jostein_gaarder_anna

Anna

T YPE-I T AS, 15.01.2013ORDRE: 28315 (s . 1 av 223)

Jostein Gaarder

AnnaEn fabel om klodens klima og miljø


Jostein Gaarder:

Diagnosen og andre noveller 1986Barna fra Sukhavati 1987

Froskeslottet 1988Kabalmysteriet 1990

Sofies verden. Roman om filosofiens historie 1991Julemysteriet 1992

I et speil, i en gåte 1993Hallo? – Er det noen her? 1996

Vita Brevis 1996Maya 1999

Sirkusdirektørens datter 2001Appelsinpiken 2003

Sjakk matt 2006De gule dvergene 2006Slottet i Pyreneene 2008

Det spørs 2012

© 2013 H. Aschehoug & Co. (W, Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 11,3/13,5 pkt. Sabon/Gill hosType-it AS, Trondheim 2013

Papir:Printed in

ISBN 978-82-03-35350-5


Innhold

Kanefart s. 7Dr. Benjamin s. 11

Terminalen s. 31Blålys s. 41

Oldemor s. 44De røde eskene s. 52

Paraplyen s. 63Oljen s. 65

Dromedarene s. 70Arkiv s. 72

Karavane s. 78Rødlistene s. 82Vinternatt s. 89

Verdensarven s. 93Ballongene s. 101

Svømmebassenget s. 103Tulipanene s. 108

Tenningsnøkkelen s. 111


Stiene s. 116Stølen s. 118

Klimakvoter s. 124En ny sjanse s. 128

De hvite bilene s. 139Frosken s. 142

De grønne automatene s. 147Gamification s. 150Søte helgehus s. 169Aladdinringen s. 171

Klimadomstolen s. 180Vottene s. 183

Dyreparken s. 186Identitet s. 189Planeten s. 193

Skjermbrevet s. 195Logisk brist s. 203

Oldefar s. 205Landsbyen s. 212

Ester s. 215

Noen nettsteder: s. 223


Kanefart

Så langt tilbake hun kunne huske hadde fami-liene i bygda reist i kanefart til setrene på nytt-årsaften. Hestene var striglet og pyntet til detnye året, og til sledene var festet dombjeller ogbrennende fakler i nattemørket. Noen år ble detpå forhånd kjørt opp spor med løypemaskin såikke hestene skulle bli stående og stampe i løs-snøen. Men til fjells skulle de hver eneste nytt-årsaften, og ikke på ski eller scooter, men medhest og slede. For om julen var magisk, var detdenne kanefarten til fjellstølen som var selvevintereventyret.

Alt var annerledes på nyttårsaften. Barn ogvoksne var sammen i et eneste kaotisk røre, ogdenne ene dagen i året helt på tvers av famili-ene. I løpet av én og samme kveld gikk de ut avdet ene året og inn i det andre. De tråkket overen usynlig grense mellom det som hadde værtog det som skulle komme. Godt nytt år! … Ogtakk for det gamle!

7


Anna elsket nyttårsaften, og hun klarte ikkehelt å bestemme seg for hva hun likte aller best:å være på vei opp til stølen for å feire den sisteresten av det gamle året eller veien ned igjen tildet nye året godt tullet inn i et ullteppe medmammas, pappas eller en sambygdings lune armrundt skuldrene.

Men på nyttårsaften det året Anna fylte ti,var det ikke kommet snø verken på vidda eller ilavlandet. Frosten hadde for lengst bitt seg fasti landskapet, men bortsett fra en liten skavl herog der var fjellet fritt for snø. Selv det mektigeskarvet lå skammelig nakent under åpen him-mel og avkledd den hvite vinterkåpen.

Mellom voksne ble det mumlet noe om «glo-bal oppvarming» og «klimaendringer», ogAnna bet seg merke i de nye ordene. Hun fikkfor første gang i livet en anelse om at verden vari ulage.

Men til fjells på nyttårsaften skulle de, og deteneste mulige framkomstmiddel dette året vartraktor. I år fikk det tradisjonelle stølsbesøketdessuten skje på dagtid, for uten snø på viddaville nyttårsnatten være så mørk at de ikke komtil å se en hånd for seg. Selv fakler ville være tilliten nytte da, og fakler på traktor eller tilhengerville bare se dumt ut.

