kari nygaard - reisen til bella coola

Reisen til Bella Coola

T YPE-IT AS, 05.12.2012ORDRE: 27902 (s . 1 av 379)

Kari Nygaard

Reisen til Bella Coola


© 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt medPapir:

Printed inISBN 978-82-03-35373-4


over havet


Ingrids hender var kalde, hun hadde holdt et fast grepi rekka siden de seilte ut fra havnen i Liverpool. Hun våget

ikke å slakke grepet ennå, selv om den store damperen SSMajestic virket solid nok. Hun ønsket å stole på skipet somskulle bringe dem over Atlanteren, hun ønsket å tro at dehadde tatt det riktige valget da de bestemte seg for å reise,likevel klamret hun seg fast som om hun ennå ikke var redetil å gi slipp.

Da de la fra kai, hadde det vært trengsel ved ripa. Folkhadde vinket farvel, og de som ikke hadde kjente nede påkaia, vinket likevel. Det ble ropt på alle slags språk, veivetmed hender, og de fleste virket spente og oppspilte over reisensom skulle vare i sju dager. Blant alle de eksalterte passasjerenehadde hun lagt merke til en ung mann som verken vinket ellerropte. Som Ingrid sto han helt stille og betraktet folkehavet ihavnen, og senere bølgene som omsluttet skipet. Hun kikketstadig bort på ham og kjente seg underlig tiltrukket av hans roog alvor. Hun lurte på hvem han kunne være, for klærne hansgjorde ham til en fremmed her på mellomdekket. Frakkenvar i et fint, grått stoff, og når han av og til lot hånda gligjennom det mørke håret, blinket mansjettknappene i gull.Han hadde stått ganske nær henne, men nå så han ut til åvære forsvunnet.

7


Sakte førte hun de kalde hendene mot munnen og blåsteinn i håndflatene. Fuktig sjøluft hadde lagt seg på kåpen hen-nes, og den samme salte duggen lå på vadmelsjakken til Esten.Han sto i egne tanker ved siden av henne, og hun kunnestudere ansiktstrekkene hans uten at han var klar over det.Den skarpe kjevelinjen, den høye pannen, øyelokkene som låtungt over de smale, grå øynene. Ansiktet hans var avslappetog rolig, han hadde lagt fra seg det hektiske og nervøse somhadde preget ham på toget nedover Østerdalen, i Kristianiaog på overfarten til England. Hun kjente et uventet stikk avømhet for ham, men la ikke hånda på armen hans slik hunkanskje ville gjort før.

Det var hun som i det stille hadde begynt å tenke på å dra.Hun hadde forhørt seg på bygda, lest gamle brev, lett fremannonser for rederier og etter hvert funnet ut alt de trengte åvite. Så hadde hun brukt en stund på å overbevise Esten omat de burde emigrere. Hun hadde malt frem gården de kunnebygge, brukt alle ord hun kjente for å lede ham mot reisen.Gården kunne bli bare deres, det var nok av land, alle kunnegjøre krav på det de ryddet selv. Ingen bånd eller forpliktelser.Bare de to. Sine egne herrer. Hun hadde forstått hvilke set-ninger hun burde bruke, og hvilke hun måtte la ligge i fred.Og han, som var opptatt av jordbruk og hardt arbeid, haddelatt seg fange.

Senvinterkvelden Esten skulle dele reiseplanene med faren,hadde hun først stått i vindfanget og lyttet. Så hadde hun,med påtatt rolige skritt, gått inn i kjøkkenet og satt seg islagbenken med Esten. Svigerfarens snadde lå på en skål ogsendte en tynn, blå røykstrime opp mot taket. Det var barede tre i kjøkkenrommet, resten av familien måtte være ute,for det var helt stille i huset. Ansiktet til Esten var forknytt oglukket da han stotrende fortalte at han hadde tenkt på onkel

8


Iver i Amerika. Ingrid skjønte hvor vanskelig det var for hamå sette ord på alt som var gått i stå for dem, og fortelle at deville søke lykken et annet sted. At de ønsket seg noe nytt somkunne være helt deres eget.

