommer til å drepe farenmin. Jeg ville aldri kunnet gjøre det, selv om jeg hadde

18

ønsket det, for faren min er fremdeles den mektigstesvarte heksen jeg noen gang har hørt om, og jeg haringenting å stille opp med mot ham. Altså, jeg kan slåsshelt greit og løpe tålelig bra, men det kommer aldri til åstrekke til mot Marcus.

Faen! Nå tenker jeg på ham igjen.Jeg burde vende tilbake til tankene om kroppen min.Noen ganger gjør kroppen min merkelige ting. Den

forandrer seg. Det må jeg tenke mer på. Jeg må prøve åfinne ut hvordan den endrer seg, hvorfor den endrer segog hva i helvete den endrer seg til.

Jeg husker det ikke engang, men jeg vet at det skjer, forjeg våkner naken og litt mindre sulten. Skjønt noen gan-ger blir jeg kvalm og kaster opp kveldens måltid, før jegbrekker meg gang på gang. Kanskje det er fordi kroppenmin ikke tåler det jeg har spist. Jeg spiser for det mestesmå dyr, selv om jeg ikke kan huske å ha fanget dem.Men jeg vet at det skjer, for det er små ben i oppkastet,og blod og pelsslintrer. En gang fant jeg en hale. En rot-tehale, tror jeg. Jeg vet at jeg forvandler meg til et slagsdyr. Det er den eneste forklaringen. Jeg har samme Evnesom min far. Men jeg husker ikke noe av det – jeg huskerverken at jeg forvandler meg, at jeg er et dyr, eller at jegforvandler meg tilbake igjen. Det eneste jeg får med meger øyeblikket jeg våkner etter at det er over. Jeg sover all-tid, så jeg antar at det sliter meg ut.

Forleden natt fanget jeg en liten hjort. Jeg våknet vedsiden av den halvspiste kroppen. Hadde ikke spydd denopp. Jeg tror magen min begynner å bli vant til det. Jeghar vært sulten, dødssulten, men nå er jeg ikke det len-ger. Dette viser vel at det går an å bli vant til alt, selvrått kjøtt. Men jeg skulle gjerne ha drept et skikkeligmåltid. Hamburger, pommes frites, gryterett, potetmos,

19

roastbiff og Yorkshire-pudding. Menneskegreier. Kake.Vaniljekrem!

Forsiktig!Best å ikke tenke på alt jeg ikke kan få – det er en sik-

ker måte å kjøre seg ned på. Jeg må vokte meg for hvajeg tenker. Må ikke gli inn i det negative. Og jeg har værtflink til å holde meg positiv i dag, så jeg kan belønne megselv med å tenke på andre, selv på min egen far, men jegmå være ekstra forsiktig med tanker om ham.

Jeg møtte ham. Jeg møtte Marcus. Han drepte megikke, og det hadde jeg vel aldri egentlig trodd at han ville,men med tanke på ryktet hans kunne det gått begge veier.

Gjennom mesteparten av barndommen trodde jeg atMarcus ikke brydde seg om meg, men det viste seg at hantenkte på meg hele tiden, slik jeg også tenkte på ham. Ogplanen hans var hele tiden å hjelpe meg. Han sporet megopp. Så stanset han tiden for meg, noe jeg antar ikke erhelt enkelt å få til, selv ikke for ham. Han holdt Gavese-remoni for meg, lot meg drikke blodet sitt og ga meg tregaver. Og gullringen han ga meg, hans egen ring, sitter påfingeren min nå. Jeg dreier på den og holder den mot lep-pene og kjenner tyngden og smaken av metallet. Kulenfaren min tok ut av meg, den magiske jegerkulen, ligger ilommen min. Noen ganger kjenner jeg på den også, selvom jeg ikke engang vet om jeg liker å ha den, i og medat den kommer fra Jegerne. Og den tredje gaven jeg fikkfra ham – livet mitt – har jeg fremdeles. Jeg vet egentligikke om det teller, siden jeg aldri før har hørt om en ikke-fysisk gave, men han er Marcus, og han vet vel hva hangjør.

