beautiful creatures vakkert mørke

27

Upload: cappelen-damm-as

Post on 06-Feb-2016

236 views

Category:

Documents


0 download

DESCRIPTION

Ethan Wate pleide å tro at Gatlin, den lille sørstatsbyen hvor han har bodd hele livet, var et sted hvor ingenting forandret seg. Så møtte han den mystiske nykommeren Lena Duchannes, som viste ham en hemmelig verden – et hemmelig Gatlin – som hele tiden har ligget skjult rett foran øynene hans. Et Gatlin som huset eldgamle hemmeligheter under de mosekledde eiketrærne.

TRANSCRIPT

Page 1: Beautiful Creatures Vakkert mørke
Page 2: Beautiful Creatures Vakkert mørke

Kami Garcia og Margaret Stohl

Beautiful CreaturesVakkert mørke

Oversatt avGry Wastvedt

Page 3: Beautiful Creatures Vakkert mørke

Kami Garcia og Margaret StohlOriginalens tittel: Beautiful Darkness

Oversatt av Gry Wastvedt

© 2010 Kami Garcia og Margaret StohlFirst published in the United States of America by Little, Brown and

company, Hachette Book Group, New York, 2010.Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-39992-41. utgave, 1. opplag 2013

Omslagsdesign: David CaplanOmslagsfoto: © Paul Knight / Trevillion Images

Sats: Type-it AS, Trondheim 2013Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Page 4: Beautiful Creatures Vakkert mørke

TilSarah Burnes, Julie Scheina og Jennifer Bailey Hunt

fordi de av en eller annen latterlig grunnikke ville ha navnene sine på coveret

Page 5: Beautiful Creatures Vakkert mørke
Page 6: Beautiful Creatures Vakkert mørke

Det er lett å tilgi et barnsom er redd for mørket;

livets virkelige tragedie oppstårnår menn er redd for lyset.

PLATON

Page 7: Beautiful Creatures Vakkert mørke
Page 8: Beautiful Creatures Vakkert mørke

F FØR f

Manerjente

Før mente jeg at byen vår, begravd i South Carolinas bak-evje der den satt fast i den sørpete Santee-elvens dalbunn,lå midt uti hutiheita. Et sted hvor ingenting skjedde og tingaldri endret seg. Akkurat som i går vil den strålende solenstige opp og gå ned over byen Gatlin uten å bry seg med ålage så mye som en liten bris. I morgen vil naboene sitte igyngestolene sine på verandaene mens varmen og sladde-ren og det dagligdagse drypper som smeltende isterningerned i den søte teen, slik de har gjort i over hundre år. I byenvår var tradisjonene så tradisjonelle at det var vanskelig åsette fingeren på dem. De var vevd inn i alt vi gjorde, ellersnarere ikke gjorde. Du kunne bli født eller gift eller be-gravd – metodistene sluttet aldri å synge.

På søndager skulle man gå i kirken, mandager skulleman handle på Stopp & Shop, den eneste matbutikken ibyen. Resten av uken dreide seg om ganske mye ingentingog litt mer pai hvis man var så heldig å bo sammen meden som husholdersken vår, Amma, som vant kakebake-konkurransen på markedet hvert år. Gamle fire-fingredeMiss Monroe arrangerte fremdeles debutantball hvor hunvalset bortover gulvet med debutantene sine mens en tomfinger i de hvite hanskene hang og slang. Maybelline Sut-

9

Page 9: Beautiful Creatures Vakkert mørke

ter klippet fremdeles hår i salong Klipp & Krøll selv omhun praktisk talt har vært blind siden hun fylte sytti, og nåstadig glemte å regulere klipperen slik at folk gikk rundtmed en kort-kort stripe i bakhodet. Carlton Eaton glemtealdri, uansett vær, å åpne posten til folk før han leverteden. Hvis den brakte dårlige nyheter, så fortalte han degdet selv. Best å høre det fra en av sine egne.

Denne byen eide oss, det var både det positive og det ne-gative. Den kjente hver eneste centimeter av oss, hver synd,hver hemmelighet, hvert eneste skrubbsår. Det var grun-nen til at noen sjelden tok seg bryet med å dra herfra, ogat de som gjorde det, aldri kom tilbake. Før jeg traff Lena,trodde jeg at jeg skulle bli en av dem, fem minutter etterat jeg gikk ut fra Jackson High. Forduftet.

Men så ble jeg forelsket i ei manerjente.Hun viste meg at det fantes en annen verden i sprekkene

i det ujevne fortauet. En verden som hadde vært der heletiden, gjemt godt synlig. Lenas Gatlin var et sted hvor tingskjedde – umulige, overnaturlige, livsendrende ting.

Av og til livsavsluttende ting.Mens vanlige folk var travelt opptatt med å klippe rose-

hekkene sine eller prøvde å finne de ferskenene som ikkevar markspiste hos gateselgeren, var Lyse og Mørke ma-nere med unike og mektige evner låst i en evig kamp – enovernaturlig borgerkrig uten håp om at noen skulle viftemed et hvitt flagg. Lenas Gatlin var hjem for demoner ogfare og en forbannelse som hadde preget slekten hennes iover hundre år. Og jo tettere innpå Lena jeg kom, jo tet-tere kom hennes Gatlin på mitt.

