Christopher Paolini

ARVENeller

Sjelenes hvelv

ARVENFjerde bok

Oversatt av John Grande

s

Christopher PaoliniOriginalens tittel: Inheritance

Oversatt av John GrandeTekst copyright © 2011 av Christopher Paolini

Omslagsillustrasjon: Copyright © 2011 av John Jude PalencarIllustrasjon forsats Copyright © 2002 av Christopher Paolini

All rights reserved. Published in the United States by Alfred A. Knopf,an imprint of Random House Children’s Books, a division of Random

House, Inc., New York.This translation is published by arrangement with Random House

Children’s Books, a division of Random House Inc.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-36874-6

1. utgave, 1. opplag 2012

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012

Satt i 10,22/14,8 pkt Sabon og trykt på 70g 1,6 Norbook cream

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning

det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorganfor rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Som alltid: Denne boka er tilegnet familien min.

Dessuten tilegnes den dem som drømmer drømmer:

de mange kunstnerne, musikerne og historiefortellerne

som har gjort denne reisen mulig.

Innhold

I begynnelsen: Eragons, Den eldstes og Brisingrs historieGjennom muren.............................................................Hammerfall ...................................................................Skygger i horisonten ......................................................Kattekongen ..................................................................Etterdønninger...............................................................Minner om de døde.......................................................Hva er en mann? ...........................................................Maktens pris .................................................................Til verden med et skrik .................................................Vuggesang .....................................................................Aldri fred å få................................................................Sverddans ......................................................................Ingen heder, ingen ære, bare blemmer på ubeleilige stederMåneeteren....................................................................Rykter og skrift .............................................................Araf ...............................................................................Dras-Leona ....................................................................Et beinkast ....................................................................Venn og fiende ..............................................................Flammemel ....................................................................Støv og aske ..................................................................

112340475563687587

101112123131143151163171189197212225243

7

Interregnum...................................................................Thardsvergûndnzmal .....................................................Kunnskapens vei............................................................En fortrolig samtale.......................................................En oppdagelse ...............................................................Avgjørelser.....................................................................Under stokk og stein .....................................................Et måltid for guder........................................................Vantro på frifot .............................................................Klokkeklang ..................................................................Svart-varsler-torn-hulen .................................................Hammer og hjelm..........................................................Og veggene raste ….......................................................Ved bredden av Leonasjøen...........................................En ridders ord ...............................................................Kongene samles .............................................................En endeløs labyrint........................................................Dunkle og utydelige bruddstykker.................................Ubesvarte spørsmål........................................................Avreise...........................................................................Uvisshetens pinsler.........................................................Sannsigerskens hall ........................................................På dragevinger ...............................................................Håndens berøring og stemmens klang...........................Små opprør ...................................................................En krone av is og snø....................................................Boremark.......................................................................Blant ruinene .................................................................To porsjoner snalglí ......................................................Kuthianklippen..............................................................

267276292317328337348368381400403413416430443458473483495507514530543563578592611629641654

8

Verden er en drøm ........................................................Et spørsmål om karakterfasthet.....................................Sjelenes hvelv.................................................................Lakunen, første del........................................................Lakunen, andre del........................................................Tilbakereisen .................................................................Sorgenes by ...................................................................Krigsråd.........................................................................Et spørsmål om plikt .....................................................Ild i natten.....................................................................Over muren, inn i gapet ................................................Uværet bryter løs...........................................................Det som ikke dreper … .................................................Stridens kjerne ...............................................................Navnet over alle navn ...................................................Muskler mot metall .......................................................Kunnskapens gave .........................................................Dødsrykninger ...............................................................Et hav av nesler .............................................................Rikets arving .................................................................En passende gravskrift...................................................Brikker i et spill.............................................................Fírnen ............................................................................En samvittighetsfull mann .............................................Blodskyld.......................................................................Nye og gamle løfter.......................................................Avskjed..........................................................................Litt om mål og vekt, navn og fremmede språk i Arven.Takk..............................................................................

660672692698703719721733751759771788798813827849883909916935955967990

101210241042106010711081

I begynnelsen: Eragons, Den

eldstes og Brisingrs historie

I begynnelsen fantes dragene: stolte, voldsomme og uavhen-gige. Skjellene deres var som edelsteiner, og fortvilelsen grepden som la øynene på dem, for de var grusomme og vakre åse til.

Og de var alene i Alagesia i utallige år.Så formet guden Helzvog dvergene av steinen i Hadarakør-

kenen.Og de to rasene kriget uavlatelig.Så seilte alvene til Alagesia over sølvhavet. De kriget også

mot dragene. Men alvene var sterkere enn dvergene, og dekunne ha utslettet dragene, liksom dragene kunne ha utslet-tet alvene.

Og dermed ble en våpenstillstand inngått, og en pakt blebeseglet mellom dragene og alvene. Og med denne sammen-slutningen skaptes drageridderne, som bevarte freden i Ala-gesia i tusener av år.

Så seilte menneskene til Alagesia. Og de behornede urgalene.Og ra’zakene, som jager i mørket og eter menneskekjøtt.

Og menneskene sluttet seg også til pakten med dragene.Så gjorde en ung drageridder ved navn Galbatorix opprør

11

mot sine egne. Han gjorde den svarte dragen Shruikan til slaveog overtalte tretten andre riddere til å følge ham. Og de tret-ten kaltes De frafalne.

Og Galbatorix og De frafalne veltet ridderne og brente byenderes på øya Vroengard og slo i hjel alle drager som ikke varderes, unntatt tre egg: et rødt, et blått og et grønt. Og derde lyktes med det, fjernet de hjertets hjerte, eldunaríen – somrommer dragenes kraft og sinn – fra dragenes legemer.

Og i toogåtti år hersket Galbatorix eneveldig over mennes-kene. De frafalne døde, men ikke han, for hans styrke varalle dragenes styrke, og ingen kunne gjøre seg håp om å ned-kjempe ham.