Jeg lever takket være faren min. Jeg har Evnen takketvære faren min, og den Evnen er den samme som hans.De fleste hekser strever med å finne sin Evne, kanskje de

20

bruker et år eller mer på å finne ut av den, men jeg trengteikke engang å lete etter min. Og jeg vet ikke om det erbra. Best jeg tenker på noe annet …

Familien min er positivt å tenke på. Jeg blir vanligvisikke negativ når jeg går igjennom familien. Jeg savnerfortsatt Arran, men det er ikke på langt nær så ille somda jeg var fange hos Celia. De første ukene i buret savnetjeg broren min forferdelig. Men det er mange år siden …to år, tror jeg. Rådet kom og hentet meg like før jeg fyltefemten, like før Arrans Gaveseremoni. Ja, da er det overto år siden, men jeg vet at det går bra med ham, og detsamme gjelder Deborah. Ellen, halvblodsvenninnen min,kontaktet Arran og viste ham et bilde av meg, og jeg såen video av ham og hørte beskjeden han hadde til meg.Men jeg vet at det er best for dem å leve uten meg. Jegkan aldri se dem igjen, men det er greit, for de vet at jeger i live, at jeg har rømt og at jeg er fri. Greia mi er å værepositiv, og dette er positivt, for jo lenger unna jeg befin-ner meg, desto bedre er det for menneskene jeg bryr megom.

Noen ganger sitter jeg ved inngangen til hulen, kan-skje legger jeg meg nedpå og sover der en stund, men jegsover ikke så godt, og jevnt over føler jeg meg mest be-kvem når jeg venter her oppe i treet hvor jeg har god ut-sikt. Fjellsiden er bratt her, det er ingen som kommer tilå vandre tilfeldig forbi. Men man vet aldri. Og Jegere ergode til å jakte. Jeg prøver å ikke tenke så altfor mye påJegere, skjønt det ikke er videre fornuftig å late som omde ikke eksisterer. Uansett sitter jeg her i treet, og når deter mørkt, sånn som nå, gir jeg meg selv lov til å tenke påtiden som var, før jeg ble tatt av Rådet, før Celia, før delåste meg inne i buret.

Jeg liker best å tenke tilbake på en gang da Arran og

21

jeg lekte i skogen like ved huset til bestemor. Jeg gjemtemeg oppe i et tre, og da Arran endelig fikk øye på meg,begynte han å klatre oppover mot meg, men jeg bareklatret videre og videre ut på en tynn gren. Han trygletmeg om å stanse, så jeg flyttet meg innover for å sittehos ham, omtrent slik jeg sitter nå, med bena dinglendepå hver sin side av grenen. Jeg satt med ryggen lent inn-til ham. Jeg ville gitt så uendelig mye for å sitte hos hampå den måten igjen, og føle hvordan varmen fra kroppenhans støttet meg. Merke på bevegelsen i brystkassen hansat han smilte, føle pusten hans, kjenne armen hans rundtmeg.

Men det er best å ikke tenke så altfor mye på slikt. Bestå ikke tenke på alt jeg ikke kan få.

Jeg husker bestemor også – biene, støvlene og hønsene,og det sølete kjøkkengulvet. Siste gang jeg så bestemorvar den dagen de tok meg. Jeg var i Rådsbygningen ogfikk vite at Celia skulle være min ’lærer og verge’. Det varførste gang jeg så Celia, første gang jeg hørte lyden hen-nes, Evnen hun hadde til å lamme. Det kjennes som enevighet siden. Celia felte meg med lyden, de bar meg bort,og jeg så bestemor en siste gang – hun så gammel og reddut der hun sto alene i rommet hvor Vurderingene minehadde foregått. Når jeg tenker tilbake, tror jeg bestemorvisste at hun aldri kom til å få se meg igjen. Celia fortaltemeg at hun døde, og jeg vet at de drev henne til selvmord,slik de gjorde med min mor.

Nå vet jeg det –Hva var det?Skritt! Om kvelden!Adrenalinet begynner å fosse.Behersk deg! Lytt!Lette skritt. Lette nok til å være en Jegers skritt.

22

Langsomt snur jeg hodet. Ser ingenting. Månen erskjult bak det tunge skydekket, og skogen er mørk.

Flere skritt. Mer adrenalin.Faen! Det er mer enn adrenalin – det er dyret i meg.Så ser jeg henne. En liten hjort. Nervøs.Og dyreadrenalinet er i ferd med å springe frem – dyret

i meg verker etter å ta over.Rolig! Rolig! Pust sakte. Tell antall pust.Ett inn langsomt, og ut langsomt.To inn langsomt – og hold – og ut langsomt.Tre inn langsomt – jeg kjenner det i blodet, kjenner at

det brenner – og ut langsomt.Fire inn langsomt, og det er dyret i meg eller hva det

nå er som får meg til å forvandle meg.Hjorten beveger seg unna, og snart har den forsvunnet

i mørket. Men her er jeg, fortsatt menneskelig, og hjor-ten er ikke død. Jeg kan kontrollere Evnen min. Stanseden selv om den trenger seg frem. Og hvis jeg kan stanseden, kan jeg kanskje sette den i gang også.