For noen få måneder siden var jeg overbevist om atingenting noensinne ville forandre seg i denne byen. Nå vetjeg bedre, og jeg kunne bare ønske at det hadde vært sant.

For fra det øyeblikket jeg forelsket meg i denne maner-jenta, var ingen jeg var glad i, trygge lenger. Lena mente athun var den eneste som var rammet av forbannelsen, mender tok hun feil.

Fra nå av var det vår forbannelse.

10

Page 10: Beautiful Creatures Vakkert mørke

F 15.2 f

Evig fred

Regnet dryppet fra bremmen på Ammas svarte finhatt.Lenas bare knær falt ned i sølen foran graven. Nakkehå-rene mine strittet fordi jeg sto altfor nær så mange av Ma-cons slag. Inkubuser – demoner som ernærte seg på van-lige dødeliges minner og drømmer, sånne som meg, mensvi sov. Den lyden de lagde, helt ulik noe annet i universet,når de rev opp den siste biten av mørk himmel og forsvantrett før daggry. Som om de var en flokk svarte kråker somletter helt synkront fra en strømledning.

Slik var Macons begravelse.Jeg kunne huske detaljene som om det skjedde i går,

enda det var vanskelig å tro at enkelte ting faktisk haddeskjedd. Begravelser er problematiske sånn. Og livet, antarjeg. De viktige delene blokkerer man helt, men tilfeldige,litt skjeve øyeblikk hjemsøker deg, spilles om og om igjeninni hodet ditt.

Dette er det jeg husket: Amma som vekket meg mens detennå var mørkt for at vi skulle rekke å komme oss til Hanshage av evig fred før morgengry. Lena frossen og knust ogville fryse og knuse alt rundt seg. Mørket på himmelen ogi halvparten av alle folkene som sto rundt graven, de somi det hele tatt var folk.

11

Page 11: Beautiful Creatures Vakkert mørke

Men bak alt det der var det noe jeg ikke kunne huske.Det lå der og ulmet i bakhodet mitt. Jeg hadde prøvd åtenke på det helt siden Lenas bursdag, hennes sekstendemåne, den natten Macon døde.

Det eneste jeg visste, var at det var noe jeg måtte huske.

Om morgenen på begravelsesdagen var det bekmørkt ute,men enkelte månestråler skinte mellom skyene og inn gjen-nom det åpne vinduet mitt. Det var iskaldt i rommet, mendet brydde meg ikke. Jeg hadde latt vinduet stå åpent deto nettene siden Macon døde, i tilfelle han ville dukke opppå rommet mitt og sette seg i svingstolen min en stund.

Jeg husket den natten jeg hadde sett ham stå borte vedvinduet mitt, i mørket. Det var da jeg fikk vite hva han var.Ikke vampyr eller et mytologisk vesen fra bøkenes verden,slik jeg hadde fryktet, men en ekte demon. En som kunneha valgt å ernære seg av blod, men valgte drømmene mineisteden.

Macon Melchizedek Ravenwood. Folkene her i byenkalte ham gamle gubben Ravenwood, byens eremitt. Hanvar også Lenas onkel, og den eneste faren hun hadde kjent.

Jeg holdt på å kle på meg i mørket da jeg kjente et varmtdrag inni meg som betydde at Lena var der.

L?Lena snakket fra dypet av sjelen min, så nær som det

er mulig å være og omtrent like fjernt. Dette var kel-ting, vår tause kommunikasjonsmåte. Det hviskende språ-ket som manere lik henne hadde delt lenge før soverom-met mitt ble erklært å ligge sør for Mason-Dixon-linjen.Det var et hemmelig språk som hadde vokst fram pågrunn av intimitet og nødvendighet, født i en tid da det åvære annerledes kunne ende med at du ble brent på bå-let. Det var et språk vi egentlig ikke skulle ha kunnet dele,for jeg var bare en vanlig dødelig. Men av en eller annenuforklarlig grunn kunne vi det, og det var det språket vi

12

Page 12: Beautiful Creatures Vakkert mørke

brukte til å si det usagte og det som ikke kunne snakkesom.

Jeg klarer ikke dette. Jeg kommer ikke til å gå.Jeg ga opp å knyte slipset og satte meg på sengen igjen,

de gamle fjærene i madrassen klagde under meg.Du må gå. Du kommer aldri til å tilgi deg selv hvis du

ikke går.Det tok litt tid før svaret kom.Du vet ikke hvordan det føles.Jo, det gjør jeg.Jeg husket den gangen da det var jeg som satt på sen-

gen og var redd for å reise meg, redd for å ta på meg dres-sen, slutte meg til bønnesirkelen og synge O bli hos megog kjøre i den dystre paraden av billykter gjennom kirke-gården for å begrave mamma. Jeg var redd for at det villegjøre det virkelig. Jeg orket ikke tenke på det, men jeg åp-net tankene og viste det til Lena …

Du kan ikke gå, men du har ikke noe valg, for Ammalegger hånden sin på armen din og leder deg til bilen, tilplassen i kirkebenken, til sørgeparaden. Selv om det gjørvondt når du beveger deg, for hele kroppen verker somdu skulle hatt feber. Blikket ditt stanser ved de mumlendeansiktene foran deg, men du hører egentlig ikke hva noensier. De kan ikke overdøve skrikene inni hodet ditt. Så dular dem legge hånden sin på armen din, du setter deg inni bilen, og det skjer. For du klarer deg gjennom dette hvisnoen sier at du kan.