I det treogåttiende året Galbatorix hersket, stjal en manndet blå drageegget fra slottet hans. Og egget ble tatt vare påav dem som fremdeles kjempet mot Galbatorix, de som erkjent som Varden.

Alven Arya fraktet egget mellom Varden og alvene på le-ting etter mennesket eller alven det ville klekkes for. Og slikforløp femogtyve år.

Men så, da Arya var på vei til alvebyen Osilon, ble hun ogvaktene hennes angrepet av en gruppe urgaler. Sammen medurgalene var skuggen Durza: en trollmann besatt av åndenehan hadde fremmant for å tjene ham. Etter De frafalnes dødvar han blitt Galbatorix’ mest fryktede tjener. Urgalene tokAryas vakter av dage, og før de og skuggen tok henne til fange,sendte Arya egget av gårde med trolldom, i retning av noenhun håpet kunne beskytte det.

Men besvergelsen slo feil.Og slik hadde det seg at Eragon, en femten år gammel for-

eldreløs gutt, fant egget i fjellene som kalles Ryggen. Han tok

12

egget med til gården hvor han bodde sammen med onkelenGarmann og sin eneste fetter, Roran. Og egget klektes forEragon, og han oppfostret dragen der. Og hennes navn varSafira.

Så sendte Galbatorix to av ra’zakene for å finne og henteegget, og de myrdet Garmann og brente ned Eragons hjem.For Galbatorix hadde gjort ra’zakene til slaver, og det varbare noen få igjen av dem.

Eragon og Safira la ut på reise for å ta hevn over ra’zakene.Sammen med dem dro historiefortelleren Brom, som en ganghadde vært ridder selv, før riddernes fall. Det var til Brom al-ven Arya hadde forsøkt å sende det blå egget.

Brom lærte Eragon mye om fektekunst, trolldom og ære.Og han ga Eragon Zar’oc, sverdet som en gang hadde til-hørt Morzan, den fremste og mektigste av De frafalne. Menra’zakene drepte Brom da de møttes, og da Eragon og Safiraklarte å unnslippe, var det bare takket være en ung mann:Murtagh, sønn av Morzan.

Mens de var ute på reise, tok skuggen Durza Eragon tilfange i byen Gil’ead. Eragon klarte å komme seg fri, og sam-tidig frigjorde han Arya fra cellen hennes. Arya var forgiftetog alvorlig skadet, så Eragon, Safira og Murtagh tok hennemed til Varden, som hadde tilhold hos dvergene i Beorfjellene.

Der ble Arya helbredet, og der velsignet Eragon et skrikendespedbarn som het Elwa, velsignet henne for at hun skulle bliskjermet mot ulykke. Men Eragon ordla seg feil, og uten åvære klar over det forbannet han henne, og forbannelsen tvanghenne til isteden å bli et skjold mot andres ulykke.

Kort tid etter sendte Galbatorix en mektig urgalhær for åangripe dvergene og Varden. Og det var i kampen som fulgte,

13

at Eragon drepte skuggen Durza. Men Durza påførte Eragonet dypt sår tvers over ryggen, og Eragon led store smerter,tross besvergelsene til Vardens helbredere.

Og i smerten hørte han en stemme. Og stemmen sa: Kom

til meg, Eragon. Kom til meg, for jeg har svar på alle dine

spørsmål.

Tre dager senere ble Vardens leder, Ajihad, angrepet ogdrept i et bakhold av urgaler ledet av to magikere som vartvillinger, og som forrådte Varden til Galbatorix. Tvillingenebortførte også Murtagh og sendte ham til Galbatorix. Men forEragon og alle de andre i Varden virket det som om Murtaghvar blitt drept, og Eragon ble svært bedrøvet.

Og Ajihads datter, Nasuada, overtok som leder for Varden.Fra Tronsheim, dvergenes maktsentrum, reiste Eragon, Sa-

fira og Arya nordover til skogen Du Weldenvarden, hvoralvene bor. Sammen med dem dro dvergen Orik, nevø av dver-genes konge, Hrothgar.

I Du Weldenvarden møtte Eragon og Safira Oromis ogGleidr: den siste frie ridder og drage, som hadde levd i skjuldet siste hundreåret mens de ventet på å lære opp den neste ge-nerasjonen av drageriddere. Og Eragon og Safira møtte ogsådronning Islanzadí, alvenes herskerinne og Aryas mor.

Mens Oromis og Gleidr underviste Eragon og Safira, sendteGalbatorix ra’zakene og en gruppe soldater til Karvahall,landsbyen hvor Eragon hadde sitt hjem, denne gangen for åta hans fetter Roran til fange. Men Roran gikk i dekning, ogde ville ikke ha funnet ham om det ikke hadde vært for slak-teren Slogums hat. For Slogum myrdet en vakt for at ra’za-kene skulle slippe inn i landsbyen, hvor de kunne overrumpleRoran.

14

Roran kjempet seg løs, men ra’zakene røvet Katrina fra ham– Rorans utkårede og Slogums datter. Deretter overtalte Ro-ran landsbyboerne til å forlate hjemstedet sammen med ham,og de reiste gjennom fjellkjeden Ryggen nedover Alagesiaskyst til det sørlige landet Surda, som ennå var uavhengig avGalbatorix.

Såret Eragon hadde på ryggen, fortsatte å pine ham. Menunder alvenes blods-ed-fest, hvor de feirer pakten mellom rid-derne og dragene, ble såret helbredet av den spøkelsesaktigedragen som alvene påkaller ved feiringens slutt. I tillegg gaskapningen ham styrke og hurtighet som kan måle seg medalvenes.

Deretter fløy Eragon og Safira til Surda, dit Nasuada haddeledet Varden for å igangsette et angrep mot Galbatorix ogRiket. Der inngikk urgalene en allianse med Varden, for dehevdet at Galbatorix hadde fordunklet tankene deres, og deville hevne seg på ham. Hos Varden møtte Eragon igjen jentaElwa, som hadde vokst enormt fort på grunn av besvergelsenhans. Fra et skrikende spedbarn hadde hun utviklet seg til entre eller fire år gammel jente, og i øynene var hun grusom åse til, for hun kjente smerten til alle dem som omga henne.