Jon hadde sagt at de nok skulle klare å ordne opp i uover-ensstemmelsene på Aasgaard, at det alltid fantes en råd, menEsten hadde hevet stemmen og sagt bestemt nei. Jon sukkettungt, i hans verden var dette utenkelig. Det var som om detrådte ut av en naturlig orden, en orden like selvsagt som års-tidenes veksling. Det var våronna, slåttonna, skuronna. Settepoteter, ta opp poteter, treske korn, slakte, legge nye torvtaki fint vær. Det var tydelig at han var i villrede, hadde de levdi fattigdom, ja visst, da skulle han forstått det. Men de haddejo løfte om gård, etter hvert ville de få kårkontrakt og overtadet vesle bruket Ingrid var vokst opp på.

En stund var det helt stille i kjøkkenrommet, dagslysetsvant sakte, i krokene var det allerede mørkt. Det var som omhun igjen målte viljen sin mot Jons, og hun følte som alltidat hun var i ferd med å tape. Hun skulle akkurat til å reise segog gå, da Jon sukket og med resignert stemme sa at han skullestøtte dem, at han skulle skrive til Iver, og at Esten skulle fåforskudd på farsarven. I det øyeblikket visste hun at hun aldriville glemme Jon for det han gjorde for dem denne dagen.Visst var han både sta og ensporet, men han hadde en praktisktilnærming til livet på gården som alltid hadde sikret overle-velse. Hun med sine boklige interesser og luftige drømmer,disse unyttige egenskapene, hun burde kanskje være glad forat Jon for det meste hadde latt henne være i fred. Alt i alt varhan en god mann.

Hun hadde sett frem til å dra, men avskjeden med fami-lien på Aasgaard var blitt vanskeligere enn hun hadde trodd.Etter at hun giftet seg med Esten, hadde de vært livet hen-nes. Svigerfaren Jon, svigermoren Anne, svogeren Torger og

9


kona hans Gjertrud. Ingen reise kunne viske vekk dagene dehadde delt på gården. Likevel, valget var tatt, vogna var stab-let full med alle eiendelene deres, og hesten var spent for.Torger skulle kjøre dem til stasjonen, og da vogna satte seg ibevegelse, bøyde hun hodet for ikke å brenne seg på blikkenederes.

Først da vogna skumpet nedover jordene mot kirken,hadde det gått opp for henne for fullt: Det var siste gang,siste gang hun ville se gården, de blå åsene og de mosekleddefjellene, siste gang blikket hvilte på de to elvene som møt-tes nede i dalbunnen mellom seljekratt og åkrer. Nede vedkirken ba hun plutselig Torger om å stoppe vogna. Han droi tømmene, hesten stanset med motvillige prust. Hun hop-pet raskt av og småsprang inn gjennom porten. Nylagt grusknaste under føttene hennes, ellers var det helt stille. Men såvar stemmen til Esten der, hun burde skjønt det, han villeforsøke å stanse henne. Han grep henne i armen.

– Ikke mere galskap nå, Ingrid. Esten virket redd, og medtanke på hvordan hun hadde tedd seg det siste året, kunnehun ikke klandre ham.

– Nei da, jeg kommer snart, bare gi meg noen minutter, sahun. Etter alt å dømme lot han seg berolige, for han snuddeseg uten å si noe mer og gikk mot vogna hvor broren ven-tet.

Et stykke inne på kirkegården fant hun graven, gressetgrodde saftig over hele jordhaugen nå. Hun strøk hånda overkorset. Esten hadde skåret inn en vakker due, men treverketvar allerede blitt mørkt av fukt og jordslag. Rolig satte hunseg ned på kne, bøyde seg frem mot bakken og pustet innlukten av torv.

Da hun satte seg opp og samlet litt jord som lå løst heltinne ved korset, følte hun seg nummen. I vesken hadde hunet nystrøket lommetørkle som hun pakket jordklumpen inn

10


i. Hun gjemte det lille knyttet i kåpelommen, reiste seg rasktog gransket graven en siste gang.