Jeg la hodet i hendene.Ethan –Jeg sier at du kan, L.Jeg dyttet knyttnevene inn i øynene, og de var våte. Jeg

skrudde på lyset og stirret på pæren, nektet å blunke førtårene var brent vekk.

Jeg er redd, Ethan.Jeg er rett ved siden av deg. Jeg går ingen steder.Det kom ingen flere ord da jeg fortsatte å fomle med

slipset mitt, men jeg kunne merke at Lena var der, som om

13

Page 13: Beautiful Creatures Vakkert mørke

hun satt i hjørnet av rommet mitt. Huset virket tomt nåsom pappa ikke var her lenger, og jeg hørte Amma i gan-gen. Et øyeblikk senere sto hun stille i døren og tviholdtpå finvesken sin. De mørke øynene hennes søkte mine, ogden lille skikkelsen virket høy, enda hun ikke rakk meg tilskulderen. Hun var den bestemoren jeg aldri hadde hatt,og den eneste moren jeg hadde igjen nå.

Jeg stirret på den tomme stolen ved siden av vinduet,hvor hun hadde lagt fram findressen min for litt mindreenn et år siden, og så tilbake på den nakne pæren i natt-bordslampen.

Amma rakte ut hånden, og jeg ga henne slipset. Noenganger føltes det som om Lena ikke var den eneste somkunne lese tankene mine.

Jeg tilbød Amma armen da vi gikk oppover den sølete bak-ken i Hans hage av evig fred. Himmelen var mørk, og detbegynte å regne før vi nådde opp til toppen. Amma haddepå seg sin mest respektable begravelseskjole og en bred-bremmet hatt som tok av for det meste av regnet, bort-sett fra akkurat der hvor den hvite blondekraven stakk utunder bremmen. Den var festet i nakken med den finestekamébrosjen, et tegn på respekt. Jeg hadde sett den i aprili fjor, akkurat som jeg hadde kjent finhanskene på armenmin da hun støttet meg opp denne bakken en gang før.Denne gangen var det ikke lett å si hvem det var som støt-tet mest.

Jeg var fremdeles ikke sikker på om Macon hadde øns-ket å bli begravd på kirkegården i Gatlin, med tanke påalt det folk her hadde sagt om ham. Men i følge Bes-ta, Lenas bestemor, hadde Macon etterlatt seg detal-jerte instruksjoner hvor han spesifikt ba om å bli grav-lagt her. Han hadde kjøpt plassen selv for flere år siden.Lenas familie virket ikke særlig fornøyd med det val-get, men Besta hadde satt foten ned. De skulle utføre

14

Page 14: Beautiful Creatures Vakkert mørke

alt slik han hadde villet, som enhver god sørstatsfami-lie.

Lena? Nå er jeg her.Jeg vet det.Jeg kunne føle at stemmen min roet henne, det var som

om jeg hadde lagt armene rundt henne. Jeg kikket opppå bakketoppen hvor paviljongen over selve graven villedukke opp. Det ville se ut som en hvilken som helst begra-velse i Gatlin, ironisk nok, siden dette var Macons begra-velse.

Det var ikke helt lyst ennå, og jeg kunne bare skimteskyggene på denne avstanden. Alle var litt skeive, alle varforskjellige. De eldgamle, ujevne radene av små gravstei-ner som markerte barnegravene, de overvokste familie-kryptene, de forfalne, hvite obeliskene merket med småmessingkors, satt opp for å hedre de falne konføderasjons-soldatene. Selv general Jubal A. Early, hvis statue voktetover General’s Green midt i byen, var gravlagt her. Vi gikkutenom familiegraven til noen mindre kjente fra familienMoultries, som hadde vært der så lenge at de glatte mag-noliastammene som var plantet rundt familiegraven, haddevokst seg helt inn til den høyeste gravsteinen og gjort nav-nene uleselige.

Og hellige. Alle var hellige, noe som viste oss at vi haddekommet til den eldste delen av kirkegården. Mammahadde fortalt meg at det første ordet gravert inn i de gamlegravsteinene var Hellig. Men etter hvert som vi nærmetoss og øynene mine vennet seg til mørket, visste jeg hvorden sølete stien ville føre oss. Jeg husket at den gikk forbisteinbenken som sto i gresskråningen full av magnoliaer.Jeg husket at pappa satt på den benken, helt ute av standtil å snakke eller bevege seg.

Føttene mine ville ikke gå lenger, for de hadde skjønt detsamme som jeg. Macons Hage av evig fred var bare skiltfra mammas av en magnolia.

De svingete veiene går rett mellom oss.Dette var en søtladen linje fra et enda mer søtladent dikt

15

Page 15: Beautiful Creatures Vakkert mørke

jeg skrev til Lena til Valentinerdagen. Men her på kirke-gården ble den sann. Hvem ville trodd av foreldrene våre,eller det nærmeste Lena kom en forelder, skulle bli naboeri graven?

Amma tok hånden min og førte meg bort til Maconsstore grav. «Forsiktig her.»

Vi gikk innenfor det midjehøye gjerdet rundt graven,som i Gatlin var reservert for de beste gravstedene og fun-gerte som et slags stakittgjerde for de døde. Det hendte fak-tisk at det var et hvitt stakittgjerde. Dette var av smijern,den skjeve porten var skjøvet inn over det overgrodde gres-set. Macons gravplass hadde liksom sin egen atmosfære,akkurat som Macon selv.