Og ikke langt fra grensen mellom Riket og Surda, på Debrennende slettenes mørke jord, utkjempet Eragon, Safira ogVarden et stort og blodig slag mot Galbatorix’ hær.

Midt under slaget sluttet Roran og landsbyboerne seg tilVarden. Det samme gjorde dvergene, som hadde kommet etterdem fra Beorene.

Men i øst steg en skikkelse kledd i skinnende rustning opp.Og han red på en glitrende rød drage. Og med en besvergelseslo han kong Hrothgar i hjel.

15

Deretter kjempet Eragon og Safira mot ridderen og hansrøde drage. Og de oppdaget at ridderen var Murtagh, somnå var bundet til Galbatorix med ubrytelige løfter. Og dragenvar Thorn, den andre til å klekkes fra de tre eggene.

Murtagh beseiret Eragon og Safira med styrken fra elduna-ríene som Galbatorix hadde gitt ham. Men Murtagh lot Era-gon og Safira gå, siden Murtagh fremdeles næret et vennskapmed Eragon. Og fordi de var brødre, som han hadde fortaltEragon; begge var sønner av Morzans ledsager Selena.

Så tok Murtagh Zar’roc, deres fars sverd, fra Eragon, oghan og Thorn forlot De brennende slettene, i likhet med res-ten av Galbatorix’ styrker.

Da slaget var utkjempet, fløy Eragon, Safira og Roran tildet mørke steintårnet Helgrind, som tjente som skjulested forra’zakene. De drepte en av ra’zakene – og ra’zakenes avskye-lige foreldre, lethrblakaene – og reddet Katrina fra Helgrind.Og i en av cellene fant Eragon Katrinas far, som var blind oghalvdød.

Eragon overveide å ta livet av Slogum for sviket hans, menslo det fra seg. Isteden fikk han Slogum til å falle i dyp søvnog fortalte Katrina at faren hennes var død. Så ba han Safirafly Roran og Katrina tilbake til Varden mens han sporet oppden siste ra’zaken.

Da han var alene, gjorde Eragon det av med den ene ra-’zaken som var igjen. Så fikk han Slogum vekk fra Helgrind.Etter å ha tenkt lenge oppdaget Eragon Slogums sanne navnpå det urgamle språket – kraftens og magiens språk. Og Era-gon bandt Slogum med navnet og tvang ham til å sverge athan aldri ville se datteren igjen. Så sendte Eragon ham av stedfor å bo hos alvene. Men det han ikke fortalte ham, var at al-

16

vene ville lege øynene hans hvis han angret sviket og mordethan hadde begått.

Arya møtte Eragon på halvveien til Varden, og sammenvendte de tilbake til fots gjennom fiendens territorium.

Hos Varden fikk Eragon vite at dronning Islanzadí haddesendt tolv alvemagikere, anført av en alv ved navn Blödh-garm, for å beskytte ham og Safira. Eragon opphevet deretterså mye han kunne av forbannelsen han hadde lagt på Elwa,men hun beholdt evnen til å føle andres smerte, selv om hunikke lenger følte seg tvunget til frelse dem fra lidelsen.

Og Roran giftet seg med Katrina, som var fruktsommelig,og for første gang på lenge var Eragon lykkelig.

Så angrep Murtagh, Thorn og en gruppe av Galbatorix’menn Varden. Med alvenes hjelp klarte Eragon og Safira åholde dem fra livet, men hverken Eragon eller Murtagh klarteå beseire den andre. Det var en vanskelig kamp, for Galbato-rix hadde forhekset soldatene slik at de ikke følte smerte, ogVarden led store tap.

Senere sendte Nasuada Eragon som representant for Var-den da dvergene skulle velge sin nye konge. Eragon var mot-villig til å dra, for Safira måtte bli igjen for å beskytte Vardensleir. Men han dro likevel.

Og Roran gjorde tjeneste sammen med Varden, og han stegi gradene blant dem, for han viste seg å være en dyktig krigerog en lederskikkelse.

Mens Eragon var hos dvergene, var det sju av dem som for-søkte å myrde ham. Etterforskning avslørte at det var klanenAz Sweldn rak Anhûin som sto bak angrepet. Men klanmøtetfortsatte, og Orik ble valgt til å etterfølge onkelen sin. Safirakom og var sammen med Eragon under kroningen. Og mens

17

den pågikk, innfridde hun løftet hun hadde gitt om å repareredvergenes elskede stjernesafir, som hun hadde knust i løpetav Eragons kamp mot skuggen Durza.

Så dro Eragon og Safira tilbake til Du Weldenvarden. Deravslørte Oromis sannheten om Eragons opphav: at han fak-tisk ikke var Morzans sønn, men Broms, skjønt han og Mur-tagh hadde samme mor, Selena. Oromis og Gleidr forklarteogså hvordan en eldunarí fungerer – at en drage kan velge åstøte den ut mens den ennå lever, skjønt dette må gjøres yt-terst varsomt, for den som besitter eldunaríen, kan bruke dentil å kontrollere dragen den kom fra.

Under oppholdet i skogen avgjorde Eragon at han trengteet sverd som erstatning for Zar’roc. Han husket rådet hanhadde fått av varkatten Solembum da han reiste med Brom,og gikk til det bevisste Menoa-treet i Du Weldenvarden. Hansnakket med treet, og det gikk med på å gi fra seg blankståletsom lå under dets røtter i bytte mot noe som ikke nevnes.

Deretter arbeidet alvesmeden Rhuna – som hadde smiddalle drageriddernes sverd – sammen med Eragon for å tilvirkeet nytt våpen til ham. Sverdet var blått, og Eragon ga det nav-net Brisingr – «ild». Og klingen flammet opp hver gang hanuttalte navnet.

Så tiltrodde Gleidr Eragon og Safira sitt hjertes hjerte, ogde tok seg tilbake til Varden, mens Gleidr og Oromis slo segsammen med de andre alvene idet de gikk til angrep på Ri-kets nordlige del.