Tidlig på nyttårsaften sneglet derfor fem trak-torer seg gjennom bjørkelia på vei til fjells med

8


god mat og drikke. Snø eller ikke snø – en skålfor det nye året, og kanskje litt leik på denfrosne setervollen, måtte de klare å få til uansett.

Nå var det ikke bare mangelen på snø det blesnakket om denne julen. I romjulen var det i etpar tilfeller observert villrein nede ved gårdene,og det ble spøkt med at julenissen kanskje haddeglemt igjen et par av reinsdyrene sine etter gave-utdelingen på julaften.

Anna hadde fanget opp at dette med reinsdy-rene var noe nifst og urovekkende. Det haddealdri hendt før at villreinen hadde trukket nedtil bygdene. Ved en av gårdene hadde de prøvdå mate et oppskremt dyr, og dette kom det bil-der av i avisen: «Villrein inntar fjellbygdene» …

En kortesje av traktorer med tilhengere var påvei til fjells siste dag i desember, og i den førstetilhengeren satt Anna sammen med en håndfullandre barn. Jo høyere opp de kom, desto merglassaktig ble det frosne landskapet, altså måttedet ha regnet like før kulden kom og satte enstopper for alt som rant.

De fikk øye på en dyreskrott i veikanten, ogda stanset alle traktorene. Det døde dyret varet reinsdyr, stivt av frost, og en av mennene for-klarte at det hadde dødd av mangel på fôr.

Anna hadde ikke helt forstått. Men litt senerevar de oppe på fjellet, og hun så hvordan hele

9


landskapet var frosset til. Det hadde ikke værtmulig å løsne så mye som en liten stein ellerplanterest fra frostens grep.

De passerte Breavatnet, og her stanset de femtraktorene igjen, nå slo traktorførerne dessutenav motorene. Det ble sagt at isen var trygg, ogbåde voksne og barn styrtet ut på vannet. Isenvar gjennomsiktig, og jubelen gikk fra den enetil den andre etter hvert som de oppdaget at dekunne se ørreten som svømte under isdekket.

På isen kom det baller, bandykøller og ake-brett. Men Anna ble gående for seg selv langsbredden av vannet og studere den frosne lyn-gen. Under en tynn hinne av is så hun mose oglav, krekling og sorte rypebær med illrøde bla-der. Det var et vakkert syn, nesten som om hunvar kommet til en edlere og mer forfinet verdenenn sin egen. Men snart fikk hun øye på en dødmus … og der lå en til. Under en dvergbjørkoppdaget hun dessuten et dødt lemen. Da haddeAnna forstått, og med ett var alt som smakte aveventyr over. Hun hadde visst at mus og lemenlevde vinteren igjennom mellom busker og krattunder myke dyner av snø i fjellet. Men når detikke fantes myke dyner av snø … da var det ikkelett å klare seg for lemen eller mus.

Det hadde gått opp for Anna hvorfor villrei-nen var trukket ned i lavlandet. Det hadde ikkenoe med julenissen å gjøre.


Dr. Benjamin

Seks år senere sitter Anna hjemme i den gamletømmerstuen sammen med foreldrene. Ute hardet vært mørkt i mange timer allerede, og pappahar tent alt som er av stearinlys på peishyllen ogi vindusposten. Det er 10. desember, og bare tonetter igjen til hun fyller seksten år.

Mamma og pappa sitter i sofakroken og serpå TV. De ser på en film fra Stillehavet, et even-tyr for voksne fra seilskutetiden. Eller er det endokumentarisk film om en av disse sagnomsustekapteinene på 1700-tallet? Anna er ikke sikker,hun følger bare delvis med.

Hun sitter foran spisebordet og har et skråttblikk på stillehavsbildene som flimrer overskjermen. Hun holder i en stor saks og klippernoe ut av en bunke med aviser …

I august hadde Anna begynt i første klasse påvideregående, og allerede etter noen dager påden nye skolen ble hun kjent med Jonas, som

11


gikk en klasse over henne. De var straks blittgode venner og hadde i noen dager lekt at devar kjærester, nærmest som et rollespill, men såhadde det etter hvert gått opp for dem at de varkjærester.