Innenfor gjerdet sto Lenas familie; Besta, tante Del, on-kel Barclay, Reece, Ryan, og Macons mor, Arelia, på denene siden av den utskårne, svarte kisten under det svartepaviljongtaket. På den andre siden, og i god avstand frabåde kisten og paviljongtaket, sto en gruppe menn og kvin-ner i svarte, lange frakker skulder mot skulder i regnet.Alle var knusk tørre. Det var som et kirkebryllup delt avmidtgangen hvor brudens slekt satt på den ene siden ogbrudgommens på den andre, som to krigende klaner. Detsto en gammel mann i den ene enden av kisten, ved sidenav Lena. Amma og jeg stilte oss i den andre enden, så vidtinnunder taket.

Ammas grep om armen min ble strammere, og hun drogullamuletten hun alltid bar, fram fra blusen og gned påden med fingrene. Amma var mer enn overtroisk. Hun varen seer og kom fra en lang rekke formødre som hadde lesttarotkort og kommunisert med åndene, og Amma haddeen amulett eller dukke for enhver anledning. Denne barhun for beskyttelse. Jeg stirret på inkubusene foran oss,vannet rant av skuldrene deres uten å etterlate seg spor.Jeg håpet at de også tilhørte dem som bare ernærte seg avdrømmer.

Jeg prøvde å kikke vekk, men det var ikke lett. Det varnoe ved inkubusene som trakk deg inn som et edderkopp-

16

Page 16: Beautiful Creatures Vakkert mørke

nett, i likhet med alle flinke rovdyr. Det var umulig å se desvarte øynene deres i mørket, derfor så de nesten ut som engjeng helt vanlige folk. Noen av dem var kledd sånn somMacon alltid gikk kledd, i mørke dresser og frakker somså dyre ut. En eller to av dem så mer ut som bygningsar-beidere på vei for å ta en øl etter jobb i sine jeans og ar-beidsstøvler, og med hendene dypt nede i lommene på jak-kene. Damen var antakelig en succubus. Jeg hadde lest omdem, i tegneserier for det meste, og jeg hadde trodd at debare var en myte på linje med varulver. Men jeg visste atjeg hadde tatt feil, for hun sto ute i regnet, like tørr somalle de andre.

Inkubusene var en sterk kontrast til Lenas familie. De stoinnhyllet i regnbueskinnende svart stoff som fanget og brøtdet svake lyset, som om de selv var lyskilden. Jeg haddealdri sett familien slik før. Det var et merkelig syn, særligmed tanke på at kvinner her i sørstatene er underlagt enstreng kleskode for begravelser.

I midten sto Lena. Hun så alt annet enn magisk ut. Hunsto foran kisten og hvilte fingrene forsiktig på den, somom Macon holdt henne i hånden. Hun var kledd i detsamme glitrende stoffet som resten av familien, men dethang rundt henne som en skygge. Det svarte håret var sur-ret i en stram topp, ikke en eneste velkjent hårlokk på vill-strå var å se. Hun virket nedbrutt og litt malplassert, somom hun sto på feil side av midtgangen.

Som om hun hørte sammen med Macons andre familiesom sto ute i regnet.

Lena?Hun løftet hodet, og øynene hennes møtte mine. Siden

bursdagen hennes, da det ene øyet hennes hadde antatt engylden nyanse mens det andre forble dypgrønt, hadde far-gene blandet seg til en nyanse jeg aldri hadde sett makentil. Fra nesten hasselbrunt i enkelte øyeblikk til nesten una-turlig gylne i andre. Nå var de mest hasselbrune, blasse ogfylt av smerte. Det var ikke til å holde ut. Jeg hadde barelyst til å løfte henne opp og bære henne vekk.

17

Page 17: Beautiful Creatures Vakkert mørke

Jeg kan hente Volvoen, så kan vi kjøre nedover kystenhelt til Savannah. Vi kan gjemme oss litt hos tante Caro-line.

Jeg tok et skritt nærmere henne. Familien hadde samletseg rundt kisten, og jeg kunne ikke komme meg bort tilLena uten å gå forbi rekken av inkubuser, men det bryddemeg ikke.

Hold opp, Ethan! Det er ikke trygt –En høy inkubus med et arr nedover hele fjeset som så ut

som resultatet av en angrep fra ville dyr, snudde på hodetfor å se på meg. Luften liksom bølget mellom oss, omtrentsom ringer som brer seg i vann når man kaster en stein.Den traff meg, slo luften ut av lungene mine like sikkertsom om jeg var blitt slått, men jeg kunne ikke reagere, forjeg følte meg helt lammet – armer og bein var slappe ogubrukelige.

Ethan!Amma smalnet øynene, men før hun rakk å ta et skritt,

la succubusen en hånd på skulderen til Arrfjes og klemtenesten umerkelig. Jeg ble øyeblikkelig sluppet fri fra grepethan hadde over meg, og blodet strømmet tilbake til lem-mene mine. Amma sendte henne et takknemlig nikk, mendamen med det lange håret og den enda lengre frakken,ignorerte henne og forsvant inn i rekken sammen med deandre igjen.

Inkubusen med det stygge arret snudde seg og blunkettil meg. Jeg tok poenget, selv uten ord. Vi ses i drømmenedine.