Ved beleiringen av Feinster møtte Eragon og Arya tre fi-endtlige magikere, og én av dem ble forvandlet til skuggenVaraug. Og med Eragons hjelp tok Arya Varaug av dage.

Samtidig kjempet Oromis og Gleidr mot Murtagh og Thorn.

18

Og Galbatorix strakte bevisstheten ut og tok kontroll overMurtaghs sinn. Og med Murtaghs arm tok han livet av Oro-mis, og Thorn drepte Gleidrs legeme.

Og selv om Varden seiret ved Feinster, sørget Eragon ogSafira over tapet av læremesteren Oromis. Men Varden gårpå, og nå er de på vei dypere inn i Riket, mot hovedstadenUrû’baen, hvor Galbatorix sitter stolt, selvsikker og forakte-lig, for hans styrke er dragenes styrke.

Arven

Gjennom muren

Dragen Safira brølte, og soldatene foran henne vek unna.«Følg meg!» ropte Eragon. Han løftet Brisingr over hodet

og holdt det høyt så alle kunne se det. Det blå sverdet skintemed et blått fargespill, skarpt avtegnet mot veggen av svarteskyer som samlet seg i vest. «For Varden!»

En pil hvinte forbi ham, men han brydde seg ikke omden.

Krigerne som hadde samlet seg ved foten av steinhaugenhan og Safira sto på, svarte ham med ett enkelt gjallende rop:«Varden!» De svingte våpnene sine og stormet fram opp oversteinblokkene.

Eragon snudde ryggen til mennene. På den andre siden avhaugen lå en vid borggård, og der inne sto rundt to hundreav Rikets soldater stimlet sammen. Bak dem tårnet et høyt,mørkt borgtårn med smale spalter til vinduer og flere mindre,firkantede tårn. I det høyeste av disse lyste det fra en lykt ide øverste rommene. Eragon visste at han et eller annet stedinne i borgtårnet ville finne Borbrand jarl, som var guvernøri Belatona – byen Varden i mange lange timer hadde kjempetfor å erobre.

Med et rop bykset Eragon ned fra steinblokkene mot sol-datene. Mennene tok noen subbende skitt bakover, men de

23

holdt spydene siktet inn mot det forrevne hullet Safira haddelagd i den ytre borgmuren.

Eragon vrikket den høyre ankelen idet han landet. Han faltned på kne og måtte støtte seg mot bakken med sverdhånden.

En av soldatene grep sjansen til å smette ut av formasjonenog stikke spydet mot Eragons blottede hals.

Eragon parerte angrepet med en rask bevegelse med hånd-leddet. Han svingte Brisingr så fort at hverken alv eller men-neske ville ha kunnet holde tritt med ham. Soldaten ble slappi ansiktet av frykt da han innså feilen han hadde begått. Hanforsøkte å flykte, men før han var kommet mer enn noen tom-mer av sted, hadde Eragon kastet seg fremover og rammetham i magen.

Med en ildtunge av blå og gule flammer strømmende ut avgapet kastet Safira seg etter Eragon ned i borggården. Hankrøket seg sammen og spente musklene i beina idet hun traffden brosteinsbelagte bakken. Støtet fikk det til å riste i heleborggården. Mange av glassbitene som var satt sammen i enstor, fargerik mosaikk på bakken foran borgtårnet, løsnet ogfor opp i luften som mynter som spratt mot en tromme. Len-ger oppe var det et par vinduslemmer som smalt opp og luk-ket seg igjen.

Arya fulgte etter Safira. Det lange, svarte håret bølget ure-gjerlig rundt det magre ansiktet idet hun hoppet ned fra stein-haugen. Hun hadde tynne striper av blodsøl over armene oghalsen; klingen på sverdet hennes var oversmurt med gørr.Det lød en bløt lyd av lær mot stein idet hun landet.

Det at Arya var der, satte mot i Eragon. Det var ingen an-nen han heller ville ha ved sin og Safiras side. Hun var denperfekte skjoldkamerat, syntes han.

24

Han ga henne et kjapt smil, og hun smilte tilbake, rasendeog frydefull i ansiktet. Når hun kjempet, forsvant den reser-verte holdningen hennes, og hun la isteden for dagen en åpen-het hun ellers sjelden fremviste.

Eragon dukket bak skjoldet sitt idet et hav av blå flammersprutet ut mellom dem. Under kanten av hjelmen sin så hanSafira bade soldatene i en strøm av flammer som innhylletdem, men ikke skadet dem.

En rekke med bueskyttere som sto oppe på brystvernet,sendte en skur av piler mot Safira. Varmen over henne var såintens at flere av pilene tok fyr i luften og brant opp til aske,og resten prellet av mot det usynlige skjoldet Eragon haddesatt opp rundt Safira. En pil på avveie traff Eragons skjoldmed et dumpt dunk og spratt bort. Den etterlot seg en litenbulk.

Flammetungen omsluttet plutselig tre av soldatene, og defalt døde om før de rakk å skrike. De andre soldatene klyn-get seg sammen midt i infernoet, og et skarpt, blått lys glim-tet i spydspissene deres.

Hvor hardt hun enn forsøkte, kunne ikke Safira gi de over-levende så mye som en lett forbrenning. Til slutt oppga hunanstrengelsene og lukket kjevene med et smekk. Da flammeneopphørte, ble borggården skremmende stille.

Det slo Eragon, slik det hadde gjort mange ganger før, athvem det enn var som hadde gitt soldatene de usynlige skjol-dene, måtte det være en dyktig og mektig trollmann. Var det

Murtagh? undret han. Og hvis det er ham, hvorfor er ikke

han og Thorn her og forsvarer Belatona? Bryr ikke Galbato-

rix seg om å beholde kontrollen over byene sine?