En vislende larm trakk henne tilbake til SS Majestic. Sta-dig vekk ga skipet fra seg lyder gjennom ventiler og rør somsnodde seg frem overalt på dekk. Både store og små hadde sattseg tett opp mot de varme rørene. Det var tydelig alle slagsfolk og nasjonaliteter blant passasjerene. Rett på plankegulvetbak dem satt en gruppe og snakket høyt på et ukjent språk.De minnet om taterne som av og til kom kjørende gjennombygda med blikkbøtter og redskaper for salg. Flere av kvin-nene hadde pakket seg inn i pledd og så nærmest ut som storedukker. Mennene sto for seg selv og pratet ivrig. Innimellomlekte de magre barna.

Fra de store pipene på båten veltet det svart røyk ut, ogdet var tydelig at den store stålkonstruksjonen var i ferd medå øke farten. Hun fanget Esten med blikket. Det hadde værtstille mellom dem lenge.

– Red River Valley, det høres helt uvirkelig ut, ikke sant?Han nikket og lirket uret ut av vestelommen og kastet et

blikk på det. Hun strakte frem hånda, og han ga det til henne.Klokka nærmet seg tolv. Og det var fredag. Fredag 10. juli1892. Uret hadde vært en bryllupsgave fra foreldrene hans.Fire år var gått siden den dagen, fire år som føltes som et heltliv.

Himmelen hadde vært melkehvit tidlig på bryllupsdagenderes. Sola hadde bare vist seg som en blek kuppel av lysbak det tynne skylaget, men etter vielsen hadde den bruttgjennom og skint på dem der de satt i den løvpyntedevogna.

Ingrid snudde seg mot Esten, og han smilte til henne.Skjorten hun hadde sydd til ham strammet litt i halsen,

11


det kunne hun se. Hun var ikke flink med nåla, sånn vardet bare, stingene ble for lange og passformen ofte under-lig. Men han smilte, og det var det viktigste. Sola skinte pådet rødblonde håret hans, og suget etter kroppen hans fikkhenne til å lene seg mot ham og legge hodet på skulderenhans. I tre dager skulle de feire bryllup på Aasgaard, og iukevis hadde de drevet med forberedelser. Bakt flatbrød oglefser. Store runde brød. De hadde brygget øl og kokt kjøtt-mat. I tillegg hadde de store mengder spekemat, skinker ogfenalår. Rømmegrøt og songrøt. Krumkaker, fløte, og mul-tebær som ble plukket og hermetisert sist høst. Ingentingskulle mangle. Og selv om hun egentlig skjemtes over at detvar svigerforeldrene som hadde stått for det meste, var hunglad. Det viktigste denne dagen var at faren hadde vært edrui kirken, og at moren for en gangs skyld hadde virket for-nøyd.

– Jeg gleder meg aller mest til gavene, sa hun lavt til Estenså kusken ikke skulle høre. De varme leppene hans streifetkinnet hennes da han hvisket til henne:

– Jeg har også noe til deg.Hun må ha sett grådig eller utålmodig ut, for han lo av

henne og sa hun fikk vente og se. Det varme været og den be-rusende følelsen av å ha tatt steget inn i noe helt nytt, gjordehenne frimodig. Hun krøp nærmere inn mot ham. Som hunhadde ventet på dette. Nå skulle det bli de to. De skulle delealle tanker og drømmer. Den nye freidigheten fikk hennetil å mumle det hun hadde tenkt under vielsen. De var giftnå. Hun kunne fortelle ham alt, slik mann og hustru skullegjøre.

– Jeg har aldri likt presten, hvisket hun mot øret hans.– Hva sa du? Han bøyde seg nærmere for å høre. Hun hvis-

ket igjen, litt høyere denne gangen.– Neimen, Ingrid. Han så vantro ut. – Hva er det du sier?

12


Hun kjente at hun ble varm i ansiktet, men var sikker påat han ville forstå hvis hun forklarte.

– Jo, du skjønner … Hun stanset for å trekke pusten. – Jegtenker vel slik som i Bibelen, at han skal være vår hyrde. Passepå oss. Sånn som Jesus. Ikke se seg for god til å snakke medvanlige folk. Forstår du hva jeg mener?