Jeg smiler bredt. For første gang på flere uker har jeggenuint positive følelser.

Jeg har vært flink i dag, holdt meg til listen, unnlattå la meg trekke for langt inn i det negative. Jeg kan be-lønne meg selv med noen gode tanker, tanker jeg sparertil spesielle anledninger. Yndlingstankene mine handlerom Annalise. Og dette er hva jeg husker …

meg og annalise

Vi sitter på sandsteinsklippen med føttene dinglende overkanten. Annalise er femten, jeg er fortsatt bare fjorten.Benet mitt er like ved hennes, men er ikke helt borti. Deter sent på høsten. Vi har møttes her ukentlig de siste tomånedene. Siden vi begynte å møtes, har vi bare tatt påhverandre én gang, det var den andre gangen vi var her.Jeg holdt henne i hånden og kysset den. Jeg kan fortsattikke fatte at jeg gjorde det. Jeg var vel litt revet med, trorjeg. Nå tenker jeg på det hele tiden, og da mener jeg heletiden, men jeg får meg ikke til å gjøre det på nytt. An-nalise og jeg snakker og klatrer og løper, men selv når viløper etter hverandre, fanger jeg henne aldri. Jeg nærmermeg, men så klarer jeg det ikke. Jeg lar henne aldri fangemeg heller.

Hun svinger med bena. Det grå skoleskjørtet er rentog pent og har skarpe folder. Huden på bena hennes erglatt og lyst gyllen, og de små hårene på lårene er duneteog lyse. Og benet mitt er bare noen millimeter fra hen-nes, men jeg vet at jeg ikke kan få meg til å flytte det nær-mere. Jeg tvinger meg selv til å snu hodet og se på noeannet.

Klippen er bratt og det er langt ned, men det går anå hoppe, siden det er sandjord under. Tretoppene svaier

24

og rasler, og det er nesten som om de prater og sladrermed hverandre, og bladene daler i små grupper. En tynngren bugnende av blader henger like over oss, og nestenfør hun rører seg, vet jeg at Annalise vil prøve å få fatt iet blad. Hun strekker ut hånden, armen og så hele krop-pen, og lener seg utover kanten. Hun strekker seg forlangt, men hun kommer ikke til å skade seg om hun faller– skjønt jeg burde kanskje ta fatt i henne, holde henne.Men jeg rører meg ikke. Hun ler og strekker seg endalenger og får til slutt tak i bladet, og hun griper ermetmitt samtidig, og likevel tar jeg ikke på henne. Jeg trek-ker armen bakover slik at hun skal være trygg, men jegtar ikke på henne.

Hun har bladet. En liten, brun trekant fra et bjørke-tre. Hun holder bladet i stengelen og snurrer på det likeforan ansiktet mitt.

«Der fikk jeg det. Men ikke takket være deg. Jeg faltnesten.»

«Jeg visste at du ville klare deg.»«Så det gjorde du?» Hun stryker bladet over nesen

min, med fingrene like over leppene mine. Jeg trekkerhodet bakover og vekk fra henne.

«Det er til deg. Her, ta det.»«Det er bare et blad,» sier jeg. «Det er masse blader

her.»«Hold frem hånden. Dette er et spesielt blad. Dette er

bladet som jeg risikerte liv og lemmer for, bare for dinskyld.»

Jeg holder frem hånden. Jeg vil ha bladet.Hun slipper det ned i den åpne hånden min.«Du sier aldri takk, gjør du vel?»Jeg vet ikke. Det har jeg aldri tenkt over.«Og du tar aldri på meg.»

25

Jeg trekker på skuldrene. Jeg kan ikke si til henne atjeg tenker på hver millimeter som er mellom oss. «Jeg be-holder bladet,» sier jeg. Og så skyver jeg fra og hopper,og lander på bakken nedenfor.

Nå står jeg der nede og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeghadde håpet at hun skulle hoppe ned sammen med meg.Jeg ser opp på henne. «Kan vi snakke om noe annet?»