Anna satt med en stor tekopp over alle avisut-klippene og smilte for seg selv. Så plutselig livetkunne forandre seg!

Noe hadde hun likevel vært godt forberedtpå. I dag hadde hun omsider fått den gamle rin-gen etter tante Sunniva! Hun hadde lenge visstat hun skulle arve den når hun fylte seksten år.Selve overrekkelsen hadde likevel foregått i dagfordi mamma skulle reise til en konferanse tid-lig neste morgen. De hadde spist en høytideligmiddag sammen, til dessert hadde mamma værtpå bakeriet og kjøpt en marsipankake med rødrose på lokket, og først etter måltidet ble rin-gen med den røde rubinen overrakt og pakketut av en gammel smykkeeske. Resten av kvel-den hadde hun hatt den på fingeren, og menshun klippet i avisene, hadde hun sett ned på denkostbare ringen fire-fem ganger i minuttet.

Ringen var mer enn hundre år gammel, ognoen mente mange hundre år. Med den gamlejuvelen fulgte dessuten et vell av spennende for-tellinger.

I sekstenårspresang hadde hun i tillegg fåttden nye smarttelefonen hun hadde ønsket seg.

12


Enda så stilig den var, hadde den nesten kom-met litt i bakgrunnen for det gjeve arvestykket.Men det var ufattelig hvordan hun bare vedå touche skjermen hadde tilgang til hele Inter-nett.

Aller merkeligst denne høsten hadde likevelvært turen til Oslo i midten av oktober. Men detkapitlet hadde begynt litt tidligere på året.

Fra hun var liten hadde Anna ofte fått høreat hun hadde en livlig fantasi. Ble hun spurt hvahun tenkte på, kunne hun lire av seg endeløsehistorier, og ingen hadde opplevd dette som noeannet enn en berikelse. Men i vår var det begyntå dukke opp noen historier som Anna følte varsanne og virkelige. Hun mente at de var noe huntok imot, og kanskje fra en annen tid, eller til ogmed fra en annen virkelighet.

Det hadde endt med at hun lot seg overtale tilå ha noen samtaler med en psykolog, og dissesamtalene fortsatte utover høsten. Til slutt sapsykologen at hun gjerne ville at Anna lot segundersøke av en psykiater i Oslo. Anna var ikkeuvillig til det. Hun syntes ikke at hun hadde noeå skamme seg over, og hun kunne til og med be-trakte det som en ære å bli undersøkt av en psy-kiater.

Men hun forlangte å reise uten foreldre, ogJonas tilbød seg å være med. Mamma og pappa

13


hadde likevel vært urokkelige på at en av demmåtte følge henne. Kompromisset ble at hunfikk lov til å reise med Jonas, men at mammaogså fikk være med hvis hun bare lovte å sitte ien annen kupé på toget.

Tidlig på ettermiddagen hadde de tre tilreis-ende troppet opp på Rikshospitalet der Annahadde time hos psykiateren. Men ingen av deto andre fikk slippe inn til legen, iallfall ikkei første omgang, og Anna forstod at mammaopplevde dette som et stort nederlag. Hun villeså gjerne være med på denne sjelegranskingen,hun også. Men nå måtte hun finne seg i å sittepå venteværelset sammen med Jonas.

Anna hadde likt dr. Benjamin fra første stund.Han var en mann i 50–60-årene med et langtgrånende hår som var bundet opp i hestehale.I den ene øreflippen hadde han en bitte liten fi-olblå stjerne, og i brystlommen på en sort jakkehadde han stukket en rød tusjpenn. Han haddeet spøkefullt glimt i øynene og så hele tideninteressert på henne mens de snakket sammen.

Hun kunne ennå huske det aller første hansa etter at de hadde hilst på hverandre og luk-ket døren ut til venteværelset. Han fortalte at devar heldige denne dagen, for en avtale rett etterAnnas time var plutselig blitt avlyst, og dermedfikk de ekstra god tid sammen.