Esten ristet på hodet, og hun følte seg enda varmere.– Jeg tenker på alt han har. Hvor rik han er. Og mektig. På

en måte føler jeg ikke at det er rett. Stemmen hennes dødeut. Hun klarte ikke hente kraft til å fortsette, klarte ikke åformulere tankene sine om at en som talte Guds ord burdevære ydmyk og kjærlig og behandle mennesker uten fordøm-melse. Slik hun kjente presten, var han både kald og selvopp-tatt. Det undrende, avvisende blikket til Esten gjorde henneforlegen, og hun angret på at hun hadde begynt å snakke omdette. Bare hun ikke hadde ødelagt noe. Det kom for bråttpå ham, det var nok det. Altfor brått.

– Bare glem det, sa hun med lav stemme. – Jeg er så varm.Og litt forvirret, tror jeg. Det er så mye.

– Ja, sa han, og hun kunne se at han ble mildere stemt. Huntrakk pusten dypt og satte seg inntil ham igjen.

– Det er nok heten. Du snakker over deg, sa han og laarmen rundt henne.

Vogna deres var den første som kjørte inn på tunet, og daden stanset i en sky av støv, hoppet Esten av. Han løftet hennened og bar henne over tunet, opp steintrappen og over dør-stokken. Fra det mørke vindfanget så hun enden på gavebor-det inne i storstua.

– Kom. Hun tok ham i armen og dro ham inn i det lyserommet. På langbordet lå en hvit duk i damask, og i hele sinlengde viste det frem et stort oppbud av gaver: småblomstreteservise, bestikk til tolv i sølvplett, broderte duker, vevde tep-per og åklær, en stor skinninnbundet bibel og enda mye mer.

13


Hun lot fingrene gli over gjenstandene. Alt dette var deres.Ved enden av bordet lå det en bok ved siden av Bibelen. Detvar en bok om botanikk av Carl von Linné. Da hun åpnetden, datt et lite hvitt kort ut på gulvet. Hun bøyde seg ned,tok det opp og leste de små knudrete bokstavene. Det varfra Agnes: Til min kunnskapshungrige elev Ingrid, så du aldriglemmer viktigheten av å kjenne verden rundt deg. Tanken påAgnes varmet mer enn gavene, og på et øyeblikk var hun til-bake i skolestua. Hvor mange ettermiddager hadde hun ikkesittet der og drøyd tiden for å slippe å gå hjem. Agnes hadderyddet i klasserommet, og selv hadde hun fått lov til å sittei den brede vinduskarmen med beina trukket opp under segog med en bok i fanget. Av og til fikk hun sitte der i frimi-nuttene også, for hun kom så lett på kant med de andre jen-tene. Når de holdt på med sangleker, var hun alltid full avforslag til hvordan lekene kunne forandres, og det falt ikke igod jord. Selv om Agnes var tålmodig, sukket hun av og tiloppgitt og sa at Ingrid ville fått flere venner hvis hun fulgtereglene og ikke lot fantasien styre seg så mye.

– Ingrid! Esten var med ett bak henne. – Skynd deg før deandre kommer, sa han og tok henne i hånda. – Bli med megut.

Han dro henne ut på trammen og stilte henne opp underløvportalen, han hadde tidlig om morgenen satt opp bjørke-kvister fra ungskogen nedenfor gården. Løvet struttet ennåav lysegrønt liv. De sto tett inntil hverandre, nede fra veienhørtes lyden av bryllupsgjestene som nærmet seg. Snart villede myldre rundt på tunet.

Han kom helt inntil henne, og hun la hodet bakover, lotham kysse henne på halsen. Han mumlet inn mot den varmehuden:

– Jeg har noe til deg. Så tok han et skritt bakover og letteetter noe innenfor jakken. De store nevene fomlet med en

14


liten eske trukket i svart fløyel. Da han åpnet esken, så hun enblank sølje på en seng av lyserød bomull. Han tok søljen ut,og det ringlet lett i de tynne sølvbladene som hang som drå-per ned fra et forseggjort hjerte med en liten krone på toppen.Han kom nærmere, og hun studerte ham mens han konsen-trert festet smykket i halslinningen på kjolen. Hendene hansskalv. Da han endelig hadde fått festet smykket, holdt hanhenne på en armlengdes avstand og så på henne. Nå ville hunsi det, endelig skulle hun gjøre det.