Jeg holdt fremdeles pusten da en hvithåret eldre herre ien gammeldags dress og lisseslips gikk bort til kisten. Øy-nene hans sto i sterk kontrast til håret, og det gjorde at hanså ut som en skummel karakter i en gammel svart-hvitt-film.

«Gravmaner,» hvisket Amma. Han så mer ut som ensom graver gravene.

Han strøk over det glatte, svarte treverket, og en utskå-ret halvmåne på toppen av kisten begynte å gløde med et

18

Page 18: Beautiful Creatures Vakkert mørke

gyllent lys. Det så ut som et gammelt våpenskjold, sånnesom man kan se i museer eller slott. Jeg så et tre med vidt-rekkende greiner og en fugl. Under der var det skåret innen sol, og en halvmåne.

«Macon Ravenwood fra Huset Ravenwood, av ravn ogeik, luft og jord. Mørke og Lys.» Han tok hånden vekk frakisten, og lyset fulgte med, slik at kisten ble mørk igjen.

«Er det Macon som gjør det der?» hvisket jeg til Amma.«Lyset er symbolsk. Det er ingenting i den kisten. Var

ikke noe igjen å begrave. Det er slik med sånne som Macon– til jord skal de også bli, slik som oss. Bare veldig myeraskere.»

Gravmaneren hevet stemmen igjen. «Hvem senderdenne sjel over til Annenverdenen?»

Lenas familie tok et skritt fram. «Det gjør vi,» sa de ikor, alle unntatt Lena. Hun bare sto der og stirret ned ibakken.

«Og vi.» Inkubusene trakk nærmere kisten.«Så la ham manes over til den andre siden. Redi in pace,

ad Ignem Atrum ex quo venisti.» Gravmaneren holdt lysethøyt over hodet sitt, og det blaffet opp og skinte enda kraf-tigere. «Gå i fred, tilbake til Mørkets ild som du kom fra.»Han kastet lyset opp i luften, gnistene regnet ned over kis-ten og lagde svimerker i treet der de traff. Som på stikkordslengte Lenas familie og inkubusene armene opp i luften ogslapp fri små sølvaktige objekter som knapt var større ennfemtiøringer, som også regnet ned over Macons kiste mel-lom de gylne flammene. Himmelen begynte å skifte farge,fra nattens svarte til morgengryets blå. Jeg anstrengte megfor å se hva de tingene var, men det var for mørkt.

«His dictis, solutus est. Med disse ord er han satt fri.»Et hvitt lys så skarpt at det nesten var blendende, steg opp

fra kisten. Det var bare så vidt jeg kunne se gravmanerennoen få skritt foran meg, det føltes som om stemmen hanstok oss med på en reise, og at vi ikke lenger sto på en kir-kegård i Gatlin.

Onkel Macon! Nei!

19

Page 19: Beautiful Creatures Vakkert mørke

Et kraftig lysglimt, som fra et lyn, så var det borte. Vivar alle tilbake i sirkelen igjen og stirret på en haug av jordog blomster. Begravelsen var over. Kisten var borte. TanteDel la armene beskyttende rundt Reece og Ryan.

Macon var borte.Lena falt ned på kne i det sølete gresset.Porten inn til Macons grav smalt igjen bak henne, uten

at så mye som en finger hadde rørt ved den. Det var ikkeover for henne. Ingen fikk lov til å gå.

Lena?Regnet økte i styrke nesten øyeblikkelig, været var frem-

deles knyttet til hennes evner som unikum, manerverde-nens ypperste styrer av elementene. Hun dro seg opp påbeina.

Lena! Dette kommer ikke til å forandre noe som helst.Luften ble fylt av hundrevis av billige hvite nelliker og

plastblomster og palmeblader og flagg fra alle graver somhadde hatt besøk den siste måneden, alt fløy i løse luftenog virvlet luftbårne nedover bakken. Om femti år vil folki byen fremdeles snakke om den dagen vinden blåste nedhver eneste magnolia i Hans hage av evig fred. Vinden varså kraftig og kom så brått at den føltes som et slag i an-siktet på alle som var der, et slag så hardt at man måttekjempe for ikke å ramle. Bare Lena sto rett og strunk derhun holdt seg fast i gravsteinen ved siden av. Håret haddeløsnet fra den harde knuten og pisket rundt henne i vin-den. Hun var ikke lenger bare mørke og skygge. Hun vardet motsatte – det eneste lyspunktet i uværet, som om detgulaktige gull-lynet som fikk himmelen over oss til å revne,kom fra hennes kropp. Boo Radley, Macons hund, klyn-ket og la ørene flate der han lå ved Lenas føtter.

Han ville ikke ha ønsket dette, L.Lena la hodet i hendene, og et plutselig vindkast fikk

hele paviljongen til å løsne enda den var stukket godt nedi bakken, og sendte den kast i kast nedover bakken.

Besta stilte seg foran Lena, lukket øynene sine og la eneneste finger på barnebarnets kinn. I det samme som hun

20

Page 20: Beautiful Creatures Vakkert mørke

rørte ved Lena, stanset alt, og jeg visste at Besta haddebrukt sine evner som empat til å absorbere Lenas krefterfor en liten stund. Men hun kunne ikke suge opp i segLenas raseri. Ingen av oss var mektige nok til det.

Vinden løyet, og regnet avtok til et duskregn. Besta trakkhånden vekk fra Lena og åpnet øynene sine.