Eragon stormet fram, og med ett eneste hogg med Brisingr

25

kappet han endene av et dusin hellebarder like lett som hanhadde kuttet byggaks av stilkene i barndommen. Han hoggden nærmeste soldaten over brystet og skar gjennom rustnin-gen som om den var lagd av det vevreste tekstil. En fontene avblod sto til værs. Så stakk han sverdet i den neste soldaten irekken og dundret skjoldet inn i soldaten til venstre for ham,slik at han falt inn i tre av kameratene sine, og alle sammengikk i bakken.

For Eragon virket det som om soldatene reagerte langsomtog klønete der han danset gjennom rekkene deres og hoggdem ned uten motstand. Safira kastet seg inn i striden vedhans venstre side – hun smekket soldatene opp i luften medde enorme potene sine, kuttet dem opp med piggene på halen,bet dem og drepte dem ved å riste på hodet – og samtidig, tilhøyre for ham, beveget Arya seg så fort at hun bare var syn-lig som en tåke, og hvert sveip hun gjorde med sverdet, be-tydde døden for en ny tjener av Riket. Da Eragon bråsnuddefor å komme seg unna noen spyd som suste mot ham, så hanat den pelskledde alven Blödhgarm sto rett bak ham sammenmed de andre elleve alvene som hadde i oppgave å beskytteham og Safira.

Lenger bak ham kom Varden fossende inn i borggårdengjennom hullet i den ytre borgmuren, men de avsto fra å an-gripe; det var for farlig å bevege seg i nærheten av Safira.Hverken hun, Eragon eller alvene trengte hjelp med å bli kvittsoldatene.

Kampen drev snart Eragon og Safira bort fra hverandre ogut til hver deres ende av borggården. Det bekymret ikke Era-gon. Selv uten skjoldene var Safira utmerket godt i stand tilå nedkjempe en gruppe på tjue eller tretti mennesker alene.

26

Et spyd smalt inn i skjoldet til Eragon og ga ham en skrammepå skulderen. Han spant rundt mot ham som hadde kastet– en stor, arrete mann som manglet fortennene i underkjeven– og fløy rett på ham. Mannen strevde med å trekke en dolkopp av beltet. I siste øyeblikk vred Eragon kroppen, spentearmene og brystet og smelte den vonde skulderen inn i bryst-beinet på mannen.

Han traff så hardt at soldaten ble skjøvet et titall fot bak-over, hvorpå han falt sammen mens han holdt seg for hjertet.

Så slo en skur av piler med svarte styrefjær ned og drepteog skadet mange av soldatene. Eragon dukket unna pilene ogdekket seg med skjoldet, selv om han følte seg trygg på attrolldommen ville beskytte ham. Han kunne ikke tillate seg åbli skjødesløs; han visste aldri når en fiendtlig magiker villeskyte en forhekset pil som kunne bryte gjennom de usynligeskjoldene hans.

Et forbitret smil bredte seg på munnen hans. Bueskytterneover ham hadde innsett at det eneste håpet de hadde om seier,var å drepe Eragon og alvene, samme hvor mange av sine egnede måtte ofre for å få det til.

Det er for sent nå, tenkte Eragon bistert og tilfreds. Dere

skulle ha forlatt Riket mens dere ennå hadde sjansen.

Pilene som fortsatte å falle til marken, ga ham mulighe-ten til å ta en kjærkommen pust i bakken. Angrepet på byenhadde begynt ved soloppgang, og han og Safira hadde værtved frontlinjen hele tiden.

Straks pilregnet opphørte, flyttet Eragon Brisingr over ivenstre hånd, plukket opp et av soldatenes spyd og kylte detmot bueskytterne som sto førti fot over ham. Eragon haddeoppdaget at det var vanskelig å kaste spyd med presisjon

27

uten lang trening, så han ble ikke overrasket da han bom-met på mannen han hadde siktet på, men han ble overras-ket da han ikke traff rekken av bueskyttere på brystvernet idet hele tatt. Spydet gled over dem og ble splintret mot borg-muren. Bueskytterne lo, ropte spydigheter og gjorde obskønegester.

En rask bevegelse i ytterkanten av synsfeltet fanget Eragonsoppmerksomhet. Han kikket bort akkurat tidsnok til å se Aryakaste spydet mot bueskytterne og spidde to stykker som stotett sammen. Så pekte Arya på mennene med sverdet sitt ogsa «Brisingr!», og spydet flammet opp med en smaragdgrønnild.

Bueskytterne vek fra de brennende likene, flyktet fra bryst-vernet i samlet flokk og presset seg inn gjennom dørene somledet opp til de øvre etasjene i borgen.

«Det er urettferdig,» sa Eragon. «Jeg kan ikke bruke dettrylleformularet uten at sverdet mitt blusser opp som et leir-bål.»

Arya myste på ham med en svak antydning til et smil.Kampene fortsatte en liten stund til før de overlevende sol-

datene enten overga seg eller forsøkte å flykte.Eragon lot de fem mennene som var foran ham, slippe unna.

Han visste at de ikke ville komme langt. Etter å ha tatt enkjapp kontroll av likene som lå rundt ham, for å forsikre segom at de faktisk var døde, så han seg tilbake over borggår-den. Noen fra Varden hadde åpnet porten i yttermuren og baren rambukk nedover veien som førte til borgen. Andre stilteseg opp i ujevne rekker ved siden av døra inn til borgtårnet,klare til å storme inn og møte soldatene på innsiden. Blantdem sto Eragons fetter, Roran, og veivet med hammeren han

28

alltid bar med seg, mens han ga ordrer til troppeavdelingenhan hadde kommandoen over. Lengst bort i den andre endenav borggården sto Safira bøyd over dem hun hadde drept.Området rundt henne var et blodbad. Dråper av blod klist-ret seg til de edelsteinaktige skjellene hennes, og de røde flek-kene sto i skarp kontrast til den blå kroppen. Hun kastet dettaggete hodet tilbake i et triumfbrøl som var så voldsomt atdet overdøvet byens larm.

Så hørte Eragon klirringen fra tannhjul og kjettinger inne-fra borgen, etterfulgt av skrapingen av tunge trebjelker somble trukket bort. Lydene fikk alle til å vende øynene mot por-ten i borgtårnet.