– Esten, jeg …– Hysj, hvisket han, la leppene sine mot hennes og dekket

over ordene hun skulle til å si.

Våren etter bryllupet fødte hun ei lita jente som de kalte Mari.Gjertrud var med henne hele tiden: Tørket pannen hen-

nes for svette, hvisket oppmuntrende ord og strøk henne overhåret med myke, gode hender.

Etter mange, lange timer løftet jordmora en liten, varmkropp opp til henne med en krans av hvitt fosterfett rundtpannen. Hun fikk hjelp til å legge barnet ved brystet, og i etøyeblikk var det som alt falt på plass. Hun var hel, som omhun aldri skulle komme til å savne noen ting igjen.

Så ble dagene slukt av sult, barnegråt, amming og en nyog ukjent glede. Alt hun gjorde de første dagene, var å liggesom en bidronning, helt innerst i kjernen av bolet. I midtenav alt. De andre vartet henne opp, kom med melk, vafler ognybakt hvetebrød. Esten surret rundt i rommet, ville ikke utfor å arbeide, bare være inne og se på jentene sine. Jon måttegodmodig dra ham med, for verden stoppet så visst ikke oppfordi et barn ble født.

Hun bar alltid ungen i armene, eller så knyttet hun hennefast på ryggen med et stort sjal. Svigerforeldrene dro på smi-lebåndet av henne.

15


– La henne sove i kammerset, sa Anne, der er det godt ogsvalt. Men Ingrid klarte aldri å legge ungen fra seg, og i tidensom fulgte overhørte hun de stadige kommentarene om atdet ikke var sunt å knytte seg for tett til et spedbarn.

Ingrid og Esten var segneferdige. Etter kveldsmaten i denstore spisesalen, bestemte de seg for å gå ned til lugaren selvom det fortsatt var lyst ute. Lugaren deres var trang og smal,og skulle huse åtte personer, køyene var i hvitmalt stål medklumpete, harde madrasser. De var alene i det trange rom-met, og hun benyttet anledningen til å skifte på seg renundertrøye. Straks var han bak henne. Pusten hans var has-tig, og brått la han begge hendene over brystene hennes.De krafset som store bjørnelabber. Lagde merker på hudenhennes og lignet ikke de myke berøringene fra de førsteårene.

– Nei! Hun snudde seg brått og dyttet ham vekk, overras-ket over sin egen styrke. Han så på henne med et såret blikk,og hun skjønte ikke hvor hun tok kraften fra. Det var egent-lig ikke likt henne. Han satte seg ned på køya, den knaketunder vekten hans.

– Ingrid, jeg …– Ikke snik deg innpå meg slik.– Herregud, Ingrid. Stemmen hans var lav og gretten. Det

var sjelden han hisset seg opp, men hun visste godt at hankunne surmule for dette i dagevis. Det fikk så være.

– Nå må vi sove, sa hun. Vi har ikke tid til å trettes. Tenkpå morgendagen.

– Det er ikke jeg som tretter, svarte han og trakk det gråullteppet helt opp til haken.

Hun klatret opp i køya over ham og la seg til rette. Fulltpåkledd, det eneste hun manglet, var skoene. Hun følte segikke trygg nok her til å ta på nattlinnet. Tenk om det var lus

16


og veggdyr. Og hva med brann? Dessuten skulle de dele rommed flere fremmede. Nei, hun ville beholde klærne på.

Esten løftet seg opp på albuen og slukket lampen. Lengeble hun liggende og stirre blindt ut i rommet. Det var umuligå sove, og hun hørte på pusten til Esten at han også var våken.Mørket i rommet lå som en tett kappe over henne, hun lyttettil de mange uvante lydene fra båten. En full stakkar skrålteog sang i korridoren. Hun prøvde å skjelne ordene fra hver-andre, men stemmen druknet i dunkingen fra motoren.