Succubusen, som så uvanlig uflidd ut, stirret opp mothimmelen. «Solen står opp snart.» Solen var i ferd med åbrenne seg vei gjennom skyene og opp over horisonten ogspredte enkelte strimer av lys og liv over de ujevne radenemed gravsteiner. Noe mer trengte ikke å bli sagt. Inkubu-sene begynte å dematerialisere seg, sugelyder fylte luften.Det minnet meg om en slags dirring når de åpnet himme-len på sin særegne måte og forsvant.

Jeg begynte å gå mot Lena, men Amma dro meg i ar-men. «Hva er det? De er borte nå.»

«Ikke alle. Se der –»Hun hadde rett. I utkanten av graven sto en enslig in-

kubus igjen og lente seg mot en værbitt gravstein som varpyntet med en gråtende engel. Han så ut til å være eldreenn meg, kanskje nitten, med kort, svart hår og den sammebleke huden som alle andre av hans slag. Men i motset-ning til de andre inkubusene, hadde han ikke forsvunnetfør soloppgang. Mens jeg stirret på ham, flyttet han seg utav skyggen fra eiketreet og stilte seg midt i det sterke mor-genlyset med lukkede øyne og ansiktet vendt mot solen,som om den skinte bare for ham.

Amma hadde nok tatt feil. Han kunne ikke være en avdem. Han sto der og koste seg i solen, en umulighet for eninkubus.

Hva var han? Og hva gjorde han her?Han kom nærmere og fanget blikket mitt, som om han

merket at jeg stirret på ham. Det var da jeg fikk se øynenehans. De var ikke svarte som inkubusenes.

De var grønne som manernes.Han stanset foran Lena, stakk hendene i lommene og

tippet litt på hodet. Ikke et bukk, men en keitet måte å vise

21

Page 21: Beautiful Creatures Vakkert mørke

ærbødighet på, og det virket mer ærlig, på en måte. Hanhadde krysset den usynlige midtgangen, og i et øyeblikkav ekte sørstatshøflighet, kunne han ha vært selve MaconRavenwoods sønn. Og det fikk meg til å hate ham.

«Kondolerer.»Han åpnet hånden hennes og la en liten sølvgjenstand i

den, lik de som alle hadde kastet på Macons kiste. Fing-rene hennes lukket seg rundt den. Før jeg rakk å røre såmye som en muskel, var den umiskjennelige dirringen derog lagde en revne i luften, og han var borte.

Ethan?Jeg så at beina hennes var i ferd med å gi etter under

tyngden av denne morgenen – sorgen, uværet, selv dennesiste dirringen i himmelen. Innen jeg rakk bort og fikk ar-men rundt henne, var hun også borte. Jeg bar henne ned-over bakken, vekk fra Macon og kirkegården.

Hun sov sammenkrøllet på sengen min, til og fra, i ennatt og en dag. Noen små kvister satt fast i håret, og an-siktet var fremdeles flekket av søle, men hun ville ikke drahjem til Ravenwood, og ingen ba henne gå hjem. Jeg haddegitt henne min eldste, mykeste genser og pakket henne inni det tykkeste lappeteppet vi hadde, men hun sluttet aldriå skjelve, selv ikke i søvne. Boo lå ved føttene hennes, ogAmma dukket opp i døren av og til. Jeg satt i stolen vedvinduet, den jeg aldri pleide å sitte i, og stirret ut på him-melen. Jeg kunne ikke åpne det, for uværet hadde ikke gittseg helt.

Mens Lena sov, åpnet knyttnevene hennes seg. Inni denene hånden lå en ørliten sølvfugl, en spurv. En gave fraden fremmede i Macons begravelse. Jeg prøvde å ta den frahånden hennes, men akkurat da krøllet fingrene seg rundtden igjen.

Det var to måneder siden, og jeg kunne fremdeles ikke seen fugl uten at jeg samtidig hørte lyden av himmelen somrevnet.

Page 22: Beautiful Creatures Vakkert mørke

F 17.04 f

Brente vafler

Fire egg, fire skiver bacon, en kurv hjemmelagde kjeks (ogAmma-standarden krever at deigen aldri har vært i nær-heten av en sleiv), tre forskjellige typer hjemmelagd sylte-tøy og en klatt smør med litt honning over. Og etter duf-ten å dømme var vaffelrøre med helmelk i ferd med å bliforvandlet til firkanter i det gamle vaffeljernet. De siste tomånedene hadde Amma lagd mat både natt og dag. Detsto en mengde med ildfaste former fulle av mat på benken– havregrøt med ost, gryterett med grønne bønner, stektkylling, og selvfølgelig kirsebærsalat, som egentlig bare eret fint navn på gele med kirsebær, ananas og Coca-Colai. Bortenfor der kunne jeg se en kokoskake, wienerbrødmed appelsinfyll og noe som så ut som brødpudding medbourbon i, men jeg visste at det fantes mer. Siden Macondøde og pappa dro, hadde Amma fortsatt med å lage matog bake og lagre opp som om hun kunne kokkelere borttristheten. Vi visste begge at det ikke var mulig.