Dørene skiltes og svingte opp med et hult bang. En tykkrøyksky fra lampene der inne veltet ut og tvang de nærmesteav Varden-krigerne til å hoste og dekke til ansiktet. Fra eteller annet sted i det mørke dypet hørtes trommingen av jern-beslåtte hover mot brostein, og så kom en hest og en rytterfarende ut fra røyken. I den venstre hånden holdt rytterendet Eragon først trodde var en vanlig lanse, men han la snartmerke til at den var lagd av et underlig, grønt materiale og ut-styrt med en klinge med mothaker som var smidd i en uvantfasong. En svak glød omga spissen på lansen, og det unatur-lige lyset avslørte at det var trolldom inne i bildet.

Rytteren dro i tømmene og dreide hesten mot Safira, sombegynte å reise seg opp på bakføttene for å kunne tildele etfryktelig, dødelig slag med forbeinet.

Eragon ble bekymret. Rytteren var for selvsikker og lansenfor annerledes, for uhyggelig. Selv om de usynlige skjoldeneskulle beskytte henne, var Eragon sikker på at Safira var ilivsfare.

29

Jeg rekker ikke fram til henne i tide, innså han. Han kas-tet bevisstheten mot rytteren, men mannen var så konsentrertom det han holdt på med, at han ikke engang merket Eragonsnærvær, og den urokkelige konsentrasjonen gjorde at Eragonbare fikk helt overfladisk tilgang til bevisstheten hans. Etterå ha trukket seg tilbake inn i seg selv gikk Eragon gjennomet halvt dusin ord fra det urgamle språket og komponerte etenkelt trylleformular for å stanse den galopperende stridshes-ten. Det var en desperat handling – for Eragon visste ikke omrytteren selv var trollmann, eller hva slags forholdsregler hankunne ha tatt mot å bli angrepet med magi – men Eragonkunne ikke bare stå der og se på når Safiras liv var i fare.

Eragon fylte lungene. Han påminte seg selv om den kor-rekte uttalen av flere vanskelige lyder i det urgamle språket.Så åpnet han munnen for å fremsi formularet.

Han var rask, men alvene var enda raskere. Før han haddefått fram så mye som et ord, begynte de å messe dypt og ra-sende bak ham, og stemmene som overlappet hverandre, dan-net en disharmonisk og urovekkende melodi.

«Mäe–» fikk han sagt, og så trådte alvenes magi i kraft.Mosaikken foran hesten rørte seg og forskjøv seg, og glass-

bitene begynte å flyte som vann. En lang revne åpnet seg ibakken, en gapende sprekk med ukjent dybde. Med et høytvrinsk ramlet hesten ned i hullet og stupte fremover så denbrakk begge forbeina.

Da hesten og rytteren falt, dro mannen i sadelen armen til-bake og kastet den glødende lansen mot Safira.

Safira kunne ikke løpe, og hun kunne ikke dukke, så hunveivet en fot mot lansen i håp om å slå den til siden. Men hunbommet – med noen få tommer – og Eragon så skrekkslagen

30

på mens lansen trengte seg tre fot eller enda lenger inn i brys-tet på henne, like under kragebeinet.

Et hamrende slør av raseri la seg over Eragons syn. Hantrakk energi fra alle tilgjengelige kilder – fra kroppen sin, frasafiren som var innfelt i sverdknappen i Brisingr, fra de tolvdiamantene som lå skjult i Beloth den vises belte, som hanhadde rundt livet, og fra det enorme forrådet i Aren, alve-ringen som smykket høyrehånden hans – da han forberedteseg på å tilintetgjøre fienden uten å ense faren han satte segi.

Men Eragon stoppet da Blödhgarm dukket opp og tok etsprang over Safiras venstre forbein. Alven landet på rytterenslik en fjelløve kaster seg over en hjort, og veltet mannen overpå siden. Med et villdyraktig hodekast rev Blödhgarm oppstrupen på mannen med de lange, hvite tennene sine.

Et skrik fylt av altoppslukende fortvilelse lød fra et vinduhøyt oppe over inngangen til borgtårnet, fulgt av en voldsomeksplosjon som fikk steinblokker til å ramle ut fra bygningensindre, blokker som falt ned blant Varden der de sto oppstilt,og knuste lemmer og kropper som tørre kvister.

Eragon lot seg ikke merke med steinene som haglet ned iborggården, og løp bort til Safira, knapt klar over at Arya ogvaktene hans fulgte etter ham. Noen andre alver som haddestått nærmere, hadde allerede samlet seg rundt henne og vari ferd med å undersøke lansen som stakk ut av brystet hen-nes.

«Hvor ille … Er hun …» sa Eragon, for opprørt til å full-føre setningene. Han lengtet etter å snakke med Safira gjen-nom sinnet, men så lenge det var fare for at det kunne værefiendtlige trollmenn i området, turte han ikke å åpne bevisst-

31

heten for henne, for da ville fienden kunne spionere på tan-kene hans eller ta kontroll over kroppen hans.

Etter å ha ventet i noe som virket som en evighet, sa Wyr-den, en av de mannlige alvene: «Du kan takke skjebnen forat lansen ikke traff de store blodårene i halsen, Skuggedreper.Den traff bare muskler, og muskler kan vi lege.»

«Kan dere fjerne det? Har det noen besvergelser som hind-rer det i å –»

«Vi tar hånd om det, Skuggedreper.»Alvorstyngede som prester ved alteret la alle alvene unntatt

Blödhgarm håndflatene på Safiras bryst og sang som vindensom suser gjennom piletrærne. De sang om varme og vekst,de sang om muskler og sener og pumpende blod, og om andreog mer hemmelighetsfulle ting. Med det som må ha vært enenorm viljeanstrengelse, holdt Safira seg i ro under hele be-svergelsen, skjønt kroppen hennes med korte mellomrom ska-ket. En tynn blodstrime rant nedover brystet fra skaftet somsto plantet der.