Alt var annerledes enn hjemme: Lydene, luktene, følelsenav den klumpete madrassen mot ryggen. Likevel var noe veddet samme. Hvor mye hun enn prøvde å unngå det, ble hunhjemsøkt av det mørke. Hun dvelte ved det. Redselen, kval-men, savnet. Det svarte hullet. Alt annet syntes så fjernt, såoverdøvet av den ene, vonde dagen som hadde satt seg i henne.De første gode årene på Aasgaard var nesten visket ut.


SS Majestic seilte mot natta og la stadig flere sjømil bakseg. Ennå var været rolig, og det kraftige skroget skar

seg gjennom bølgene. Andreas Ek lå i køya si, i en av luga-rene i avdelingen for enslige menn. Han snudde seg over påryggen og trakk pusten dypt. Den grå frakken hadde han for-søkt å henge opp så pent som mulig, men skjorten og buksenkom sikkert til å krølle. Det fikk ikke hjelpe, han orket ikkeå gjøre annet enn å ligge rett ut og forsøke å puste jevnt innog ut.

Han hadde stått lenge ved rekka og sett fastlandet sakteforsvinne, før han hadde funnet frem til lugaren. Nå lå hanmed skoene på og stirret opp i bunnen på køya over. Halmfra den stripete madrassen stakk ut i sømmene. Han var slettikke vant til halmmadrasser. Av og til dro han frem uret fravestelommen og kikket på det, men viserne så omtrent ikkeut til å bevege seg.

Det var som om det ugjenkallelige og alvoret i det han vari ferd med å gjøre, virkelig gikk opp for ham da han gikkom bord på skipet. Synet av menneskemengden på kaia, allestemmene, all bagasjen. Alt dette overveldet ham. Likevel,denne reisen var nødvendig. Fortsatt kunne han høre ekkoetav farens stemme, kjenne den kvalmende lukten av liljer ogkloen i magen som truet med å rive ut innvollene hans. Han

18


kastet et blikk mot det lille koøyet, regnet sildret over dettykke glasset, som seige tårer. Skyene lå lavt, og det var somom himmelen og havet farget hele verden grå der de møt-tes i de uklare konturene av skipet som seilte vestover. Lydenav tåkeluren skingret med jevne mellomrom gjennom luf-ten.

Et år tidligere hadde alt sett så lyst ut. Han hadde vært på veitil Kristiania for å studere, han hadde leid en leilighet sammenmed broren Elias i Homansbyen, og han hadde gledet seg tilå ta fatt på sitt nye liv. Etter artium hadde han jobbet noen årpå kontoret i onkelens rederi i Stavanger og drømmen om åkomme vekk fra alt det kjente skulle endelig gå i oppfyllelse.Elias hadde gått et år på teologistudiet og selv skulle Andreasta fatt på juridicum etter farens ønske. Men i stedet for av-lagte eksamener og feiring, hadde han hele våren 1892 boddalene på et trekkfullt loft i Vika. Elias var borte, han haddebrutt kontakten med faren, og klarte knapt å holde seg påbeina der han sjanglet fra den ene skjenkestua til den andrei de lyse forsommernettene.

En kveld var han blitt overrasket av at moren satt og ven-tet på ham i trappeoppgangen til den trange leiligheten. Hunhadde tatt båten fra Stavanger og satt i fine reiseklær i denskitne trappen. Da han kom inn gjennom den åpne porten,reiste hun seg og kom ham i møte. Noen kråker bråkte innei gården, men ellers var alt stille. Stemmen hennes var lav dahun sa navnet hans, men steg til en høyere tone da hun opp-daget tilstanden hans.

– Gutten min, hvordan er det du ser ut?Han gjemte ansiktet i hendene og snudde seg vekk. Han

følte seg brått edru da han så henne, og var seg pinlig bevissthvordan han fremsto. Ånden stinket, og øynene var sikkertblanke. Dette var ikke ham. Det var bare en midlertidig løs-

19


ning, en medisin som skulle lime sammen det som var gått istykker inni ham, og han ville ikke for alt i verden at morenskulle se ham slik.