«Hvis du kommer opp hit igjen og spør pent.»Jeg klatrer opp igjen, så fort jeg kan for å vise meg,

men da jeg nesten er oppe, stanser jeg. Hun har flyttet segtil det stedet jeg vanligvis klatrer over. Hun sperrer veienfor meg. Til venstre er det en annen rute som er vanskeli-gere, og jeg klatrer litt nedover og deretter oppover igjen,men da har hun akt seg bortover dit.

«Hei,» sier hun, lener seg frem og smiler til meg.Den eneste måten jeg kan komme meg opp på nå, er

å klatre over Annalise. «Unnskyld,» sier jeg. «Kan duslippe meg forbi?»

Hun rister på hodet.«Hvis jeg ber pent?»Hun rister på hodet og smiler fra øre til øre. «Til å

være en tøffing av en halvkode, er du egentlig ikke sær-lig til tøffing.»

«Vær så snill, Annalise.» Jeg har ikke særlig godt tak,jeg har allerede krampe i fingrene, og tærne mine har be-gynt å gli. Snart kommer jeg ikke til å klare å holde megfast lenger.

«Jeg skjønner ikke hvordan du klarte å bli utvist fraskolen. Du virker så sky.» Hun snakker med læreraktigstemme.

«Jeg er ikke sky.»Hun lener seg mot meg og flirer. «Bevis det.»Enten må jeg hoppe ned eller klatre over henne, og jeg

26

må velge en av delene temmelig fort, siden høyrebeinetmitt har begynt å skjelve av anstrengelse. Jeg tror jeg kankomme meg over henne hvis jeg setter hånden til høyrefor benet hennes, men da må jeg på et eller annet vistrekke meg over fanget hennes og –

«Jeg gleder meg til å fortelle brødrene mine om hvil-ken reddhare du er,» erter hun. Jeg ser opp på henne, ogselv om jeg vet at hun tuller, er bare tanken på at hun for-teller noe til brødrene sine nok til å gjøre meg sint. Smi-let hennes forsvinner på et blunk. Jeg slipper bergveggen,snur meg i luften og slipper meg ned. «Nathan!» roperhun. «Unnskyld! Jeg skulle ikke ha …» Og så hopper hunned ved siden av meg, lett og grasiøst som alltid. «Jegskulle ikke ha sagt det. Det var dumt av meg.»

«Hvis de noen gang finner ut at vi treffes. Hvis –»«Du vet at jeg aldri ville sagt noe til dem. Det var en

dum spøk.»Jeg innser at jeg overreagerer og er i ferd med å øde-

legge dagen, så jeg sparker litt i sanden og sier: «Jeg vetdet.» Og så smiler jeg til henne, for jeg vil at vi skal ha detgøy igjen. «Bare ikke si til noen at jeg i virkeligheten eren pyse, greit? Og så skal jeg ikke fortelle noen om hvil-ken tøffing du er.»

«Jeg! Tøffing?» Hun smiler igjen, og sparker i bakkenhun også. Så tegner hun en lang stripe i sanden og sier:«På en skala fra tøffing her –» hun setter hælen i den eneenden – «til snill, høflig og engstelig her borte –» hun gårbort til den andre enden, setter ned hælen og ser på meg– «hvor befinner jeg meg?»

«Annalise, Annalise, Annalise.» Jeg mumler for megselv mens jeg går opp og ned langs stripen. Omtrent trefjerdedels avstand fra avmerkingen for ’engstelig’ stan-ser jeg og flytter meg litt nærmere den andre enden, og

27

så lenger og lenger bort helt til jeg står en tiendedels av-stand fra tøffing-punktet.

«Ha!» sier hun.«Du er altfor tøff for meg.»Hun knurrer til meg. «Vel, de fleste jeg går på skole

med ville nok plassert meg her.» Og så hopper hun til etpunkt like ved engstelig-enden.

«Alle du går på skole med er feiner,» sier jeg.«Men de er likevel i stand til å kjenne igjen en snill

jente når de ser henne.»«Og hvor ville de plassert meg?»Jeg flytter meg idet Annalise subber bortover stripen

og stanser der jeg nettopp sto, like ved ’komplett tøf-fing’-punktet.

«Og brødrene dine? Hvor ville de plassert meg?»Hun nøler, men så går hun forbi tøffing-enden og helt

bort til bergveggen. «Feinene på skolen var redde for degsiden du banket opp folk. Du hadde rykte på deg for åvære en villstyring, men de så jo at du satt stille i klasse-rommet, og dermed visste de at hvis de lot deg være i fred,ville du la dem være i fred.»