Amma hadde ikke vært så mørk siden mamma døde.Hun hadde kjent Macon Ravenwood et helt liv lenger ennjeg, til og med lenger enn Lena. Uansett hvor usannsyn-lig eller uforutsigbart deres forhold var, så hadde det værtviktig for dem begge. De var venner, men jeg trodde ikke

23

Page 23: Beautiful Creatures Vakkert mørke

at noen av dem hadde villet innrømme det. Men jeg vissteat det var sant. Det sto skrevet over hele Ammas fjes, oghun stablet det rundt i hele kjøkkenet.

«Dr. Summers ringte.» Pappas psykiater. Amma så ikkeopp fra vaffeljernet, og jeg unnlot å nevne at man faktiskikke trenger å stirre på et vaffeljern for at det skal virke.

«Hva sa han?» Jeg gransket ryggen hennes fra plassenmin ved det gamle eikebordet, forklesløyfen satt midt påryggen. Jeg husket alle gangene jeg hadde prøvd å snikemeg innpå henne og løsne den sløyfen. Amma var så kortat snorene rakk nesten ned til forklekanten, og jeg tenktepå det så lenge jeg kunne. Alt var bedre enn å tenke påpappa.

«Han mener at faren din er frisk nok til å komme hjem.»Jeg holdt opp et tomt glass og stirret gjennom det, og

ting så like forvridd ut som de faktisk var. Pappa haddevært på et sted i Columbia som het Blue Horizons i to må-neder. Da Amma fikk høre om den ikke-eksisterende bo-ken han hadde latt som han skrev på i et år, og «episoden»,som hun nå omtalte det at pappa nesten hadde hoppet nedfra en veranda, som, ringte hun til tante Caroline. Tantekjørte ham til Blue Horizons samme dag – hun kalte detet spa. Et sånt spa som man sender de gærne slektningenesine til når de trenger det folk i Gatlin pleier å kalle «indi-viduell oppfølging», eller altså det alle utenfor sørstateneville kalt terapi.

«Så bra.»Så bra. Jeg kunne ikke se for meg at pappa skulle komme

hjem til Gatlin og vandre rundt i andepysjamasen sin. Detvar nok galskap her med Amma og meg, klemt inn mellomkremede sørgeretter som jeg ville måtte levere til metodist-kirken ved middagstid, slik jeg gjorde hver eneste kveld.Jeg var ingen ekspert på følelser, men Ammas var knaddgodt inn i kakedeig, og hun ville ikke snakke om det. Hunville heller gi bort kakene.

Jeg prøvde å ta det opp med henne en gang, dagenetter begravelsen, men hun avbrøt samtalen før den rakk

24

Page 24: Beautiful Creatures Vakkert mørke

å komme i gang. «Gjort er gjort. Borte er borte. MaconRavenwood er nå på et sted hvor det er lite sannsynlig at vivil treffe ham igjen, både i denne verdenen og i den neste.»Hun hørtes ut som hun hadde forsont seg med det, men tomåneder senere måtte jeg fremdeles dele ut kaker og gryte-retter. Hun hadde mistet begge mennene i sitt liv på en ogsamme natt – pappa og Macon. Pappa var ikke død, meni kjøkkenet vårt ble det ikke skilt på slikt. Som Amma sa,borte var borte.

«Jeg lager vafler. Jeg håper du er sulten.»Det var nok det eneste jeg ønsket å høre fra henne denne

morgenen. Jeg tok kartongen med sjokolademelk som stoved siden av glasset mitt og skjenket det fullt av gammelvane. Før pleide Amma å klage når jeg drakk sjokolade-melk til frokost. Nå ville hun ha servert meg karamellkakeuten å si et ord, og det fikk meg bare til å føle meg endaverre. Desto mer avslørende var det at søndagsutgaven avNew York Times ikke var oppslått på kryssordet, og densvarte, ekstra skarpe nr. 2-blyanten var gjemt vekk i skuf-fen. Amma stirret ut av kjøkkenvinduet på skyene somkvalte himmelen.

L.A.K.O.N.I.S.K. Sju vannrett, og det betyr at jeg ikketrenger å si et ord, Ethan Wate. Det var det Amma villesagt en hvilken som helst annen dag.

Jeg drakk litt sjokolademelk og holdt på å sette den i hal-sen. Sukkeret var for søtt, og Amma var altfor stille. Detvar da jeg skjønte at ting hadde endret seg.

Det, og røyken fra de brente vaflene som kom sivendefra vaffeljernet.

Jeg burde ha kjørt rett til skolen, men isteden svingte jeg utpå riksvei 9 og satte kursen for Ravenwood. Lena haddeikke vært på skolen siden før bursdagen. Etter at Macondøde, hadde rektor Harper sjenerøst nok gitt henne lovtil å arbeide hjemme sammen med en privatlærer til hun

25

Page 25: Beautiful Creatures Vakkert mørke

følte seg i stand til å begynne på Jackson igjen. Siden hanhadde hjulpet Mrs. Lincoln i hennes kamp for å få Lenautvist etter juleballet, er jeg sikker på at han håpet at detville bli dagen etter aldri.

Jeg innrømmer at jeg var litt misunnelig. Lena trengteikke høre Mr. Lee utmale mer om Nordstatenes aggre-sjonskrig og konføderasjonens vanskelige situasjon ellersitte på det gode øyets side i engelsk. Abby Porter og jeg varde eneste som satt der nå, så vi måtte svare på alle spørs-mål om Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Hva er det som utløser atdr. Jekyll forvandles til Mr. Hyde? Var de egentlig så ulike?Ingen hadde den ringeste anelse, derfor lå alle som satt påglassøyets side over pulten og sov.