14


Solen skinte inn i det hvitmalte rommet, ogAnna så ut på de røde og gule bladene påtrærne. En gang under samtalen fikk hun øye pået ekorn som pilte opp og ned i et furutre.

– Sciurus vulgaris, utbrøt hun. – Eller vanligekorn. Men i England er det ikke så vanlig len-ger. Der blir det rødbrune ekornet nå fortrengtav amerikanske gråekorn.

Psykiateren gjorde store øyne, og Anna tenkteat han kanskje var imponert over hennes natur-kunnskap. Idet han snudde seg rundt på sving-stolen for å kikke på ekornet, la hun merke tilet fotografi av en vakker kvinne. Bildet stod ien rød ramme på skrivebordet. En datter, ellerkone? Anna bestemte seg for å spørre, men ineste øyeblikk snudde han seg tilbake og skyg-get igjen for bildet, og så ble det borte for henne.

Hun hadde fundert på hvordan en psykiatriskundersøkelse foregikk. Det var ikke så lett åforestille seg hvordan en psykiater skulle klare åkikke inn i hodet hennes, men hun hadde sett forseg at han aller først ville granske øynene hennesmed et spesielt optisk instrument, for øynene varjo sjelens speil. Hun hadde dessuten forestilt segat han for sikkerhets skyld ville prøve å se inni hodet hennes også gjennom ørene, nesen ellermunnen, for en psykiater var en ordentlig lege,og ikke bare psykolog. Hun visste ikke hvor myehun hadde trodd på disse fantasiene, de hadde

15


først og fremst romstert i hodet hennes somsmå filmsnutter, men hun hadde på ramme alvorvært redd for at han kunne komme til å hypno-tisere henne for å få sjelen hennes til å tømmeseg for alle hemmeligheter. Hun håpet hun fikkslippe dette med hypnosen, for hun likte ikketanken på å miste styringen over seg selv og bliforledet til å utlevere alle sine hemmeligheter. Dafikk psykiateren heller være litt ekstra hardhendtmed instrumentene sine.

Men de hadde bare snakket sammen! Psykia-teren stilte henne mange interessante spørsmål,og samtalen ble etter hvert så munter at Annatillot seg å stille noen spørsmål tilbake. Forhvordan var det med doktoren selv? Skjedde detiblant at også han kom på noen artige histo-rier som han kunne dele med sine omgivelser?Hadde det hendt at også han drømte at han varen annen person enn seg selv? Hadde han for-resten noen ganger opplevd å være sanndrømt?

Etter en lang stund oppsummerte dr. Benja-min samtalen.

– Anna, sa han, – jeg kan ikke se noen tegn påat du skulle være syk. Du har et uvanlig sterktfantasiliv, og du har en nesten pussig evne til åforestille deg situasjoner du ikke har opplevd.Dette kan i perioder komme til å bli litt slitsomtfor deg å leve med, men det er ikke sykt.

Det trodde ikke Anna heller. Hun hadde vært

16


helt sikker på at hun ikke var syk. For ordensskyld minte hun likevel om at hun iblant troddepå sine egne fantasier. Hun sa at det kjentes somom ting hun tenkte på og forestilte seg var noesom kom til henne og ikke noe som oppstod iAnna selv.

Han ble sittende og nikke.– Jeg tror jeg har forstått det, sa han. – Du

kan ha en så sprelsk fantasi at det liksom rennerover for deg, og da kan du ikke tro at det er dusom har funnet på alt sammen. Men fantasi eren menneskelig egenskap som alle har mer ellermindre av. Alle har jo et drømmeliv. Det er bareikke alle som husker neste morgen hva de hardrømt. Det er først og fremst på dette punktetdu synes å ha en sjelden begavelse. Du tar meddeg det du drømmer om natten …

Hun hadde vært omhyggelig med å legge allekortene på bordet:

– Men jeg kan samtidig få en følelse av atdrømmene kommer til meg fra en annen virke-lighet, eller fra en annen tid.