«Men sånn tenkte ikke brødrene dine. At de skulle lameg være i fred, mener jeg.»

«Nei. Men de var redde for deg også.»«De banket meg opp! Lot meg ligge bevisstløs igjen.»«Du banket opp dem først! Men det handler om mer

enn det.» Hun nøler, og så sier hun: «Det handler omhvem du er. Eller hvem faren din er. Alt har å gjøremed Marcus. De er redde for ham. Alle er redde forham.»

Hun har selvsagt rett, men han kommer jo ikke akku-rat til å dukke brått opp og forsvare meg om jeg havneri slåsskamp.

28

Så spør hun: «Er du redd for ham?»Jeg vet ikke – han er faren min. Han er farlig og mor-

derisk, men han er faren min. Og jeg ønsker å møte ham.Jeg ville ikke ha ønsket det hvis jeg var redd for ham. Jegsier: «Jeg stoler mer på deg enn på noen andre, Annalise,men hvis Rådet noen gang hører meg snakke om ham,eller får vite hva jeg føler om ham eller noe sånt … jegkan bare ikke snakke om ham. Det vet du.»

«Unnskyld, jeg skulle ikke ha spurt.»«Men jeg skal si deg hvem jeg er redd for – det er

Rådet. Og brødrene dine. Hvis…» Jeg avbryter meg selv.Både hun og jeg vet at hvis de finner ut at vi treffes, såkommer vi begge til å få store problemer.

«Jeg vet det,» sier Annalise. «Jeg har tidenes mest for-styrrede familie.»

«Jeg tror nok min er en smule mer forstyrret enndin.»

«Ikke så veldig. I det minste har du Arran og Debo-rah. Du har snille folk. Jeg har ingen snille folk. Altså,Connor er grei nok hvis han ikke er sammen med Nialleller –»

«Du er den snille,» sier jeg.Hun smiler, men da slår det meg hvor trist og ensom

hun ser ut og hvor heldig jeg er som har Arran, Deborahog bestemor. Og uten å tenke meg om tar jeg hån-den hennes. Jeg tar på henne! Det overrasker meg, mendet skjer, og jeg vil ikke tenke for mye på det. Hen-dene våre er noenlunde på størrelse med hverandre, menmin er bredere, og hennes fingre er lengre og tynnere.Huden hennes er så myk og hudfarget – ikke skittfar-get.

«Hvordan klarer du å være så ren på hendene?» Jegsnur og vender langsomt på hånden hennes for å granske

29

den grundig. «Jeg er full av rødt støv, men dine henderhar ikke engang en flekk.»

«Jeg er jente. Vi jenter er kjent for å være i stand til ågjøre det utroligste, ting gutter bare kan drømme om.»Stemmen hennes er litt skjelven, og det samme er håndenhennes.

Nå er jeg redd, men jeg har ikke tenkt å stanse. Jeg larfingeren gli langs utsiden av hånden hennes der hun hol-der den opp i luften… Over tommelen, ned mellom tom-melen og pekefingeren, så opp langs fingeren og ned påden andre siden, og så opp langs neste og ned igjen ogopp og ned, og til slutt stryker jeg nedover lillefingerenhennes og ned til håndleddet hennes.

«Jeg blir alltid overrasket over hvor varsom du er,» sierhun. «Du er absolutt ikke noen tøffing.»

Jeg har lyst til å svare noe, men jeg kan ikke kommepå noe som høres riktig ut.

«Du har blitt stille igjen,» sier hun.«Er det noe galt i å være stille?»«Nei, det er vel ikke det. Det kler deg.» Hun rører på

fingeren og lar den gli rundt hånden min, slik jeg gjordemed hennes. «Men hva er det du tenker på?»

Jeg tenker på at jeg liker at hun gjør sånn. Det følesgodt. Burde jeg si det? Jeg vet ikke. «Jeg … du er …»

Hun dukker hodet ned for å se på meg. «Du prøver åskjule ansiktet,» klager hun. «Rødmer du?»

«Nei!»Hun legger fingeren på siden av haken min og dreier

ansiktet mitt mot seg.Jeg kjenner meg litt varm, men jeg vil ikke akkurat si

at jeg rødmer.«Så søt du er,» sier hun.Søt!

30

«Selv synes jeg at jeg er litt av en tøffing.»Hun fniser og reiser seg. «Du er søt, og du er treg. Du

får aldri fatt i meg.»Og så løper hun, og jeg løper etter, og den dagen, for

første gang, fanger jeg henne.