Men Jackson var ikke det samme uten Lena, i hvert fallikke for meg. Etter to måneder tagg jeg henne derfor om åbegynne på skolen igjen. I går, da hun hadde sagt at hunskulle tenke på det, sa jeg til henne at hun kunne tenke pådet på vei til skolen.

Så nå sto jeg ved veikrysset igjen. Det var den gamleveien vår, min og Lenas. Den som hadde ført meg bort frariksvei 9 og opp til Ravenwood den kvelden vi møttes. Denførste gangen jeg skjønte at det var henne jeg hadde drømtom lenge før hun flyttet til Gatlin.

I det samme jeg så veien, hørte jeg sangen. Den kom dri-vende inn i Volvoen like naturlig som om jeg hadde skruddpå radioen. Samme sang. Samme ord. Den samme sangenjeg hadde hørt i to måneder – når jeg skrudde på iPoden,stirret i taket eller leste en eneste side i Silver Surfer om ogom igjen uten overhodet å se den.

Seventeen Moons. Den var der alltid. Jeg prøvde å stillepå radioen, men det spilte ingen rolle. Nå durte den innihodet mitt istedenfor å komme ut av høyttalerne, som omen eller annen keltet sangen til meg.

Page 26: Beautiful Creatures Vakkert mørke

Seventeen moons, seventeen years,Eyes where Dark or Light appears,Gold for yes and green for no,Seventeen the last to know …

Sangen var borte. Jeg visste at det ikke nyttet å ignorereden, men jeg visste også hvordan Lena hadde oppført seghver gang jeg prøvde å snakke om det.

«Det er en sang,» pleide hun å si i en avvisende tone.«Den betyr ingen ting.»

«Sånn som Sixteen Moons ikke betydde noe? Den hand-ler om oss.» Det spilte ingen rolle om hun visste det ellerom hun var enig. Uansett så var det i det øyeblikket Lenapleide å gå fra å være i forsvarsposisjon til å gå til angrep,og da gikk samtalen av sporet.

«Du mener at den handler om meg. Mørk eller Lys? Omjeg kommer til å bli akkurat som Sarafine? Hvis du alle-rede har bestemt deg for at du tror at jeg vil bli Mørk, såkan du vel bare innrømme det?»

Og da pleide jeg å si noe teit og snakke om noe helt an-net. Til jeg til slutt lærte at jeg ikke skulle si noe i det heletatt. Så da snakket vi ikke om sangen som durte inni ho-det mitt, akkurat som i hennes.

Seventeen Moons. Vi kunne ikke unngå den.Sangen var nødt til å handle om at Lena skulle bli krevd,

det øyeblikket da hun ville bli Mørk eller Lys for evig ogalltid. Og det kunne bare bety én ting: at hun ikke varkrevd. Ennå. Gull for ja og grønt for nei? Jeg visste hvasangen betydde – de gylne øynene til en Mørk maner ellerde grønne til en Lys. Siden den natten Lena fylte år, hen-nes sekstende måne, hadde jeg forsøkt å si til meg selv atalt var over, at Lena ikke trengte å bli krevd, at hun var etunntak. Kunne det ikke være annerledes for henne sidenalt annet ved henne var så eksepsjonelt?

Men det var ikke annerledes. Seventeen Moons var be-viset. Jeg hadde hørt Sixteen Moons i flere måneder i for-kant av Lenas bursdag, et varsel om det som skulle skje.

27

Page 27: Beautiful Creatures Vakkert mørke

Nå hadde sangen fått nye ord igjen, og jeg sto nok en gangoverfor en uhyggelig profeti. Vi måtte ta et valg, men Lenaville ikke. Sangene løy aldri. De hadde i hvert fall ikke gjortdet fram til nå.

Jeg ville ikke tenke på det. Mens jeg kjørte oppover denlange bakken som førte til porten til Ravenwood Manor,hørtes det til og med som om lyden av dekkene mot gru-sen gjentok den uunngåelige sannheten. Hvis den syttendemånen var et faktum, så hadde alt vært til ingen nytte.Macons død hadde vært til ingen nytte.

Lena ville likevel måtte kreve seg selv Lys eller Mørk, be-stemme sin skjebne for evig og alltid. Det fantes ingen veitilbake for manere, man kunne ikke skifte side. Og når hunhadde tatt dette endelige valget, var konsekvensen at halvefamilien hennes ville dø. De Lyse manerne eller de Mørke– forbannelsen lovet at bare den ene siden ville overleve.Men i en slekt hvor generasjoner av manere ikke haddehatt fri vilje og var blitt krevd av Lyset eller Mørket på sinsekstende fødselsdag uten selv å ha noe å si i sakens anled-ning, hvordan skulle Lena klare å ta et slikt valg?

Det eneste hun hadde ønsket seg her i livet var å kunnevelge sin egen skjebne. Nå kunne hun det, og det var somen ondskapsfull kosmisk spøk.

Jeg stanset utenfor porten, skrudde av motoren og luk-ket øynene, husket – den stadig sterkere panikken, synene,drømmene, sangen. Denne gangen ville ikke Macon væreher for å stjele den ulykkelige slutten. Det var ingen igjensom kunne hjelpe oss ut av problemene som kom mot ossi full fart.