Da Blödhgarm kom og stilte seg ved siden av ham, ofretEragon ham et øyekast. Pelsen på haken og halsen til alvenvar oversmurt av en smørje som formørket fargen fra mid-nattsblå til beksvart.

«Hva var det der?» spurte Eragon og pekte på flammenesom fortsatt danset i vinduet høyt der oppe over borggår-den.

Blödhgarm slikket seg rundt munnen og blottet de katteak-tige hjørnetennene før han svarte. «I øyeblikket før han døde,klarte jeg å ta meg inn i soldatens sinn, og derfra inn i sinnettil magikeren som hjalp ham.»

«Drepte du magikeren?»

32

«På sett og vis. Jeg tvang ham til å ta sitt eget liv. Vanligvisville jeg ikke gripe til så ekstravagant teatralske virkemidler,men jeg var … enervert.»

Eragon skulle til å gå fram, men stanset da Safira utstøtteet langtrukkent, dypt stønn idet lansen, uten at noen berørteden, begynte å gli ut av brystet hennes. Øyelokkene blafret,og hun trakk en rekke korte, raske åndedrag idet de seks sistetommene av lansen kom ut av kroppen hennes. Klingen medmothakene, med den svake, smaragdgrønne stråleglansen, falti bakken og klirret mot brosteinene. Det lød mer som kera-mikk enn som metall.

Alvene sluttet å synge og tok hendene bort fra Safira, ogEragon styrtet fram til henne og berørte henne på halsen. Hanville trøste henne, fortelle henne hvor redd han hadde vært,la bevisstheten smelte sammen med hennes. Men isteden be-stemte han seg for å se inn i et av de funklende blå øynene ogspørre: «Går det bra med deg?» Ordene virket stusslige sam-menlignet med dypet i følelsene hans.

Safira svarte ved å blunke én gang før hun senket hodet ogkjærtegnet ansiktet hans med et mykt pust av varm luft franeseborene.

Eragon smilte. Så snudde han seg mot alvene og sa: «Ekaelrun ono, älfya, wiol förn thornessa.» Han takket dem forhjelpen på det urgamle språket. Alvene som hadde vært medpå helbredelsen, deriblant Arya, bukket og vred høyrehåndenover midten av brystet i det som var et tegn på respekt blantderes rase. Eragon la merke til at over halvparten av alvenesom var satt til å beskytte ham og Safira, var bleke og svakeog sto ustøtt.

«Trekk dere tilbake og hvil dere,» sa han. «Dere kommer

33

bare til å bli drept hvis dere blir her. Kom igjen, det er enordre!»

Eragon var sikker på at de mislikte sterkt å måtte gå, menlikevel svarte de sju alvene: «Som du vil, Skuggedreper», også skrittet de over lik og bygningsruiner ut av borggården. Debeholdt den noble og fornemme fremtoningen selv når de be-fant seg helt på grensen av hva de kunne utholde.

Eragon gikk bort til Arya og Blödhgarm, som satt og under-søkte lansen med et underlig ansiktsuttrykk, som om de varusikre på hvordan de skulle reagere. Eragon satte seg på hukved siden av dem og passet på ikke å komme borti våpenetmed noen del av kroppen. Han gransket de tynne linjene somvar gravert nederst på klingen. Det var noe kjent ved disselinjene, men han var ikke sikker på hva det skyldtes. Hanstuderte det svakt grønne hjaltet, som var lagd av noe somhverken var tre eller metall, og den myke gløden som minnetham om de flammeløse lampene som alvene og dvergene lysteopp bygningene sine med.

«Er dette Galbatorix’ håndverk, tror dere?» spurte Eragon.«Kanskje han har kommet fram til at han heller vil drepe Sa-fira og meg enn å ta oss til fange. Kanskje han mener at vifaktisk har blitt en trussel.»

Blödhgarm smilte et bistert smil. «Jeg ville ikke narre megselv med slike forestillinger, Skuggedreper. Vi skaper nokbare mild irritasjon for Galbatorix. Hvis han noen gang vir-kelig ønsker å ta livet av dere eller noen av oss, trenger hanbare å fly fra Urû’baen og møte oss personlig i kamp, og viville falle som høstløvet før en vinterstorm. Dragenes styrkeer med ham, og ingen kan sette seg opp mot ham. Dessutenlar ikke Galbatorix seg avlede så lett. Kan hende er han gal,

34

men han er også kløktig, og fremfor alt er han besluttsom.Dersom han ønsker å gjøre dere til slaver, vil han forfølge detmålet som besatt, og bare selvoppholdelsesdriften kan vendeham fra det.»

«Uansett,» sa Arya, «er ikke dette Galbatorix’ håndverk.Det er vårt.»

Eragon rynket pannen. «Vårt? Det er ikke Varden som harlagd dette.»

«Ikke Varden, men en alv.»«Men …» Han tidde mens han forsøkte å finne en forkla-

ring som ga mening. «Men ingen alv ville noen gang jobbefor Galbatorix. De ville heller dø enn –»

«Galbatorix hadde ingenting med dette å gjøre. Og selv omhan hadde hatt det, ville han neppe ha gitt et så sjeldent ogmektig våpen til en mann som ikke kunne ta bedre vare pådet. Av alle kampmidler som finnes i Alagesia, er dette detene Galbatorix minst ønsker at vi skal få fatt på.»

«Hvorfor det?»«Fordi dette, Eragon Skuggedreper, er en daudgeir,» sa

Blödhgarm med en antydning til en katts maling i den dype,klangfulle stemmen.

«Og den bærer navnet Niernen, Orkideen,» sa Arya. Hunpekte på linjene som var gravert i klingen, linjer som Eragonnå gjenkjente som stiliserte symboler fra alvenes unike skrift-språk – buktende, sammenflettede former som ble avsluttet ilange, torneaktige spisser.