Psykiateren hadde nikket igjen:– Også evnen til å ha forskjellige trosforestil-

linger stikker dypt i vår natur. Mennesker har tilalle tider opplevd at de har stått i kontakt medovernaturlige makter, som guder, engler ellerforfedre. Enkelte har dessuten oppgitt at de medegne øyne har sett eller møtt overnaturlige ve-

17


sener. For noen kan denne trosevnen være merintens enn for andre. Det er som med andre for-skjeller mennesker imellom. Noen slår de flestei sjakk eller hoderegning. Andre slår nesten allenår det gjelder fantasier eller trosforestillinger,og der stiller kanskje Anna Nyrud seg i allerfremste rekke.

Anna så igjen ut på sollyset som spilte i defargerike bladene på trærne utenfor.

– Hvis du derimot hadde trodd at alle bieneog humlene i hagen der du bor var styrt av CIA,og at de svirret rundt huset ditt bare for å spio-nere på deg, da ville du kanskje ha hatt en alvor-lig sinnslidelse.

Hun avbrøt:– Hvordan vet du at jeg bor i en hage?– Du skal en gang ha sagt til psykologen din

at du helst ikke vil oppleve å møte et reinsdyr ihagen din.

Anna lo:– Hun hadde ikke peiling på hva jeg snak-

ket om. Men jeg er veldig glad i den hagen. Ogbiene …

– Ja?– Bier er natur som deg og meg. De er selvføl-

gelig ikke styrt av CIA. De er styrt av sine gener.Jeg tror dessuten at de er en slags representanterfor Moder Jord.

– Nettopp, sa mannen med hestehalen. – Og

18


det du sier nå, kan ikke kalles for en skrudd idé,eller det som vi på fagspråket gjerne kaller en«bisarr forestilling».

Mens de snakket sammen, hadde han av og tilkastet et blikk på en dataskjerm. Nå gjorde handet igjen, og det gikk opp for henne at doku-mentet han så på måtte være en fyldig rapportfra psykologen i hjembygda. Han spurte:

– Er det noe du er redd for, Anna?Hun svarte straks:– Global oppvarming.Det rykket litt i den sindige psykiateren. Han

var åpenbart en rutinert lege. Bare denne enegangen virket han overrasket over svaret hungav, og han spurte igjen:

– Hva var det du sa nå?– Jeg mener at jeg er redd for menneskeskapte

klimaendringer. Jeg er redd for at vi som levernå skal sette klodens klima og miljø på spill utenå ta hensyn til dem som kommer etter oss.

Psykiateren ble sittende noen sekunder førhan svarte:

– Og det er kanskje en reell frykt – som jegdessverre ikke kan ta fra dine skuldre. Haddedu sagt at du var redd for edderkopper, ville detha vært litt annerledes. I slike tilfeller snakker vigjerne om en fobi, og da kan det være aktueltmed en viss behandling, for eksempel en gradvistilvenning til det pasienten er redd for. Men vi

19


behandler ikke en pasients bekymring for globaloppvarming.

Hun så dr. Benjamin inn i øynene og kastetdessuten et blikk på stjernen han hadde i denene øreflippen:

– Er du klar over hvor mange milliarder tonnCO2 menneskeheten har sluppet ut i atmosfæ-ren bare i løpet av de siste tiårene?

Til Annas store overraskelse svarte psykiate-ren på dette spørsmålet uten å tenke seg om.Han sa:

– Jeg mener at det i dag er cirka 40 prosentmer CO2 i atmosfæren enn det var før vi foralvor begynte å brenne olje, kull og gass, hoggeskogene ned og dessuten drive det intensivelandbruket som vi gjør i dag. Det er mer enn600 000 år siden CO2-nivået var så høyt, og år-saken er altså menneskeskapte utslipp.