– Kjære deg, kan du ikke være så snill å komme hjem. Dukan ikke holde på som dette. Du behøver ikke ta opp stu-diene, du kan heller være hjemme i Stavanger. Jeg er sikkerpå at far …

– Nei. Det var det første ordet han sa til henne etter må-neder med taushet. Et pinefullt nei.

– Men hva skal du gjøre her? Pengene jeg ga deg etter be-gravelsen har du kanskje brukt opp?

Andreas nikket skamfull, hver krone var brukt opp, og defleste lå fordelt rundt i skjenkestuene han besøkte. Han klarteikke å se henne i øynene.

– Kan jeg bli med opp? Hun tok tak under haken hans ogtvang blikket hans til seg. De varme, brune øynene hennesstrålte mot ham. Likevel kunne han ikke si ja. Han haddetrukket opp en grense, han var ferdig med det livet, uansetthva det måtte koste. Han kunne aldri gå tilbake og late somalt var som før. Hemmeligheten, som gnagde på ham hvereneste dag, kunne risikere å sprekke som en verkebyll hvishan lot seg lokke hjem.

– Nei, sa han igjen. Visst vaklet han, men det var like fulltet nei. Han kunne ikke la henne bli med opp i leiligheten.Da ville hun klare å overtale ham til å bli med hjem. Hunville pakke sakene hans straks og nekte å gi seg. Han sukketog møtte blikket hennes igjen.

– Beklager mor, jeg kan ikke.Hun smekket irritert med tungen. Så åpnet hun vesken og

tok frem en konvolutt.– Ta i alle fall denne, sa hun og stakk konvolutten i hen-

dene hans. Så kysset hun ham på kinnet og snudde seg for ågå. Først senere gikk det opp for ham at han ikke visste hvor

20


hun skulle sove, og at det var utilgivelig at han hadde latthenne vandre av gårde alene i de mørke gatene.

Det var en stor pengesum i konvolutten. Og i det trangeportrommet, som stinket av urin og søppel, hadde han be-stemt seg. Han ville reise til Amerika. Endelig kunne hankomme seg bort fra kvelertaket Kristiania hadde på ham.

Neste morgen gikk han ut på dekk for å trekke luft og sepå havet. Selv om dekket var fullt av folk, var den frenetiskestemningen fra dagen før borte. Da hadde folk stått som sildi tønne for å komme om bord. Emigranter fra hele Europa,de eventyrlystne og desperate, de grådige og de arbeidsomme,alle med et håp om et annet og kanskje bedre liv. Den storedamperen var delt opp i flere avdelinger. Selvfølgelig fantesførste klasse, men det var en helt annen verden, en verden somikke angikk tredjeklassepassasjerene på mellomdekket. Ogsåsoveavdelingen var delt opp i ulike soner. En for familier, enfor enslige menn og til sist en for ugifte kvinner som reistealene. Denne avdelingen var godt bevoktet av fryktinngy-tende matroner. Med haukeblikk speidet de etter alle formerfor usømmelighet. Mellom soveavdelingene var det salongerhvor folk kunne møtes. For mellomdekkspassasjerene var detegne promenadedekk foran og akter på skipet. Plassen midt-skips var reservert for salongpassasjerene, de privilegerte påførste klasse. De som sov i myke dyner, spiste fersk mat ogslapp den nedverdigende helseundersøkelsen på Ellis Island.Smitte var visst noe bare de fattige førte med seg.

Himmelen lå lav og grå over skipet og det luktet kullos ogråtten tang. Det var nå den virkelige reisen startet. Utfartenfra Kristiania hadde ikke gjort samme inntrykk siden regnethadde tvunget passasjerene innendørs. Men nå gikk det vir-kelig opp for ham at han var i ferd med å ta steget ut i detukjente. Han la hendene på rekka, de skalv lett selv om han