«En daudgeir?» Da både Arya og Blödhgarm stirret vantropå ham, trakk Eragon på skuldrene, pinlig berørt over denmangelfulle utdannelsen sin. Han syntes det var frustrerendeat alvene, mens de vokste opp, kunne nyte godt av flere år-

35

tier med studier hos de klokeste og mest lærde medlemmeneav rasen, mens onkelen hans, Garmann, ikke engang haddelært ham å lese og skrive, siden han syntes det var uviktig.«Det var ikke så mye jeg rakk å lese i Ellesméra. Hva er detfor noe? Ble det smidd under drageriddernes fall for å brukesmot Galbatorix og De frafalne?»

Blödhgarm ristet på hodet. «Niernen er nok langt, langteldre enn som så.»

«Daudgeirene,» sa Arya, «er et resultat av hatet og fryk-ten som preget de siste årene av krigen vi utkjempet mot dra-gene. De dyktigste smedene og magikerne våre formet dem avmaterialer vi ikke lenger forstår, fylte dem med besvergelservi ikke lenger husker ordlyden av, og ga dem navn, alle tolv,etter de vakreste blomster – så misvisende navn har ikke ver-den sett hverken før eller siden – og vi lagde dem med ett målfor øye: å drepe drager.»

Vemmelsen overmannet Eragon mens han så ned på denglødende lansen. «Og gjorde dere det?»

«De som var til stede, sier at drageblodet regnet fra him-melen som sommerskurer.»

Safira hveste høyt og skarpt.Eragon kikket bort på henne et øyeblikk og så i øyekroken

at Varden fremdeles holdt posisjonen foran borgtårnet mensde ventet på at han og Safira skulle gjenoppta ledelsen av an-grepet.

«Vi har trodd at alle daudgeirene ble ødelagt eller tapt foralltid,» sa Blödhgarm. «Men vi har åpenbart tatt feil. Wald-grav-familien må ha fått fatt på Niernen, og så har de holdtdet skjult her i Belatona. Jeg tipper at motet sviktet Borbrandjarl da vi brøt gjennom bymurene, og at han ga ordre om at

36

Niernen skulle bringes fram fra våpenforrådet i et forsøk på åstanse deg og Safira. Galbatorix ville garantert ha blitt vold-somt rasende hvis han hadde visst at Borbrand hadde forsøktå drepe dere.»

Selv om han visste at de burde forte seg, klarte ikke Era-gon å slippe nysgjerrigheten riktig ennå. «Daudgeir eller ikke,dere har fortsatt ikke forklart hvorfor Galbatorix ikke vil atvi skal ha dette.» Han pekte mot lansen. «Hva er det somgjør Niernen farligere enn det spydet der borte, eller Bris–»han tok seg i det før han hadde uttalt hele navnet – «eller mitteget sverd?»

Det var Arya som svarte. «Det kan ikke ødelegges på vanligvis, kan ikke skades av ild og har nesten fullkommen motstandmot trolldom, som du selv så. Daudgeirene ble konstruert slikat de skulle være uberørt av alle besvergelser dragene måttebruke, og beskytte dem som holdt i våpenet også – et ambisi-øst prosjekt, med tanke på hvor kraftig, sammensatt og ufor-utsigbar dragenes magi er. Galbatorix har kanskje pakket segselv og Shruikan inn i flere usynlige skjold enn noen annen iAlagesia, men det er ikke umulig at Niernen kan komme seggjennom forsvarsverkene som om de ikke engang fantes.»

Eragon forsto, og han ble fylt av oppstemthet. «Vi må –»Han ble avbrutt av et hvin.Lyden stakk og skar og ristet, som metall som skrapte mot

stein. Tennene til Eragon begynte å dirre av lyden, og han dek-ket ørene med hendene og skar en grimase idet han snuddeseg for å forsøke å finne ut hvor den kom fra. Safira kastetpå hodet, og selv gjennom uvesenet kunne han høre hvordanhun ulte av ubehag.

Eragon lot blikket gli over borggården to ganger før han la

37

merke til en liten støvsky som steg opp langs veggen fra en énfot bred sprekk som hadde oppstått under det sotete, delvisødelagte vinduet hvor Blödhgarm hadde drept trollmannen.Mens hvinet økte i styrke, tok Eragon sjansen på å ta den enehånden bort fra øret for å peke på sprekken.

«Se der!» ropte han til Arya, som nikket for å vise at hunhørte ham.

Han la hånden tilbake over øret.Brått opphørte lyden.Eragon ventet et øyeblikk før han sakte lot hendene falle,

og for en gangs skyld skulle han ønske at ørene hans ikke varfullt så følsomme.

Akkurat idet han gjorde det, begynte sprekken å utvide seg– den åpnet seg til den målte flere fot tvers over – og for nedoverborgtårnmuren. Som et lynnedslag traff sprekken sluttsteinenover porten og knuste den, og grusen haglet over bakken. Heleborgen ga fra seg et sukk, og forsiden av borgtårnet begynteå bule utover helt fra det skadede vinduet og ned til porten.

«Løp!» ropte Eragon til Varden-krigerne, men de var al-lerede i full gang med å spre seg utover i borggården, hvorde fortvilt forsøkte å komme seg unna den sviktende muren.Eragon tok ett skritt fram, og hver muskel i kroppen stram-met seg mens han prøvde å få et glimt av Roran et sted i myl-deret av krigere.

Endelig fikk han øye på ham, fanget bak den siste grup-pen av menn ved porten. Han sto og brølte vilt til dem, menordene druknet i oppstyret. Muren forskjøv seg flere tommernedover og bulte enda lenger ut fra resten av bygningen. Ro-ran ble overdrysset med småstein så han mistet balansen ogsnublet bakover under utspringet i porten.

38

Idet Roran rettet seg opp igjen etter å ha gått ned på huk,møtte blikket hans Eragons, og i det blikket så Eragon etglimt av frykt og hjelpeløshet som snart ble fulgt av resigna-sjon. Det var som om Roran visste at uansett hvor fort hanløp, ville han ikke kunne komme seg i sikkerhet i tide.

Et beskt smil tok form på Rorans munn.Og muren falt.