Hun var imponert. Det var ikke mange somhadde skikkelig greie på sånne spørsmål, endaså viktige de var. Hun gav tommelen opp, ogsa:

– Det er allerede så mye klimagasser der uteat ingen lenger kan si hvilke konsekvenser detvil få for klodens klima og miljø. Og utslippenebare fortsetter …

Dr. Benjamin hadde lagt begge håndflatenesine på bordet foran seg, og i et sekund eller toble han sittende halvt foroverbøyd og se ned i

20


bordplaten før han kikket opp på henne igjen.Da så han nesten litt betuttet ut. Han sa:

– Nå har vi beveget oss et stykke fra det somer mitt fag her på sykehuset. Men jeg kan betrodeg at også jeg nærer en viss bekymring for dettemed all forbrenningen av karbon og konsekven-sene det kan få for livet på Jorden. Skjønt dissetingene er kanskje likevel ikke helt uten forbin-delse til psykiatrien …

Da han nølte, sa hun:– Bare fortsett. Jeg sitter her, jeg.Han sa:– Jeg har spurt meg selv om vi lever i en kul-

tur som fortrenger noen grunnleggende sannhe-ter. Forstår du hva jeg mener med det?

– Jeg tror det. Vi synes at noe er så ubehage-lig å tenke på at vi prøver å glemme det.

– Nettopp, ja. Det var det jeg mente.Anna fikk en plutselig innskytelse, hun ante

ikke hvorfor, det var noe som bare slo ned ihenne, som om det smatt inn i hodet hennes fraen annen virkelighet enn den hun befant seg inå, og hun hørte seg selv si:

– Hva ville du ha sagt hvis jeg fortalte at jegvar redd for arabere?

Han lo godt.– Da ville jeg nok ha foreslått at du av og til

var litt sammen med noen arabere. Jeg tror detville ha vært den mest effektive behandlingen.

21


– Kult …– Men vi behandler altså ikke pasienters uro

for global oppvarming. Det spørs om vi ikkeheller må se oss om etter en slags resept formangelen på bekymring for global oppvarming.For vi skal jo ikke gradvis venne oss til dennetrusselen. Tvert imot! Vi må prøve å rydde denav veien.

Anna hadde hele tiden opplevd at psykiaterensnakket til henne som en voksen, og det liktehun svært godt. Han hadde snakket til hennesom en likeverdig. Hun ble likevel litt paff dahan mot slutten av samtalen ville vite om hunvar med i noen miljøorganisasjon. Det var etuventet spørsmål på et legekontor. Men det varhun som hadde begynt å snakke om menneske-skapte klimaendringer.

Hun svarte at der hun bodde, fantes ikke noesånt. Der dreide nesten alt seg om skole og jobb,mekking på biler og motorsykler, og selvfølge-lig fest og fyll i helgene.

– Den unge mannen du kom sammen med, erdet broren din, kanskje?

Hun lo.– Å nei, det var Jonas. Han er bare kjæresten

min.Hun syntes det var så flott sagt: «Han er bare

kjæresten min.»Han hadde ledd med henne.

22


– Er også Jonas opptatt av klimaspørsmål?Hun sa:– Han går i andre klasse på videregående og

har både fysikk, kjemi og biologi. Du vet, dalærer man litt om verden …

– Ja, det er sikkert.– Spørsmål om global oppvarming har fak-

tisk ikke så mye med synsing å gjøre. Enten harman lært og forstått, eller man lever i uvitenhet.– Jeg tror du har helt rett, Anna. Det ville ikkeforundre meg om mindre enn én prosent av lan-dets befolkning kan gjøre sånn noenlunde redefor karbonbalansen.

Anna kjente at hjertet gjorde et hopp. Dettemed karbonbalansen var noe hun nylig haddesnakket med Jonas om. Hun hadde dessutenskrevet særoppgave om global oppvarming dahun gikk i 10. klasse. Hun sa:

– Kan du? Kan du gjøre rede for karbonba-lansen?

Så hadde den hyggelige sjeledoktoren gittAnna en kort innføring mens han slo av data-maskinen og ryddet sammen noen papirer påskrivebordet. Først sa han noen ord om detkretsløpet CO2 gjennomgår i den levende natu-ren. Plantene trakk CO2 ut av luften gjennomfotosyntesen og bandt på denne måten karbonettil levende organismer, mens den samme gas-sen ble frigjort til luften gjennom dyrenes pust

23


jostein_gaarder_anna

Documents

kommet sn verken p vidda

trkket overen usynlig

ret anna fylte ti

ret helt p tvers

44de rde eskene s

124en ny sjanse s

142de grnne automatene

128de hvite bilene s