21


forsøkte å holde dem i ro. Hjertet banket. Det var som omhan måtte holde seg fast. Som om han hvert øyeblikk kunnelette og oppløses i den salte sjøluften. Mens han sto slik, føltehan at farten økte i det store skipet. Det var som om fartøyetkom til liv. Lik et gigantisk dyr som pustet i vrede. Skipetknaket, og havet bruste og sydet langt der nede. Han sto heltakter og blikket sugde seg fast i kjølvannet som lagde en bredstripe av hvitt skum. Denne stripen ville snart blekne og bliutslettet. Kjølvannet ville bli grått hav igjen, veien bak demville lukkes. Hva var egentlig målet hans, var dette bare enflukt fra noe som skulle hjemsøke ham i det nye landet også?Minnene var ikke som kjølvannet, de lot seg ikke viske ut,lot seg ikke oppsluke og forsvinne. Hvert øyeblikk var hanfylt av det som hadde skjedd hjemme, han så faren, morenog Elias for seg, ble stadig minnet på særegenhetene deres.Både smerte og savn var knyttet til dette. Smerten kom fradet vanskelige oppbruddet og det som hadde gått forut, sav-net lå lenger tilbake. Og i den salte sjøluften var det nestenumulig ikke å tenke på somrene ved Solastranda.

Moren sa alltid at barndomsminnene fra Bretagnekysten komtil liv når hun søkte ut mot bølgene sammen med guttene sine.Og da Elias og Andreas var små, gikk de ofte hånd i hånd overbeltet av forblåst, gult gress som skilte den hvite sanden fraden blekgrønne heia bak. Huden deres knoppet seg lett i denforræderske sommervinden som alltid var så kjølig på Vest-landet, og det krøllete håret til guttene ble stort og uregjerligi luften fra havet. På avstand kunne de se ut som tvillinger,like som de var både i utseende og alder. Moren spaserte i lyav en parasoll som stadig vrengte seg i den friske vinden. Gut-tene løp rundt og samlet skjell. Føttene deres lagde fotspor isanden som bølgene visket ut, og som alltid ble de mer vågaleetter en stund, de vasset lenger og lenger ut. De lyse sommer-

22


buksene deres ble mørke av væte, og for hver bølge krøp denvåte kanten lenger opp. Andreas drasset på den lille håvenhan hadde fått til fødselsdagen noen uker tidligere. Plutseligfikk han øye på noe nede i vannet, han senket håven raskt oghylte av glede da han fanget skapningen.

– Se mor. Jeg fanget den med håven min. Hva er det fornoe?

Han hadde akkurat mistet sin første tann, og sola haddebleket de mørke krøllene.

Moren studerte den smale kroppen som buktet seg i søn-nens håv, den så ut som en liten slange, men var likevel skjel-lete som en fisk.

– Se på hodet, sa Elias. Han hadde også kommet løpendetil da han skjønte at broren hadde funnet noe mer interessantenn tomme blåskjell og fraflyttede sneglehus.

– Er det en krokodille? spurte Andreas.Moren brøt ut i latter. – Nei, du, gutten min, det finnes

ikke krokodiller på Solastranda. Men du har rett, den kanminne om en krokodille. Når vi kommer hjem, skal vi se iboken om fisker. Kanskje vi finner det rette navnet på artender. Hun smilte før hun fortsatte:

– Nå synes jeg vi skal slippe den ut i vannet igjen.Andreas vasset ut i bølgene for å slippe fisken. Den buk-

tet seg av gårde med tynne, nesten gjennomsiktige finner. Littnedfor over adskillelsen tok Andreas morens myke hånd tiltrøst. Så ble han gående og høre på samtalen mellom morenog storebroren med et halvt øre. Den hvite sanden lå som etlett dryss på de brune tærne hans, og han gikk med hodetbøyd og observerte hvordan sanden et øyeblikk klebet seg fasttil huden, for så å gli silkemykt vekk.

– Når Andreas spør hva noe heter, en blomst eller et tre,eller en fisk for den saks skyld, tenker jeg at det ikke er vik-tig, sa Elias.

23


kari nygaard - reisen til bella coola

Documents

salte duggen l p vadmelsjakken

stund p overbevise esten

begynt tenke p dra

kikketstadig bort p

fleste virket spente

p kpen hen

kristianiaog p overfarten

hnda p armen